Det er ikke elitisme å gi evnerike barn bedre læringsmiljø
DEBATT: Hvorfor får ikke evnerike barn de samme rettighetene til spesialundervisning som andre elever?
I sin kronikk på Forskersonen 12. oktober tegner Åshild Berg-Brekkhus et spøkelsesbilde av evnerike barn i skolen, som ikke kan stå ubesvart.
Berg-Brekkhus problematiserer begrepene i debatten, og referer til Forskningsoppsummeringen til Kunnskapssenter for utdanning om evnerike elever. Vi undres over at utfordringene evnerike barn møter kan virke uavklart etter å ha satt seg inn i dette solide arbeidet.
Om man liker det eller ei: folk er ulike
Begrepene elever med stort læringspotensial (som gjelder 10-15 prosent av barna) og med ekstraordinært læringspotensial (2-5 prosent) er definert av Jøsendalutvalget i utdredningen NOU 2016:14, som omhandler evnerike barn i skolen. Definisjonene ble valgt i erkjennelsen av at elever med stort læringspotensial ikke nødvendigvis er høytpresterende.
Etter denne utredningen er det svært vanlig å bruke begrepet læringspotensial. Lykkelige barn bruker også ordet evnerik. Vi forstår at begrepet kan vekke negative reaksjoner. Om man liker det eller ei: folk er ulike! Skal skolen tilpasses elevene som går der, må det bli ulike tilnærminger. Vi mangler begrep som gir god nok beskrivelse av evnerike barn, så enn så lenge må vi leve med de som finnes.
Barn i familier med lavere sosioøkonomisk status og i familier som mangler kunnskap om at barnet er evnerikt, er særlig sårbare ved mangel på adekvat tilpasning.
Berg-Brekkhus synes også å mene at de mange negative konsekvensene som evnerike elever kan utvikle, som vi omtaler i vår forrige kronikk, er allmenngyldige og derfor ingen beveggrunn for vårt engasjement.
Flere kan godt vise samme tegn ved manglende tilrettelegging og forståelse, men det er viktig å forstå årsakene slik at rett tiltak settes inn. Forskningsoppsummeringen vi viser til er soleklar: Tilpasninger for evnerike har blitt sett på som elitisme og undergraving av likhetsprinsippet, i tiltro til at de klarer seg selv. De trenger pedagogisk godt gjennomtenkte undervisningsopplegg, og «må få tilpasset opplæringen etter sine behov på samme måte som andre elevgrupper med rett til spesialundervisning». Oppsummeringen legger til at de er en sosialt utsatt gruppe som må anerkjennes for å bli ivaretatt.
Forbedringer i det psykososiale miljøet er ikke elitisme
Forstår vi Berg-Brekkhus rett, frykter hun at tilpasninger for evnerike vil skape elitegrupper.
Evnerike er den eneste gruppa som utelates fra rettigheter som kommer andre til del. Som det står i Veilederen for spesialundervisning: «Evnerike elever som lærer raskere har ikke rett til spesialundervisning: Retten til spesialundervisning omfatter ikke elever som lærer raskere eller mer enn gjennomsnittet, og som derfor ikke får tilfredsstillende utbytte av opplæringen” Vi savner et juridisk sikkerhetsnett for denne gruppen.
Mange evnerike sier at de ikke føler seg som en del av klassen, at de er til «oppbevaring» og ikke får anledning til å gå videre i pensum. De føler seg ekskludert og ignorert. Manglende hensyn til evnerike elever går kraftig ut over det psykososiale miljøet de opplever. (Se også rapporten Tenke så det knaker.) Hvis likeverdige og rettferdige muligheter skal være forbeholdt 85 prosent av elevene, ivaretas ikke idealene med inkludering og integrering som mål.
Lykkelige barn kan ikke la være å kjempe for inkludering og ivaretakelse av barna våre. Opplæringsloven §9A-2 slår fast at «Alle elevar har rett til eit trygt og godt skolemiljø som fremjar helse, trivsel og læring.»
Også evnerike har rett på dette! Det er ingen konkurranse som skal vinnes eller tapes. Tilrettelegging trenger ikke å være komplisert, men kompetanse om evnerike elever er nødvendig. Vi trenger økt bruk av differensiering, berikelse og fordypning, altså undervisning som fremmer læring for alle. Samtlige kan jobbe med samme tema, men på eget nivå. Prinsippene er ikke nye, men for lite brukt ifølge Jøsendalutvalget.
Evnerike finnes i alle samfunnslag
Foreldre i foreningen forteller om økt kunnskap i skolen og dermed bedre løsninger. Det finnes enkle kartleggingsverktøy for identifisering, se for eksempel veilederen til Stavanger kommune. Flere andre kommuner har også utarbeidet veiledere. Utdanningsdirektoratet har utgitt veileder og kompetansepakke. Nasjonale sentre har utarbeidet ressurser for lærere, som språk- og realfagsløyper (se kildeliste i bunnen av artikkelen).
Utdanningen gir likevel ikke lærerne tilstrekkelig kompetanse og verktøy til å avdekke og imøtekomme evnerike barn. Ressursene er knappe og i mangel på lovfestede individuelle rettigheter overlates barna til tilfeldighetene. Også evnerike elever må få medvirke i sin egen skolehverdag, slik det er forventet av et demokratisk samfunn.
Evnerike finnes i alle samfunnslag. Barn i familier med lavere sosioøkonomisk status og i familier som mangler kunnskap om at barnet er evnerikt, er særlig sårbare ved mangel på adekvat tilpasning. Mange underytende elever går uidentifiserte gjennom skoleløpet og fremstår ikke som evnerike. Ressurssterke kan finne private løsninger. At skolen har nødvendig kompetanse vil altså kunne virke sosialt utjevnende.
Vi undres om Berg-Brekkhus kan utelukke evnerike blant elevene i egen forskning? Mulig enkelte hadde hatt et bedre skoleløp om noen hadde forstått og tidsnok iverksatt korrekte tiltak. Dette får vi ikke svar på, for evnenivå virker ikke å ha vært en variabel som ble vurdert i studien.
LES OGSÅ:
