Blir det krig i Ukraina, spurte mediene nylig. Spørsmålet kom i seneste laget. For faktum er at det har vært krig i landet i åtte år.

Den har riktignok vært ført på lavt bluss, men ikke lavere enn at den før 2021 kostet godt over 13.000 mennesker livet og hadde fått over 1,5 millioner mennesker til å flykte fra hjemmene sine.

Den 22. februar krysset Russland grensene til Ukraina på bred front og med massive militære styrker. Den lange hybridkrigen øst i Ukraina ble med ett en konvensjonell angrepskrig på hele landet. Få hadde forventet et slikt massivt angrep. Dette essayet vil drøfte noen av krigens viktigste årsaker.

Fra en unipolar til en bipolar verden

De dypeste årsakene ligger i de maktpolitiske justeringene i kjølvannet etter Sovjetunionens kollaps.

Én slik justering fant sted da Russland lå nede for telling. USA fremstod som den kalde krigens seierherre og annonserte en ny sikkerhetspolitisk doktrine.

Den gikk ut på å omdanne de gamle kommuniststatene i øst til liberale demokratier. Dette ville skape et stabilt Europa, for demokratier kriger ikke mot hverandre.

Land i Øst-Europa utnyttet Russlands svakhet og tok amerikanerne på ordet. De introduserte demokratiske reformer og stilte seg i kø for å bli medlemmer av EU og Nato. Mens Russland sank inn i kaos.

Russland var for svakt til å forhindre denne flukten fra den gamle sovjetiske innflytelsessfæren og inn i vestlige organisasjoner. Men da Putin kom til makten og gjenreiste Russlands økonomi og militære styrke, fikk pipen en annen lyd.

Med en gjenreist militærmakt i ryggen, kunne Russland demme opp for vestlig innblanding øst i Europa. Da begynte internasjonale observatører å snakke om at verden var bipolar igjen, og at en ny kald krig var under emning i Europa.

Ukraina midt imellom

Ukraina lå midt i den nye bipolaritetens spenningsfelt. Landets geografiske beliggenhet gjorde at Ukraina ble gjenstand for storpolitiske dragkamper mellom Øst og Vest.

For å vurdere denne dragkampen, må vi endre fokus. Vi må flytte det analytiske blikket fra den rene maktbalansen og se inn i Ukrainas innenrikspolitiske prosesser. For eksempel til Ukrainas presidentvalg, som ble påvirket av denne storpolitiske dragkampen.

Den Russlandsvennlige Viktor Janukovitsj vant presidentvalget i 2004. Da motkandidaten hans, den vestvendte Viktor Jusjtsjenko, påpekte at valget var korrupt, forsøkte motstanderne hans å ta livet av ham. Jusjtsjenko ble forgiftet og svevde mellom liv og død.

Valgfusk og drapsforsøk utløste store demonstrasjoner i Kiev – den såkalte oransjerevolusjonen i 2004-2005 – og en valgseier for Jusjtsjenko. I årene som fulgte knyttet han flere kontakter med vestmaktene og EU.

Putin var i ferd med å miste flåtebasen på Krim

Ti år senere brøt det ut en annen demonstrasjon. Denne gang som en følge av at den Russlandsvennlige Janukovitsj avviklet Ukrainas assosiasjonsavtaler med EU. Han aksepterte lån fra Russland og inngikk tettere forbindelser med russiske organisasjoner. Dette ga støtet til så voldsomme protester – blant annet på Majdan-plassen i Kiev – at Janukovitsj fant det best å flykte til Russland.

Putin forstod straks at Janukovitsj ville bli erstattet av en ny, vestvennlig president og at Ukraina ville gli inn under sterkere vestlig innflytelse. Han forstod at dersom Russland skulle beholde flåtebasen på Krim, måtte han erobre Krim-halvøya med makt.

Under felttoget mot Krim i februar 2014, sponset Putin opprøret i de russisktalende provinsene i Donbass-området helt øst i Ukraina. Utbrytergrupper i Luhansk og Donetsk, erklærte de to provinsene for uavhengige.

I august 2014 skjøt overivrige opprørerne ned et passasjerfly fra Malaysia Airlines med en russisk rakett. Tapet av 283 menneskeliv skapte en internasjonal skandale. Den gjorde det klart for alle som ville se, at Russland forsynte opprørerne i Donbass med kraftige våpen.

Nå var krigen i Ukraina i gang.

Endring i maktbalanse – fører det til krig?

Kriger kan som regel føres tilbake til endringer i balansen mellom stormaktene. Men endringer i maktbalansen kan ikke alene forklare krise og krig. Balansen fører i seg selv ikke til politiske kriser eller krig, med mindre mennesker oppfatter dette som et problem og beslutter å gjøre noe med den.

Vi kan si at den internasjonale maktbalansen er en disponerende årsak til krise og krig – kanskje til og med at det er en nødvendig årsak, men ikke en tilstrekkelig forklaringsfaktor. Det er også nødvendig å ta de menneskelige reaksjonene med i betraktningen.

Disponerende årsaker

Dette kommer tydeligere fram dersom vi sammenligner forspillet til krigen i Ukraina med Cuba-krisa fra 1962. Den gang endret Sovjetunionen maktbalansen ved å plassere atomraketter på Cuba. Dette provoserte President Kennedy som reagerte med militære trusler. I Ukraina var det Putins oppfatning av vestlig ekspansjon som provoserte Russland, og Putin som reagerte med militære trusler.

De ytre forholdene er sammenlignbare i de to krisene, men utfallet er ulikt: Cuba-krisa ble løst på diplomatisk vis og blaffet ikke opp i krig. Kennedys militære trusler ledet til forhandlinger og politisk kompromiss: Sovjetunionen fjernet atomvåpnene fra Cuba, mot at USA lovet å fjerne lignende våpen fra Tyrkia og la Castro-regimet være i fred.

Under Ukraina-krisa reiste flere vestlige statsledere til Moskva for å forhandle. Men ingen av dem førte til kompromiss. Fra dette perspektivet er det lett å fremstille krigen i Ukraina som en fatal feilvurdering fra vestens side av Russlands sikkerhetsbehov og Putins krav.

Ut fra måten Putin mottok gjestene sine på – ved å plassere dem langt borte, på motsatt ende av et avsindig langt marmorbord – er det rimelig å tro at han ikke var særlig interessert i å imøtekomme Vesten.

Formende årsaker

Fremstillinger som legger for tung vekt på maktbalansen, løper selv risikoen for feilvurdering. Riktignok er maktbalansen en overgripende eller disponerende årsak til krise og krig. Men det er styresmaktenes vurderinger som utløser krisa og det er statslederen som erklærer krig. Dette er innenrikspolitiske, ikke verdenspolitiske, faktorer.

For å få et fyldigere bilde av Russlands krig mot Ukraina, er det nødvendig å sette maktbalansen til side et øyeblikk og rette blikket mot Russlands innenrikspolitiske institusjoner.

Sovjetunionens kollaps er den avgjørende begivenheten også her. Russlands politiske institusjoner vokste frem i årene etter denne kollapsen. Og Vladimir Putin ble dypt påvirket av de ydmykende årene som fulgte – av det han har beskrevet som den største geopolitiske katastrofen i det forrige århundre.

Russlands autokratiske institusjoner

Det kan være nødvendig å minne om at Sovjetunionen var en føderasjon av 15 stater. Og at da denne føderasjonen kollapset i desember 1991, ble de alle med ett uavhengige.

Tre av disse statene – Russland, Hviterussland og Ukraina – tok initiativet til å danne Samveldet av Uavhengige Stater (SUS), en internasjonal organisasjon som hurtig fikk ytterligere 6 stater som medlemmer. SUS fikk imidlertid ikke med seg alle. De kunne ikke hindre at Sovjetunionens satellittstater i det gamle Øst-Europa flyktet fra SUS’ innflytelsessfære og søkte tilflukt i vestlige organisasjoner som EU og Nato.

