Se for deg at en av dine nærmeste en dag kom og fortalte at hen har fått hiv. Hva er det første du tenker? Kan det være noe sånt som; «Kan jeg bli smitta?» «Hvordan fikk hen det?» «Er han homofil?» «Hva sier jeg nå da?»

Vi kan lett forestille oss hva slags tanker som kommer rasende inn i hodet hvis vi får en slik historie fra våre nærmeste. Hvordan tror du det da er å få hiv-diagnose selv?

Erfaringer viser at de som får en hiv-diagnose, erfarer noe av den samme frykten. Men i tillegg bærer mange frykten for omgivelsenes reaksjoner.

En del av de som lever med hiv i dag, er faktisk redde for «deg og meg».

Holdninger har ikke endret seg i takt med medisinen

Den fantastiske medisinske utviklingen har bidratt til at hiv i dag er noe man kan leve med hele livet. Den medisinske oppfølgingen i Norge er god og hiv-positive lever i dag like lange liv som hiv-negative. Medisinene hjelper kroppen med å holde et godt immunforsvar og et lavt virusnivå.

Samfunnets holdninger til hiv ser derimot ikke å ha endret seg i takt med denne medisinske revolusjonen, noe som gir mange som lever med hiv unødvendige utfordringer.

I Norge lever drøyt 4000 mennesker med en hiv-diagnose i dag. Hvis vi sprer disse menneskene geografisk rundt i landet vårt, så sier det seg selv at det å møte andre i samme situasjon ikke er like lett.

Så hjelper det heller ikke at flertallet av de som lever med hiv ikke er åpne om diagnosen sin. Det å finne støtte og utveksle erfaringer blir derfor utfordrende, og vi ser derfor at det er behov for at det tilrettelegges for møtepunkter.

Trenger å snakke med andre med samme erfaring

Mennesker som lever med hiv, har i flere sammenhenger uttrykt at de ønsker å møte andre med samme diagnose. Dette ønsket har vårt prosjekt, i samarbeid med fem sykehus, tatt på alvor ved å etablere en likepersonstjeneste ved poliklinikkene.

En likeperson er først og fremst et medmenneske som i kraft av sine erfaringer med å leve med en sykdom kan være til hjelp for andre mennesker med den samme sykdommen. Innenfor sykehusenes trygge og kjente rammer vil mennesker som lever med hiv få tilbud om å møte en likeperson.

Gjennom et slikt møte vil man gjennom å dele erfaringer kunne bidra til økt opplevelse av fellesskap, samt fremme håp og tro på fremtiden. Likepersoner fremstår som rollemodeller for det levde liv med hiv, og styrker troen på et «vanlig liv».

Likepersonsarbeid er et tilbud som nasjonalt er godt kjent og etablert innenfor både psykisk helsearbeid og kreftomsorgen. Også innenfor hiv-omsorgen har denne tjenesten stort nedslagsfelt nasjonalt så vel som globalt, da spesielt i lavinntektsland.

Frivillige organisasjoner har vært i front innenfor dette arbeidet, og har tidvis vært forbilledlige i sitt engasjement for å involvere brukere i sine tilbud. Utfordringen er like fullt å nå flertallet av mennesker som lever med hiv.

Ikke lenger alene med diagnosen

Å etablere en likepersonstjeneste ved flere sykehus har vært et ledd i å lytte til brukernes innspill på hvordan tilbudet for mennesker som lever med hiv kan styrkes.

Min forskning handler om nettopp dette – å høre hvordan mennesker som lever med hiv, erfarer det å møte andre med samme diagnose.

Menneskene jeg har møtt, har endelig en opplevelse av å ikke være alene i sin diagnose. Flere beskriver en ensomhet relatert til det å leve med hiv, og at det derfor er godt å møte et menneske som ser på det som helt normalt og som viser at man kan leve et godt og fullverdig liv med hiv.

Endelig kunne de være i et rom hvor frykten for fordømmelse var fullstendig fraværende. Et sted hvor ordet er fritt.

For kanskje tør vi innrømme at du og jeg, som representanter for samfunnets holdninger, akkurat nå kommer til kort?

Les også:

Ny studie: Null hiv-smitte med bremsemedisiner