I Forskersonen 17. november melder leder av talentsenter i realfag, Safina de Klerk, seg på i debatten om evnerike barn med stort læringspotensial. Flere av forfatterens argumenter referer til feiltolkning av mine oppfatninger og intensjoner. I dette innlegget vil jeg derfor komme med noen oppklarende innvendinger om saksforholdet.

Politiske prosesser, ikke rådville foreldre

For det første hevder de Klerk at debatten har dreid seg om meningsforskjeller mellom en forsker og rådville foreldre. Mine innlegg har imidlertid ikke rettet seg direkte mot foreldrene, men mot politiske prosesser som endrer den norske fellesskolen til konkurranseskolen.

Videre om saklige definisjonsspørsmål som er utviklet i forskningsfeltet, blant annet av Jøsendalutvalget og forsker Jørgen Smedsrud, og påstander jeg ikke finner statistisk sannhetsgestalt for, som at en tredjedel av dem som dropper ut av videregående skole er elever i gruppen av særlig evnerike barn.

Mangfold står sterkt i norsk skole

For det andre insinuerer de Klerk at jeg mangler læringsperspektivet og praksiserfaring med elever i undervisningssituasjoner. Her kan jeg forsikre om at mine argumenter ikke bygger utelukkende på akademiske kunnskaper. I tillegg til utdanning, blant annet fra pedagogikk grunnfag til doktorgradsnivå, har jeg 15-20 års praksiserfaring med undervisning i den videregående skolen der jeg har møtt elever med ulike evneprofiler og læringspotensial.

For det tredje mener de Klerk at det ikke er til å stikke under stol at enkelte elever har større læringspotensial enn andre, og at dette er vanskelig å svelge i et samfunn der likhet står fremst. Det norske samfunnet og fellesskolen arbeider imidlertid for integrering som overordnet mål og skal utvikle mangfold og likeverdighet – altså langt fra likhet.

Talentsenteret i realfag er politisk

At det finnes elever med høye evner i realfag, har ingen benektet. Hele poenget med mine debattinnlegg har vært at høye evner i disse fagene ikke nødvendigvis kan generaliseres til høye evner på alle kunnskapsområder, og at elever med andre læringspotensial og evner ikke får tilgang til egne talentsenter.

At tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen etablerte nettopp talentsenter i realfag, underbygger de politiske dimensjonene i saksforholdet. Det underbygger den fremvoksende nyliberalismen jeg hele tiden har argumentert med, som dessuten Isaksen har debattert heftig om blant annet med professor i filosofi, Arne Johan Vetlesen, i Morgenbladet.

Mangler innsikt

De Klerk argumenterer med at elever kan ha talenter i realfag på samme måte som i fotball og sjakk, og at disse elevene har høyere evner til å lære og holde på informasjon enn andre. Her legitimerer ikke bare forfatteren en meritokratisk utdanningsideologi. Hun avslører også grunnleggende manglende innsikt i sosialkunnskap, læringsteori og pedagogikk.

Å holde på informasjon er for eksempel ikke det samme som å tilegne seg kunnskap. Talenter innen spesifikke områder utvikles ikke i et vakuum, men innen sosiale grunnmønstre av makt, normer, verdier og klassetilhørighet.

Det vi er enige om

La meg for siste gang presisere at alle elever har rett til å utvikle sitt potensial med tilpasset opplæring – og, som de Klerk selv hevder, oppleve mestring, motivasjon og læring. At fellesskolen ikke alltid evner å møte disse rettighetene og at ulike elevgrupper opplever understimulering og mistrivsel, som også min fagfelle professor i pedagogikk Marit Ulvik har påpekt i en kronikk på Forskersonen, er vi enige om.

Derfra til å gi særbehandling til enkelte elevgrupper med evner innen ett kunnskapsområde fremfor et annet, er det imidlertid en lang vei. At slike løsninger er vanlige og gis oppslutning og støtte i forskning i andre deler av verden, bør være likegyldig for det norske (skole)systemet.

Skolen skal mer enn å lære bort realfag

På de Klerks spørsmål om jeg mener at elever som leser fysikk og matematikk på universitetsnivå skal sitte i samme klasserom som andre elever, er svaret ja! Formålet med den norske skolen er nemlig ikke primært sett å løse andreordens differensialligninger på et imponerende høyt nivå.

Formålet peker på et mye bredere mandat og prinsipper som kan refereres til fra opplæringsloven. Skolen skal åpne dører mot verden og framtiden og gi elevene historisk og kulturell innsikt og forankring. Den skal (blant annet) gi elevene respekt for menneskeverdet, likeverd og solidaritet og fremme demokrati og likestilling. Elevene skal utvikle dugelighet for å kunne mestre livene sine og handle etisk, og alle former for diskriminering skal motarbeides.

Fellesskolen er bærebjelken

Jeg kan vanskelig se at disse formålene kan oppnås ved å plassere elever i egne klasserom for å løse differensialligninger. Utfordringene med å gi tilpasset opplæring må derfor løses innen skolens felles rammer og betingelser, og på måter som fremstår likeverdig og rimelig rettferdig for alle elevgrupper.

De Klerk og hennes meningsfeller forstår åpenbart ikke disse prinsippene. Jeg melder derfor pass, men oppfordrer til videre demokratisk diskusjon og engasjement i pedagogikkfeltet for å holde skansen til forsvar for verdiene i fellesskolen, som er selve bærebjelken i den norske velferdsstaten.

LES OGSÅ:

Blir barn smartere av å skrive for hånd?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap