I VG kan vi denne uken lese om hva norske leger vet om korona og vekt. Et hovedbudskap er at personer med overvekt og fedme kan ha økt sannsynlighet for et alvorlig forløp av Covid-19.

Ekspertenes høyttenkning er foreløpig basert på begrenset evidens og de understreker at det er behov for mer forskning. Kunnskapen de presenterer preges av et ensidig blikk på kroppsvekt som en biologisk risikofaktor.

De unnlater å nevne den godt dokumenterte risikoen for at pasienter med fedme ikke får like god behandling som pasienter med normalvekt.

Pasienter med fedme får dårligere behandling

Fedon Lindberg peker riktignok i artikkelen på at å stille diagnoser og ivareta pasienter med fedme kan by på særlige utfordringer. Utstyret som anvendes har vektgrenser og er ikke dimensjonert for de største pasientene.

Dette poenget er det grunn til å stoppe opp ved. Fedme er en stigmatisert tilstand, forstått som noe en selv er skyld i og et resultat av manglende selvdisiplin. Og det er uttrykk for strukturell stigmatisering at pasienter med fedme ikke får den behandlingen de trenger, og blir møtt med utstyr som ikke er tilpasset deres størrelse og vekt.

Diskrimineringen er grundig dokumentert og er virksom i samfunnet generelt så vel som innad i helsevesenet. Forskning viser blant annet at fysioterapeuter vegrer seg for å berøre pasienter med fedme og at leger bruker mindre tid på konsultasjonen når pasienten har fedme enn når han eller hun er normalvektig.

Det er også nylig vist i en norsk doktorgrad at intensivsykepleiere, med spesialutdanning for å pleie alvorlig syke, kvier seg for å pleie pasienter med fedme. De ser dem som late, opplever at de er tunge å håndtere i praksis og stiller spørsmål ved om disse pasientene har rett til samme behandling som normalvektige.

Et helsevesen som gjør pasientene syke

Med slike holdninger er vi farlig nær et sorteringssamfunn vi ellers holder oss for gode til å vedkjenne oss. Vi er også farlig nær et helsevesen som fremfor å bidra til bedre helse, medvirker til pasientenes høyere sykelighet.

Strukturell diskriminering har alvorlige helsekonsekvenser, som blir særlig virksomme når helsevesenet i pågående kriser må gjøre tøffe prioriteringer.

Det ble blant annet synlig under forrige pandemi, da svineinfluensaen herjet. Den gang som nå var medisinsk ekspertise tidlig ute med å peke på at kroppsvekt var en risikofaktor. En gjennomgang av studier på svineinfluensaen og pasienters vekt, fikk frem et litt annet bilde. Riktignok viste resultatene at personer med fedme hadde en høyere risiko for alvorlig sykdom, for kritiske komplikasjoner og død.

Men forskerne konkluderte med at dette må tolkes med forsiktighet: Dataene tydet på at normalvektige pasienter i utvalget hadde fått effektiv og virksom behandling på et tidligere tidspunkt enn pasienter med fedme.

Et dårligere helsetilbud kan altså ha vært mer utslagsgivende enn kroppsvekten i seg selv.

Mer forskning – på de viktige tingene

Det er synd at ekspertene som uttaler seg i VGs artikkel, ikke nevner disse sidene ved korona og fedme. Faren er at ved å ensidig vektlegge fedme som problemet, så reproduseres allerede eksisterende fordommer og stigma. Det gjør det ikke lettere for personer med fedme å stole på at de blir godt ivaretatt, når feberen stiger og pusten blir tyngre og de mistenker at de er smittet. Flere studier har vist at terskelen for å søke hjelp kan bli høyere.

Jeg er enig i at det er behov for mer forskning. Den bør, utover å kartlegge biologiske og fysiologiske konsekvenser av Covid-19 for personer med fedme, også i norsk sammenheng rette seg mot hvordan disse pasientene blir møtt og ivaretatt når de søker hjelp av helsepersonell, hva slags behandling de får tilgang til og hvilke konsekvenser det har for utfallet av sykdommen.

Les også:

Hva ligger egentlig bak fedme?