Gjennom 1800-tallet festet naturvitenskapen grepet om medisinen og styrte utviklingen framover. Denne utviklingen førte med seg en slagside i medisinen som mistet det hele mennesket av syne, skriver kronikkforfatterne.
Gjennom 1800-tallet festet naturvitenskapen grepet om medisinen og styrte utviklingen framover. Denne utviklingen førte med seg en slagside i medisinen som mistet det hele mennesket av syne, skriver kronikkforfatterne.

Pandemiberedskap handler om virus, men først og fremst om mennesker

KRONIKK: Når covid-19 debatten har rast i media, har de fleste leger vist et syn på pasienter og syke som i liten grad tar inn over seg at bekjempelse av virus og epidemiske sykdommer også handler om hele mennesker, kultur og samfunn.

Publisert

Som flere forskere påpeker i en meningsytring i Dagsavisen 7. juni, er det først og fremst legene som sitter i det rådgivende organet for Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet som skal forberede oss for framtidige pandemier.

I bekjempelsen av covid-19 har en såkalt reduksjonistisk og biomedisinsk tilnærming fått råde. Dette er perspektiv som tar utgangspunkt i de biologiske delene av kroppen, med fokus på de minste byggesteinene og deres fysiske og kjemiske sammensetninger.

I motsetning til dette står en helhetlig tilnærming som vektlegger det helhetlige i mennesket. Her inngår både biologi, psykologi, kulturelle og sosiale aspekter. I dagens debatt trengs flere stemmer som evner å strekke seg utover de biomedisinske og medisinsk-teknologiske perspektivene på sykdom og helse.

Den amerikanske medisinhistorikeren Charles Rosenberg har sagt at selv om sykdom i seg selv kan forstås rent biologisk, så inngår legene, pasientene og sykdommen i en større sosial og kulturell sammenheng hvor verdier, status og holdninger spiller inn.

Dette er anerkjent kunnskap blant medisinhistorikere og innebærer en forståelse av at for å kunne lage god beredskap for framtidige pandemier, må også sosiale, kulturelle og historiske perspektiver vektlegges.

Den naturvitenskapelige tilnærmingens bakside

Fremdeles står de fleste leger i en tradisjon som fikk fotfeste gjennom 1800-tallet. Naturvitenskap, bakteriologi og laboratoriemedisin fester grepet om medisinen og styrer utviklingen framover. Det kan ikke nektes for at den kunnskapsutviklingen som fant sted etter de store medisinske oppdagelsene, har reddet mange liv. Men utviklingen har også hatt en bakside:

Den førte med seg en slagside i medisinen som mistet det hele mennesket av syne. Dette er kritikk som har blitt fremmet ofte, men tidligst anførte av kjente leger som William Osler, Francis Peabody og Harvey Cushing allerede på 18- og 1900-tallet. Disse ble talsmenn for en annen retning innen legevitenskapen, en ideologi som la til grunn et mer helhetlig perspektiv på mennesket. Legene så den reduksjonistiske tilnærmingen som en trussel mot pasientenes beste.

Det er nettopp dette perspektivet mange leger ser ut til å ha mistet av syne i covid-19 debatten.

Problemet med en reduksjonistisk tilnærming er at mennesker blir redusert til biologi. I dette tilfellet en vert for et virus, som kan gi eller ikke gi seg utslag i sykdom. Som påpekt fra FHI og andre kan man være bærer av viruset uten selv å føle seg syk. Med en slik tilnærming står man i fare for å se på et hvert menneske som en biologisk risiko.

Tiltakene som myndighetene iverksetter bærer preg av at ethvert menneske reduseres til en risiko for andre og samfunnet som helhet.

Er det noe å lære av fortiden?

Tidlig på 1900-tallet var tuberkulose en av de største truslene for samfunnshelsen. Omtrent 3 per 1000 innbyggere i Norge fikk sykdommen. Omtrent like mange døde. Tidligere hadde sykdommer som lepra og kolera utgjort tilsvarende trusler. Fellestrekket ved disse sykdommene og covid-19 er at man ikke hadde vaksiner eller medisiner som kurerte sykdommen. Derfor tok helsemyndighetene i bruk andre tiltak, som karantene, isolasjon og hygieniske tiltak som nok ikke hadde samme effekt da som nå.

Sykdommene rammet også ulikt. En studie fra Oslo viser at dødeligheten av lungetuberkulose i 1901-1910 var 0,81 per 1000 på Frogner, mens den var 2,89 på Grønland i Oslo. Spanskesyken rammet også ulikt mellom fattig og rik i Oslo. Vi har tidligere påpekt at det kan finnes en sammenheng mellom spanskesyken og psykisk helse i et langtidsperspektiv. At depresjon, søvnvansker og til og med selvmord økte i perioden etter pandemien var slått ned. Årsakene til dette kan ha vært flere, men inkluderer trolig frykt for å bli smittet, å ha gått gjennom sykdommen, påkjenning som følge av karantene og isolasjon og tap av nære og kjære.

Medisinsk kunnskap er ikke nøytral

Som påpekt: Virus og bakterier forholder seg ikke til hvorvidt du er fattig eller rik, men forholdene rundt, og hva slags helsemessig tilstand den enkelte hadde før man rammes av en smittsom sykdom, hvilke muligheter man har til å få behandling og hva som skjer under og etter behandling, er minst like viktige faktorer som bekjempelse av viruset selv.

Disse sosiale og kulturelle forholdene påvirker ikke bare sykdomsforløpet, men vil også ha betydning for langtidsvirkningene. Dette er kunnskap som burde vært utnyttet og kommunisert mye bedre enn det som er tilfellet i dag.

Legene har siden 1800-tallet hatt stor makt og innflytelse over den medisinske virkelighetsoppfatningen i samfunnet. Det er viktig å huske på at heller ikke denne kunnskapen er nøytral og verdifri. Denne kunnskapen er tett knyttet opp til biologi som styrende for kunnskap som søkes og etableres. Hvordan samfunnet forholder seg til begrep som liv, helse, pasienter og sykdom bør styres av langt flere perspektiv enn det biologiske.

Potensielle konsekvenser for framtiden

Barneombudet, barnevernstjenesten og flere andre har tatt til orde for å tenke videre enn biomedisin i tilnærmingen til COVID-19. Disse har spesielt vært bekymret for de utsatte og sårbare barna, som kan ha mistet verdifull skolelærdom og ha vært utsatt for overgrep og levd mer tid i et belastende hjemmemiljø. Selv om disse barna ikke har blitt syke av selve viruset, har tiltakene potensielt også vært en belastning på helsen deres. Alle mennesker er potensielt sårbare i møte med en pandemi, enten man er berørt direkte av sykdommen eller indirekte gjennom koronatiltakene. Det er derfor helhetlige perspektiver må vektlegges i langt større grad.

Sykdommen og tiltakene kan ramme ulikt og vil kunne få ulike konsekvenser. En konsekvens få har snakket om er hvordan en reduksjonistisk og biomedisinsk tilnærming påvirker hvordan vi som personer omgås og samhandler med hverandre.

Når legene framstiller ethvert menneske som en potensiell risiko for liv og helse, på fagspråk ofte omtalt som skjulte smittebærere, så bidrar de til å skape en realitet som påvirker langt utover den medisinske arenaen. Hele vår sosiale samhandling påvirkes.

Sykdom er ikke bare biologisk. Sykdom og sykdomsforståelse konstrueres, skapes og gis mening gjennom språket vi bruker og verdiene vi tillegger det. Det samme gjelder begrep som pasienter og helse.

Det er derfor ekstremt viktig at man også under pandemier og globale trusler forstår hva som settes på spill, ikke bare i form av biologisk forståelse for sykdomsspredning og risiko, men også at sosiale, kulturelle, relasjonelle og økonomiske faktorer påvirker sykdomsrisiko og konsekvenser av pandemier.