Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger.

I 2024 skjedde et helt spesielt naturfenomen i USA. Millioner av sikader krøp opp av bakken og begynte å synge for full hals. I hele 17 av Amerikas 50 delstater kunne man høre massiv sikadesang.

Som insektforskere kunne vi ikke la denne «once in a lifetime»-muligheten gå fra oss. Vi måtte dra over å oppleve dette med egne øyne, ører og nese.

De periodiske sikadene i slekten Magicicada, eller «magisikadene» som vi kanskje kan kalle dem på norsk, er en av naturens store underverker og mysterier. 

De har en kompleks taksonomi, en kompleks livsstil, en kompleks atferd og en kompleks utbredelse. Samtidig er det vanvittige antall individer over vanvittige store områder.

Skaper lydnivå på 80 desibel

Det er flere sider ved disse sikadene man som insektforsker gjerne vil oppleve. For det første selve «oppstandelsen». Disse sikadene klarer nemlig å synkronisere når de kommer opp av bakken forbausende godt, og i løpet av en ukes tid kan de fleste være oppe av jorden. 

Hvordan de vet når de skal opp er enda ikke fullstendig klarlagt, men når jordtemperaturen overstiger 17,8oC, gjerne etter en varm, fuktig sommerdag, kommer de om natten opp i tusentall og millioner.

Det neste man ønsker å oppleve som insektforsker er naturligvis siste hudskifte. De kryper bokstavelig talt ut av sitt gode skinn og blir til voksne individer. De henger fra trærne som hvite spøkelser til de herder og får sin naturlige farge.

Dernest vil man oppleve sang. Hannene av disse sikadene har et eget organ for å produsere sang, og de samler seg i store kor hvor de konkurrerer om hunnenes oppmerksomhet. 

Lyden i disse korene kan bli opp mot 80 desibel, og nærme seg grensen for hva som er skadelig. Er man i tillegg interessert i arter, vil man naturligvis også prøve å finne alle syv artene.

30 ulike sikade-kohorter… i teorien

De nordamerikanske periodiske sikadene er kort fortalt sju arter. Fire av dem har en livssyklus på 13 år, mens tre av artene har en livssyklus på 17 år. Artene som har lik livslengde kan skilles på størrelse, fargetegninger og sang, men de kan opptre på samme tid og sted.

Å skille de artene som lever 13 år og de som lever 17 år, er derimot ikke mulig siden de i prinsippet er helt like og synger helt likt. Heldigvis er det svært sjelden de overlapper geografisk, slik at man i praksis artsbestemmer dem til gruppe basert på utbredelse.

Det kan i teorien komme periodiske sikader opp av bakken hvert år, men de som kommer opp har da levd i bakken i 13 eller 17 år. Hvis man derfor tenker seg et litt stilisert og teoretisk utgangspunkt for de periodiske sikadene, så har man 17 ulike mulige kohorter eller årsklasser av 17-år-sikadene. I tillegg har man 13 kohorter av 13-år-sikadene.

I alt er det altså 30 ulike kohorter, som kalles «brood» på engelsk. De er tradisjonelt nummerert med romertall fra I til XXX. Det er et system utviklet av entomologen Charles L. Marlatt i 1893. Han begynte nummereringen samme år. Det betød at de 17-år-sikadene som viste seg i 1893, ble den første kohorten «brood I» og at 13-år-sikadene som viste seg da ble kohort 18 «brood XVIII», og «brood II» og «brood XIX» i 1894 og så videre.

Noen kohorter kan være utdødd

Om det noen gang i historien har vært 30 ulike kohorter er usikkert, siden man først rundt 1850 forsto at det var sikadearter som hadde både 13- og 17 års livlengde. I dag har vi derimot ganske god oversikt over situasjonen. Av 17-år-sikadene er det 12 kohorter igjen, og av 13-år-sikadene er det kun tre kohorter.

En del av kohortene har altså kanskje aldri eksistert og noen er dødd ut. For eksempel er «brood XI» ikke dokumentert siden 1954 og er antatt utdødd, og «brood VII» i delstaten New York er kanskje på vei til å lide samme skjebne. Grunnen til at kohorter kan dø ut er mange, men man kan jo bare tenke seg hva som kan skje av arealendringer på en lokalitet i løpet av 17 år.

Det er heller ikke slik at de ulike kohortene opptrer på samme geografiske sted, men de har hver sin distinkte utbredelse rundt om i Nord-Amerika, fra kohort IV i vest (fra Kansas, Oklahoma og Texas) til kohort XIV i øst (Massachusetts), fra kohort XIII i nord (sør i Wisconsin) til kohort XXII i sør (Louisiana) – med noe overlapp her og der.

Derfor var 2024 et spesielt sikadeår

Hele denne «karusellen» av 13- og 17-år-sikader som popper opp her og der rundt i Nord-Amerika til ulike tider, er nok til at man kan bli lettere svimmel. Men for et hvert sammentreff av en spesifikk 13-år-kohort og 17-år-kohort til å opptre samme år, vil det nødvendigvis gå 221 år (13*17 = 221).

I 2024 sammenfalt en del i dette puslespillet som gjorde at det var et ekstra bra år å oppleve de periodiske sikadene på.

1. For første gang siden 2015 klekte en kohort med 13-år-sikader samtidig med en kohort 17-år-sikader. Dette vil ikke skje igjen før 2037.

2. For første gang siden 1998 klekte en tilgrensende kohorter av 13- og 17-år-sikader samtidig. I 1998 var det kohort IV og XIX som klekket samtidig.

3. For første gang siden 1803 klekte kohort XIX og XIII (som er tilgrensende) samtidig, og det vil være 221 år til neste gang det skjer. Det er også to av de største og mest utbredte kohortene.

4. Man kunne oppleve alle sju artene av Magicicada som voksne i samme år, noe som ikke vil skje igjen før i 2037.

5. Alle artene kunne man finne innenfor delstaten Illinois, noe som ikke vil skje igjen før i 2041.

Det var av disse enkle grunnene vi valgte å ta turen over til USA i vår, ene og alene for å oppleve dette fenomenet. Alt handlet i 2024 derfor om kohort XIX og kohort XIII.

Ikke sett siden 1803, da Thomas Jefferson var president

Kohort XIX kalles «The Great Southern Brood» og er 13-år-sikader som fordeler seg over 15 ulike delstater! Kohort XIII kalles «The Northern Illinois Brood» og er fordelt over fire ulike delstater, og er for øvrig den nordligste kohorten av de periodiske sikadene.

Sist gang disse to kohortene klekket samtidig var i 1803 da Thomas Jefferson var president i USA. Det som også er spesielt med disse to kohortene er at de så vidt også overlapper. Det vil si at man på noen få steder kan finne både 13-år- og 17-år-sikader sammen (men fordi de er kliss like som nevnt over kan man dessverre ikke skille dem).

Det vil også si at man i 2024 hadde sikader sammenhengende utbredt over store deler av Nord-Amerika, totalt over 17 delstater!

Hele bakken er i bevegelse

13-år-sikadene er generelt mer sørlige og klekker derfor tildligere enn de mer nordlige 17-år-sikadene. Vi dro derfor først sørover mot Kentucky. Vi rakk dermed både klekking og sang av alle de fire 13år sikadene, før vi snudde nordover forbi Chicago der vi kom akkurat i tide til å opplevde de tre 17år sikadene.

Opplevelsen av de vanvittige mengdene, både at hele bakken nærmest er i bevegelse av sikader som kryper opp av bakken, de tomme hudskjelettene som henger igjen over alt, de vanvittige korene og den utrolige lyden var noe for seg selv.

Man kunne ligge i over 100 km/t nedover Route 51, med vinduene igjen på bilen, med tungtransport dundrende forbi, og fremdeles høre den jevne summingen av sikadesang. Om denne sangen er plagsom for amerikanerne kan sikkert diskuteres, men de synger kun på dagtid.

Bibelske proporsjoner

Når solen går ned over prærien i Illinois, går også sikadene til ro før de igjen begynner å lokke på makene når solen står opp neste dag. Hele fenomenet varer noen få uker i mai-juni. Etter denne perioden kommer de årlige sikadene opp for å synge, men de er langt færre.

Se forskernes egen reisevideo fra cikade-turen her:

Årets opptreden av periodiske sikader ble av flere beskrevet som av «biblical proportions». Når alle disse milionene av sikader så dør og hoper seg opp i store lass og råtner på ettersommeren, er lukten også etter sigende nokså gammeltestamentlig.

Dersom noen ønsker å oppleve periodiske sikader, kan vi anbefale kohort X i 2038, som er den av 17-års sikadene med størst utbredelse. Neste mulighet for å oppleve alle artene er i 2037, men da er det kanskje like godt å vente til 2041 da alle artene igjen kan finnes langs Mississippi og nord til Chicago i Illinois (kohort XIII og XXIII).

Les også:

Er du klar for å spise insekter?

Insektenes død kan ikke avverges med «klimatiltak»