Studien vår viser at store mengder giftige tilsetningsstoffer kan slippe ut i miljøet sammen med plasten, skriver kronikkforfatterne.

Sånn kan Norge gå foran for å kutte plast

KRONIKK: Kysten vår er tilgriset med plast fra hele verden. Plastforurensning er et internasjonalt problem. Men Norge kan bli et forbilde.

Publisert

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Plastartikler fra hele verden skyller kontinuerlig i land langs kysten vår. Dette er et symptom på et større globalt problem.

Forskere har lenge advart om konsekvensene av plastforurensning og behovet for raske inngrep, men nivåene av global plastproduksjon og forbruk fortsetter å stige.

Dette viser hvor viktig det er at Norge blir en pådriver for en global avtale sånn at vi oppnår målet om å stenge plastkranen.

Ikke at vi er uskyldige selv. Norge har også sitt ansvar for plastforurensningen.

I en studie som vi ved NTNU utførte sammen med Norsk institutt for luftforskning (NILU), forsøkte vi å kartlegge den norske plastsyklusen i detalj, helt ned til produktkategori og plasttyper.

Vi slipper ut 15.000 tonn plast til miljøet hvert år

Ifølge den nye studien introduserer vi i Norge hvert år 758.000 tonn plast til markedet, mens 632.000 tonn blir kastet som avfall.

Nesten halvparten av dette avfallet blir brent, og bare 2,4 prosent havner i miljøet.

Vi slipper hvert år ut en mengde plast tilsvarende 1,5 milliarder plastflasker.

Men selv om 2,4 prosent kan virke lite, tilsvarer det i absolutte mengder så mye som 15.000 tonn plast i naturen. Det tilsvarer 2,8 kilo per innbygger.

Nordmenn forbruker faktisk 21 prosent mer plast enn gjennomsnittet i Europa. Vi produserer nesten dobbelt så mye plastforurensning som sveitsere, og slipper hvert år ut en mengde plast tilsvarende 1,5 milliarder plastflasker.

Norge leder an internasjonalt

Tiltak mot plastforurensning får tyngde når nasjonene forhandler om et internasjonalt juridisk bindende verktøy for å begrense plastforurensning.

Sammen med Rwanda leder Norge det såkalte High Ambition Coalition to End Plastic Pollution, og slik er vi med på å sette en høy standard for å få slutt på plastforurensningen.

Så hva kan vi gjøre selv?

Store deler av Norges plastutslipp kommer fra to hovedkilder, viser forskningen vår:

  • Forbrukeremballasje. Den største kilden.
  • Gummi fra bildekk. Her er elbiler og hybridbiler de verste.

Forbrukeremballasje er hovedsynder

Studien vår viser at majoriteten av makroplast, altså gjenstander større enn 5 mm, hovedsakelig stammer fra forbrukeremballasje som flasker og poser. Plastemballasje er også blant de vanligste funnene langs den norske kysten.

Innsatsen for å begrense utslippet av forbrukeremballasje gjennom for eksempel redusert forsøpling, dumping og økt veirydding, blir fullstendig overskygget av de høye forbrukstallene.

Vi bruker rett og slett mer plast enn det vi samler inn.

Da er det lett å bli motløs, men dette viser at det er veldig viktig å redusere plastforbruket i disse kategoriene for å redusere denne forurensningskilden.

Dekkslitasje en stor kilde til mikroplast

Studien vår identifiserte dekk som en annen betydelig bidragsyter til mikroplastforurensning. Omtrent 6000 tonn dekkgummislitasje slipper ut fra den norske økonomien hvert år.

Å fange opp disse partiklene er ikke en enkel oppgave, hovedsakelig på grunn av måten de slippes ut på.

Studien vår fremhever behovet for å tenke nytt rundt mobilitet og transportvalg. At vi reiser mer kollektivt, er utvilsomt en viktig del av løsningen.

Å designe lettere kjøretøy og utforske alternative materialer er også effektivt til en viss grad.

Den elektriske og hybride bilparken i Norge har ekspandert raskt de siste årene. Til tross for at de har lavere karbonutslipp, er slike kjøretøy tyngre enn konvensjonelle kjøretøy. 

Elbiler og hybride bilder gir dermed større utslipp av dekkgummislitasjepartikler per bil enn konvensjonelle biler gjør.

Mye plast havner i havet

Men er nå dette så farlig, da?

Vel, i et kystland kan plast som tilgriser land, lett ende opp i havet. Dette er tilfelle for Norge, der størsteparten av befolkningen bor langs fjorder og de lange kystlinjer.

Dyr blir ofte viklet inn i eller spiser plastfragmenter.

Av den totale mengden plast som slippes ut fra den norske økonomien, havner majoriteten i jord, mens nesten en tredjedel havner i det marine miljøet. Det er viktig å merke seg at en stor del av mengden som deponeres i jord til slutt også vil finne veien til havene.

Plastpartikler i det marine miljøet har gitt irreversible effekter på økosystemer.

Dyr blir ofte viklet inn i eller spiser plastfragmenter. Fragmentene kan også fungere som bærere av fremmede arter. Plastavfall kan dessuten forstyrre det marine karbonkretsløpet, noe som ytterligere forverrer klimaendringene.

Plastforurensning er svært giftig

Som om ikke dette var nok, inneholder plastprodukter også en blanding av tilsetningsstoffer som bevisst tilsettes for å oppnå bestemte egenskaper.

Studien vår viser at store mengder giftige tilsetningsstoffer, som såkalte ftalater og organofosfater, kan slippe ut i miljøet sammen med plasten. Forskere har funnet kortkjedede klorparafiner i leveren til norske gråmåker etter inntak av plast. Disse kommer fra norske utslipp, ikke utenlandske.

Forskningen vår tyder på at store mengder tilsetningsstoffer også kommer inn i resirkuleringsprosesser. Det betyr at resirkulering av plast reintroduserer tilsetningsstoffene til økonomien.

Den resirkulerte plasten kan med andre ord ha høyere nivåer av tilsetningsstoffer enn ny plast, noe som kan gi høyere risiko for menneskers helse og miljøet.

Tiltak haster

Sammenlagt viser forskningen vår hvor viktig det er å begrense plastproduksjon og -forbruk, og at vi må gjøre noe med bruken av farlige kjemiske tilsetningsstoffer.

Vi må innføre politikk her hjemme som bidrar til å begrense miljøkonsekvensene av plastøkonomien.

Det haster, og har egentlig hastet lenge.

Referanse: 

Ahmed Marhoon*, Miguel Las Heras Hernandez, Romain Guillaume Billy, Daniel Beat Müller. Mapping Plastic and Plastic Additive Cycles in Coastal Countries: A Norwegian Case Study. Environ. Sci. Technol. 2024, 58, 19, 8336–8348 Publication Date:May 4, 2024 https://doi.org/10.1021/acs.est.3c09176


Kronikken ble først publisert i Gemini.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS