På forskersonen.no 3. november svarer foreningen «Lykkelige barn – nettverk for foreldre med evnerike barn» på mitt kronikkinnlegg fra 12. oktober. Forfatterne hevder at det ikke er elitisme å gi evnerike barn et bedre læringsmiljø, og at disse elevene utelates fra rettigheter som andre får. Evnerike barn blitt sett på som undergraving av likhetsprinsippet, men folk er ulike enten man liker det eller ei, mener de.

Deretter undrer de seg over at utfordringene barna møter synes uavklarte til tross for kunnskaper om dem, og påstår at jeg tegner «et spøkelsesbilde» av barna. Avslutningsvis spør de om jeg kan utelukke evnerike elever i min forskning, og om noen ville hatt et bedre skoleløp dersom dette hadde blitt oppdaget.

Alle barn er evnerike

I håp om å oppklare det jeg forstår som forfatternes misforståelser av mine oppfatninger, og av den norske skolens sentrale oppdrag, vil jeg forsøke å gi et tilsvar til disse påstandene.

Først vil jeg presisere at jeg oppfatter alle barn og unge som evnerike med stort læringspotensial. Også dem jeg har møtt i egen forskning der jeg har studert evner, eller det jeg beskriver som kapabiliteter, og definerer som elevers mulighetsbetingelser og frihet til å utvikle sitt potensial.

Alle elever bør gis slike muligheter og friheter i skolen. Hvilke evner som skal gis oppmerksomhet må imidlertid være pluralistisk og mangefasettert og implisere utvikling av ulike potensial innen forskjellige evne- kunnskaps- og ferdighetsområder. I kapabilitetstilnærmingen, som jeg anvender i min forskning, blir det hevdet at vi har grunn til å verdsette dette fordi det skaper et rettferdig samfunn, livskvalitet og nettopp lykkelige barn.

Elever med unike evner

Om elevene i min studie kunne hatt et bedre skoleløp med tilrettelegging, kan stemme. Men ikke nødvendigvis fordi de er spesielt evnerike, eller har læringspotensial ut over andres. Studien min indikerer heller at deres potensial og evneprofiler viser seg på andre måter enn det som prioriteres og vinner hegemoni i de typiske skolefagene.

For eksempel har elevene potensial for empati, sosial samhandling, praktisk-estetiske fag eller håndverk, dramaturgi, musikalitet og lignende.

Jeg vil derfor argumentere for en mer demokratisk og rettferdig karakteristikk av elevers evner og læringspotensial som forskjellig og unikt, heller enn stort og lite.

Blander prinsipper om likhet og likeverdighet

Skolens styringsdokumenter uttrykker respekt for hvert individ og skal stimulere til heterogenitet og mangfold. Elever skal lære mer enn skolefag. De skal også gis muligheter til danning. De skal utvikle seg til gagns mennesker og demokratisk sameksistens.

Jeg finner ingen føringer for at elevene skal være like. Forfatterne synes her å blande sammen prinsipper om likhet med prinsippet om likeverdighet. Ingen elever, heller ikke de såkalt evnerike barna, utelates fra sin lovfestede rett til tilpasset opplæring innenfor elevfellesskapet.

Våre felles opplæringsressurser må imidlertid fordeles rettferdig og sosialt utjevnende. Jeg kan vanskelig se at spesialundervisning for elever med stort læringspotensial kan forstås som likeverdighet, eller rettferdighet som rimelighet. Heller ikke at segregert undervisning vil føre til et godt læringsmiljø egnet til å gi dem utvikling etter skolens formål om danning og utvikling til gagns mennesker.

Nyliberal politikk i skolen

I den norske velferdsstaten har likeverdighet, integrering og sosial utjevning vært styrende prinsipper, og enhetsskolesystemet har hatt stor betydning for at Norge er verdens beste land å leve i. Disse prinsippene er nå truet av nyliberale ideer som definerer verdien av skolen ut fra den nyttige humankapitalen elevene tilegner seg.

Vi ser et stadig økende krav om at det kan være «mer å hente» av prestasjoner, slik Jøsendalutvalget (NOU 2016:14) uttrykker det. Pedagogen Henry Giroux hevder i sin bok Terror of Neoliberalism at nyliberal politikk og markedsinteresser bruker skolen for å oppnå økonomisk utbytte og konkurranseevner, og lærere og elever for å vinne konsensus om det. Skolen omformes dermed til et økonomisk prosjekt mer enn et politisk og demokratisk prosjekt for det gode samfunn.

I dette prosjektet kan nettverket for foreldre med evnerike barn utfylle en stor nyttefunksjon. Den kan skaffe legitimitet for å innføre særskilt undervisning som kan øke skolefaglige prestasjoner og den humankapitalen som gir størst økonomiske fordeler. Skolen blir dermed en arena for konkurranse og utbytting, kanskje mer enn en arena for utvikling av elitisme. Det er dette jeg tegner «et spøkelsesbilde» av, og ikke barna og foreldrene det vises til.

Forstår foreldrene

Som lærer og pedagog kan jeg forstå at foreldrene kjemper for det de mener er i barnas interesser, og at de kan ha erfart å ikke blir forstått og imøtekommet i skolen.

Jeg vil imidlertid advare sterkt mot å bruke foreldrenettverket til å vinne politisk konsensus for konkurranseskolen og innføring av spesielle tiltak for at elever med stort læringspotensial skal oppnå større skolefaglige prestasjoner. La oss heller stå solidarisk sammen og skape en skole der alle elever kan være lykkelige barn!

Kilde:

Berg-Brekkhus, Å. (2020). Mulighetsbetingelse, frihet og utviklingspotensial hos elever i den videregående skolen: En kvalitativ to-casestudie i lys av kapabilitetstilnærmingen. Doktorgradsavhandling. Bergen: Høgskolen på Vestlandet.

LES OGSÅ:

Evnerike barn: Høy intelligens oppleves ikke nødvendigvis som positivt

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap