Putin er avventende med å erklære krig, men det ligger åpent som en mulighet skulle ting bli enda verre for Russland, skriver forsker Karen-Anna Eggen.
(Foto: Sputnik / Reuters)
Putin møter økt press med mobilisering, atomtrusler og hurtigannektering
KRONIKK: Russlands president Vladimir Putins tale onsdag formiddag varsler en russisk eskalering i krigføringen mot Ukraina. Årsaken er svært dårlige resultater militært som legger press på Putin politisk. Likevel er det er fremdeles for tidlig å snakke om atomkrig og Putins avgang.
Nok en gang kunne vi forrige uke høre Putin servere fortellingen om at Russland måtte iverksette tiltak mot et nazistisk Ukrainsk regime som ledet av Vesten hadde planer om å angripe Russland. At Putin annonserte en delvis mobilisering i Russland skjer nå blant annet etter press fra sikkerhetsmiljøet i Russland. Denne gruppen krever økt innsats og hardere lut etter veldig dårlige resultater på slagmarken, særlig som følge av den svært vellykkede ukrainske motoffensiven.
De dårlige resultatene utfordrer bildet Moskva har hamret inn om Russland som en uovervinnelig stormakt, og et faktisk tap i Ukraina vil utfordre Putins makt. Noe må derfor gjøres, men Putin er nøye på å spesifisere at dette kun er en delvis mobilisering, av ulike årsaker.
Rent praktisk kan ikke Russland gå i gang med en storskala mobilisering fordi systemet ikke vil klare å håndtere det. Delvis mobilisering er en håndsrekning til haukene i Moskva. Men likeså viktig er presiseringen om at dette kun er snakk om militærpersonell. Dette er særlig myntet på den russiske befolkningen.
Å sende alle og enhver til fronten er politisk veldig upopulært. Delvis mobilisering er bare et lite plaster på såret og Putins beslutning er derfor ikke helt ufarlig. Den delvise mobiliseringen har allerede ført til protester hjemme, all den tid Putin har bedyret at dette ikke er en krig eller noe som vil påvirke «vanlige» russere i særlig grad.
Samtidig er det begrenset hva sittende regime tillater av kritikk og fryktregimet og propagandaapparatet vil nok i første omgang klare å spille dette i Putins favør og stramme ytterligere til på hjemmebane.
Delvis mobilisering kan i så måte sees på som det «beste verste» trekket for Moskva som samtidig holder ulike muligheter åpen på veien videre. Moskva forbereder den russiske befolkningen på mulig ytterligere eskalering i møtet med det de selv betegner som etter hvert å ha blitt en kamp mot hele Natos militærindustrielle kompleks.
Retorikken om vestlig aggresjon og påståtte angrep mot Russland vil spille en stor rolle fremover. Dette har vi allerede sett i russisk media. I tillegg skal nå nye okkuperte områder hasteannekteres via såkalte folkeavstemninger for å gi Russland økt pondus i anklagene om at Ukraina og Vesten utfører direkte angrep på russisk territorium.
Dette er risikabelt – gitt den ukrainske motoffensiven og det faktum at Russland ikke har full kontroll i områdene – men vil kunne brukes aktivt som trussel om eskalering.
Vi går inn i en tid med økt eskalering og muligens en mer uforutsigbar Putin.
Putin er avventende med å erklære krig, men det ligger åpent som en mulighet skulle ting bli enda verre for Russland.
Et av Russlands mange hovedproblem i Ukraina har vært mangelen på mannskap til å utføre kamphandlinger. Dette forsøker russiske myndigheter nå å adressere, men mobilisering i det russiske systemet er krevende.
Samtidig tar noen analytikere til orde for at deler av mobiliseringen ikke trenger å ta mange måneder. Altså er det mulig å få sendt en del styrker til fronten relativt raskt for å avløse utslitte russiske soldater og rotere styrker. Disse skal i hovedsak befeste russiske posisjoner og holde stand til en får flere styrker på plass over jul og til våren.
Og viktig i denne sammenheng: Russiske soldater er utmattet, spredt tynt og generelt dårlig stilt i møte med et mye mer organisert ukrainsk forsvar, med moderne våpen og en full mobilisering som gir mulighet for rotering av styrker ved frontene.
Den russiske lovendringen innfører strengere disiplinering av russiske soldater og er et tiltak mot lav moral og stort bortfall av russiske soldater, delvis som følge av drepte og sårede soldater, men også fordi mange stikker av. Dette blir vanskeligere og hardere straffet.
Putin innfører tiltak, men virker å fremdeles tenke at Russland vil vinne på sikt. En mulig forklaring på at det aldri ble sendt tilstrekkelig med soldater til fronten er at Putin tenker at løsningen vil komme i stand uten at Russland trenger å bruke enorme ressurser på å sikre seg kontroll, blant annet ved at vestlig støtte til Ukraina svekkes og at Ukraina etter hvert må overgi seg som følge av russiske pressmidler. Og her kommer trusselen om bruk av atomvåpen inn.
Putins tale er en retorisk opptrapping av trusselen om bruk av atomvåpen. «Det er ikke en bløff», sa han og gikk langt i å beskylde Nato for å true Russland med bruk av atomvåpen. Men Putin åpner også opp for bruken av andre ødeleggende virkemidler, som biologiske og kjemiske våpen. Vi har allerede sett at Russland spiller et farlig spill rundt atomkraftverket i Zaporizjzja og, de har trappet opp missilangrep mot sivile mål.
Talen og mobiliseringen er helt klart et svar på mye dårligere resultater enn hva ledelsen hadde sett for seg. Til og med viktige partnere som India maner nå til moderasjon, og flere land i russiske naboregionene ser sitt snitt til å gå etter egne interesser i det Russland svekkes militært, isoleres og er mildt sagt opptatt andre steder.
Men i Moskva er det nok ikke evne eller vilje til å ta innover seg muligheten for tap. Og, på nåværende tidspunkt vet vi jo heller ikke hvordan dette vil utspille seg. Krig er dynamisk og mye kan endre seg raskt.
At Russland skrur opp retorikken knyttet til bruk av atomvåpen er skrekking på høyeste nivå. Og det er svært effektivt. Slik retorikk er særlig myntet på vestlige aktører som er mest tilbøyelig til å bøye av for russiske trusler. Dette er viktig å ha i bakhodet.
Vesten har balansert trusselen så langt med tydelige forsikringer om gjenytelse. Samtidig er bekymringen knyttet til hva et sterkt presset Moskva vil kunne finne på. I første omgang er det nok snakk om økt bruk av missiler mot sivile mål, provokasjoner og større cyberangrep. Men slike trusler biter ikke på Ukraina som vil fortsette kampen for frigjøring. Vesten bør heller ikke la seg skremme, men fortsette støtten til Ukraina.
Krigen er med andre ord ikke ferdig med det første. Vi går inn i en tid med økt eskalering og muligens en mer uforutsigbar Putin.
(En tidligere versjon av innlegget er publisert på Trønderdebatt)
LES OGSÅ:
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?
