Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Det er mørkt i trappeoppgangen. I de støvete vinduspostene har to edderkoppnett viklet seg sammen til noe som kan minne om en gardin. En nokså liten vampyr og en enda mindre zombie tripper forsiktig opp trinnene og ringer på. «Knask eller knep!» sier de i kor idet døra åpnes. Det er bare én dag i året det er greit å true til seg godteri fra mannen i tredje – og for de voksne å skremme naboungene.

Vi snakker selvfølgelig om Halloween. Den nye tradisjonen som for seksåringen ikke er ny, men noe som alltid har vært. 

Festen som gir studentene et avbrekk midt i semesteret. Høytiden som har foreldre over det ganske land nok en post-it-lapp å skrive med lister over knask, kostymer og kitsch som skal kjøpes. Den nye tradisjonen som for bestemor slettes ikke er en tradisjon, men en kilde til irritasjon over kapitalkreftenes makt over ungdommen.

Bestemor er ikke alene om å irritere seg over Halloween. Feiringen er blitt beskrevet som «glorete og amerikanisert», en del av et kommersielt og populærkulturelt «magimarked» og «hedensk tull». 

På Facebookgruppa «JA til Julebukk, Nei til Halloween» samles medlemmene i et håp om at «trenden snur slik at vi får tilbake vår egen tradisjon».

Kraften i illusjonen

Tradisjonens kraft ligger i illusjonen om at det alltid har vært slik. Mange av menneskehetens rareste og minst rasjonelle aktiviteter forklares nettopp med henvisning til Tradisjonen. Vi sager ned nåletrær, kler dem i glitter og danser i ring for å feire at Jesus ble født. Vårens anmarsj markeres for mange nærmest rituelt ved å pine seg gjennom milevis på ski i høyfjellsterreng, på en diett bestående av Kvikklunsj, pølse og appelsin. Noen måneder senere kler vi oss i våre dyreste og mest upraktiske klær for å feire fedrelandet.

For sånn har det alltid vært. Eller?

Få vil i dag protestere mot juletreets sentrale posisjon i den norske julefeiringen. De som levde mens skikken fortsatt var ny, har gått i torva for lengst. Da er det annerledes med Halloween.

Tradisjoner på reise

Halloween utfordrer forestillinger om hva som er verdige og etablerte tradisjoner fordi den så åpenbart bærer preg av kulturutveksling og rituell nyvinning. Feiringen, slik vi kjenner den i dag, kom til Norge med full kraft først på 2000-tallet, og er sterkt påvirket av amerikanske tradisjoner. Selv relativt unge mennesker har ikke vokst opp med Halloween. 

Populærkultur og nye medier gjør at ideer reiser stadig raskere. En globalisert økonomi bidrar til kulturutveksling på kommersielle premisser. Mye ligger altså til rette for at nye tradisjoner, eller løsrevne fragmenter av tradisjoner, krysser kulturgrenser og får innpass nye steder.

Den raske kulturutvekslingen som Halloween representerer, gir oss også en unik mulighet til å være med å forme tradisjonen. Dagens Halloweenfeiring har mangslungne røtter i europeisk kulturhistorie. Tradisjonen bærer med seg elementer av førkristen forfedrekult. 

Både germanerne, kelterne og romerne hadde liknende markeringer senhøstes, og trodde at døde sjeler kunne nås av levende mennesker på bestemte tider av året. Den kristne allhelgensaften sammenfaller med Halloween, det samme gjør den nypaganistiske revitaliseringen av samhain, som opprinnelig var en keltisk årtidsfest. Elementer fra alle disse tradisjonene veves sammen i dagens feiring.

Kreativ nyvinning

Det er opp til oss hvordan vi vil forme våre egne tradisjoner. Vi trenger ikke å ukritisk importere en ferdiglagd versjon av Halloween. Historien forteller oss at tradisjonen kan romme så veldig mye mer enn den sjablongmessige versjonen vi får kjøpt på Nille eller leser om i Donald. Kanskje er det på tide å hente fram gamle skikker og tradisjoner igjen? 

«Gjenoppliving» av eldre tradisjoner vil alltid bære preg av kreativ nyvinning. I forbindelse med Halloween har vi et rikt kulturhistorisk reservoar å forsyne oss av, enten vi vil tenke på det som en høsttakkefest (den keltiske samhain, romernes Cerelia), en minnesmarkering for de døde (allhelgensaften), eller en markering av overgangen mellom sommer- og vinterhalvåret.

Et konkret eksempel på hvordan skikker endres og kan nyskapes er gresskarhodene som mange lager i forbindelse med Halloween. Dagens tradisjon med uthullede gresskar har røtter i andre tider og grønnsaker. Skikken stammer fra England, Irland og Skottland. 

På 1800-tallet lagde man lykter av blant annet neper og beter. På engelsk kalles lyktene for Jack-o'-lanterns, som spiller på legenden om lurendreieren Jack, som etter sin død ikke fant hvile og streifer rundt i en uthulet bete med litt kull som han har fått av djevelen. 

I en dyrtid preget av klimaangst er det kanskje på tide å tenke nytt? Nylig så jeg noen som averterte med en ferdiglaget gresskarlykt i plast for de som ikke orker å lage egne gresskarlykter. Et kålhode er billigere og mer miljøvennlig enn beglitrede plassgresskar made in China.

Høytider opphever dagliglivets jevne takt. Gjennom høytidsmarkeringer får vi ta del av noe utenom det vanlige. Årstidsritualer markerer naturens rytme, noe vi alle er en del av, fra sommer til vinter, fra vugge til grav. Nå når naboungene snart banker på, er det verdt å tenke over hvordan vi ønsker å forme den nyeste av våre felles høytider. For at det skal skje, må vi gi opp illusjonen om at det finnes en evig, uforanderlig Tradisjon med stor T.