Språk om kjønn har betydning
DEBATT: Når man føler seg pressa til å bruke et språk som ikke reflekterer virkeligheten, og som strider med ens egne politiske synspunkter, blir det lett å tenke på manipulasjon og orwelliansk nytale, skriver innleggsforfatterne.
I et innlegg på
Forskning.no kritiserer Nanna Haug Hilton Kristian Gundersen for å hevde at
«transbevegelsen stjeler språket ditt». Hun mener ikke det er snakk om språklig
manipulasjon og viser heller til at språkendring er naturlig og uunngåelig.
Som lingvister
vet vi godt at språk alltid er i endring, men endringa av ordforrådet knytta
til kjønn er av en annen type enn den naturlige endringa som vanligvis foregår
ubevisst i et språksamfunn, og bør heller sees som forsøk på sosial påvirkning
gjennom unaturlig styring av folks språk.
Som kvinner og feminister er det ikke
språklig endring vi er redde for, men konsekvensene endringa av ordene kan ha.
Naturlig
språkendring eller manipulasjon
Vanligvis
foregår språkendring gradvis, uten at språkbrukerne som tar i bruk nyvinninger,
gjør det bevisst, f.eks. endringer av bøyingsklasse (at vi sier skjærte i stedet for skar) eller lydendringer (at f.eks. kjøkken av stadig flere blir uttalt skjøkken, eller at vi ikke lenger sier «thak», men tak om den øverste delen
av et hus).
Det biologiske skillet mellom mann og kvinne er reelt, tydelig for de fleste og viktig i mange sammenhenger.
Riktignok kan vi låne inn eller finne opp nye ord når vi trenger
ord for nye fenomener eller ønsker å oppnå visse effekter, men betydninga til
sentrale deler av ordforrådet, som mann/kvinne,
endres vanligvis ikke over natta.
Noen ganger kan
det være positivt å påvirke språket, for eksempel for at det skal bli klarere
og gjøre det lettere å samhandle, men slik påvirkning begynner å likne
manipulasjon når man forsøker å kontrollere andres språk eller tilsløre
virkeligheten og eventuelt også samfunnsendringer man prøver å gjennomføre.
Et
viktig biologisk skille
Det biologiske
skillet mellom mann og kvinne er reelt, tydelig for de fleste og viktig i mange
sammenhenger. At enkelte biologer (langt fra alle) vil omtale kjønn som et
spektrum, slik Hilton påpeker, kan heller ikke brukes som et argument for at
kjønnsidentitet skal være hovedkriteriet for skillet mellom mann og kvinne – for om kjønnsidentiteten legges til grunn, har vi gått
bort fra det biologiske.
Kjønnsidentitet forklares på mange ulike måter, blant
annet som opplevelse av eller identifikasjon med
kjønn. Dette er både sirkulært og uklart, og kan komme til å forstås som
at hvorvidt man passer inn i stereotypier, avgjør hvilket kjønn man har. Hvordan det kan tenkes å gjøre kjønnsrollene trangere, har vi også nylig skrevet om i et debattinnlegg i Udanningsnytt.
Det er også
tilslørende at vi mister ord for et faktisk skille som vi trenger å kunne
snakke om, blant annet for å beskytte og kjempe for kvinners rettigheter.
Kvinner har blitt diskriminert og har et særlig behov for beskyttelse på grunn
av kroppene sine, ikke hvordan de identifiserer seg. Kvinner i Iran kan ikke
identifisere seg til rettigheter og mindre diskriminering.
Som samfunn
trenger vi i mange sammenhenger klare ord som vi har en felles forståelse av.
Når nytolkninger erstatter allment brukte betydninger av termer i lovgiving og
regler, kan det bli uklart hva som gjelder: Hvem får delta i kvinneidretten,
hvem skal sone i kvinnefengsler, hvem skal bruke hvilke garderober, hvem skal
få kjønnspoeng osv.?
Her er det mange ulike meninger om hva som er rett, men
dette er lover, regler og praksiser som over tid har blitt utarbeida i
fellesskap og gjerne gjennom demokratiske prosesser. Å påvirke hvordan vi
forstår og tolker ord, blir en bakvei rundt disse demokratiske prosessene.
«Nytale»
Hilton synes
ikke endring av kjønnsordene kan sammenliknes med Orwells nytale fra 1984 fordi
motstand mot den visstnok bare fører til et visst sosialt ubehag (og ikke
arrest).
Dette framstår som en underdrivelse når man tenker både på de mulige
konsekvensene av endringene, og ikke minst at det begynner å bli en del
eksempler på at kvinner som har tatt til orde mot disse endringene, har blitt
sverta offentlig, mottatt trusler, opplevd å få anonyme varsler sendt til
arbeidsgiver og mista jobben.
Når man føler seg pressa til å bruke et språk som
ikke reflekterer virkeligheten, og som strider med ens egne politiske
synspunkter, blir det lett å tenke på manipulasjon og orwelliansk nytale.
Om vi skal bruke
kjønnsordene på den nye måten, blir det vanskelig å snakke klart om oss selv,
kropp og kjønnsdiskriminering, og vi kjenner oss igjen i og slutter oss gjerne
til metaforen at vi blir frastjålet språket vårt.
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?