I Russland, som var den dominerende staten i SUS, søkte Boris Jeltsin å erstatte den gamle, kommunistiske kommandoøkonomien med en ny, liberal markedsøkonomi. Jeltsins regime solgte sovjetstatens enorme eiendommer til private kjøpere. Resultatet ble katastrofe. Russlands rikdommer samlet seg i hendene på noen få, stadig mer styrtrike oligarker. Økonomien kollapset. Folk sultet. Russiske storbyer ble rene slagmarker, hvor mafiøse bander slåss om makt og innflytelse.

Så kom Putin til makten. Som statsoverhode brukte han politi og rettsvesen til å fjerne mafiaen og temme oligarkene. Eller rettere sagt: han fjernet en god del – han fjernet dem som var uenige med ham. Men han belønnet andre, og inkluderte dem i sin politiske krets. Ved hjelp av statens ordensmakt og lydige oligarker gjenreiste han Russland.

Under gjenreisningen samlet han makt og autoritet i egne hender.

Innenrikspolitisk ble Putin oligarken over alle oligarker.

Tolkninger av Putins politikk

I utenrikspolitikken satte han foten ned for vestlig innblanding i Russlands nabolag. På den sikkerhetspolitiske konferansen i München i 2007 ga Putin klar beskjed om at ekspansjon av vestlig innflytelse østover var helt uakseptabelt. Året etter, da Georgia forberedte medlemskap i Nato, svarte Putin med å invadere landet. I 2014, da det brøt ut anti-russiske opprør i Kiev, svarte Putin med å invadere Krim-halvøya for å beholde basen til Russlands svartehavsflåte.

Slik sett passer invasjonen av Ukraina inn i et kjent mønster. Og krigen i Ukraina fremstår som en varslet krig.

Noen forklarte dette mønstret med at Putin er en anti-vestlig, aggressiv autokrat. De fremholdt at da Putin plasserte nær 200.000 russiske soldater langs de nordlige og østlige grensene til Ukraina i løpet februar, var dette et tegn på en kommende invasjon. Dette var holdningen til vestlig etterretning, inkludert den norske E-tjenesten, som i sin årsrapport for 2022 advarte om en «reell risiko for at Russland igjen invaderer Ukraina».

Kunne krigen vært unngått?

Andre forklarte mønsteret av maktbruk som Russlands reaksjon på Vestens ekspansjon. De festet seg særlig ved USAs konsekvente avvisning av Putins advarsler og ved Vestens uvillighet til å innlede seriøse samtaler med Putin. Dette var tolkningen til den norske venstresidens dagsavis, Klassekampen.

Det var også holdningen til konservative amerikanere. Og det var holdningen til nyrealister som John Mearsheimer. I et foredrag for Den norske Atlanterhavskomité et par uker før den russiske invasjonen, ga han USA skylden for Ukraina-krisa.

Da USA var verdens dominerende makt, introduserte Clinton-administrasjonen doktrinen om «engasjement og utvidelse»; den ble aldri justert – selv ikke da Russland gjenreiste seg som stormakt. Det nyrealistiske argumentet er enkelt og forførende vakkert: En amerikansk doktrine som var tilpasset en unipolar verden forble rådende politikk også da verden ble bipolar igjen.

Det følger av dette resonnementet, at dersom USA og Vesten hadde oppfattet Putin riktig, vært ettergivende og gitt løfter om at Ukraina aldri ble medlem av NATO, kunne krigen ha vært unngått.

Men kunne den det?

Nyrealistene mangler politisk analyse

Nyrealistene fester det analytiske blikket på stater og antar at disse statene er rasjonelle aktører. At når en stat står overfor en storpolitisk utfordring, så veier den kjølig opp mulige kostnader mot mulig gevinst. Dersom gevinsten av krig er større en kostnadene, går den til krig; men dersom kostnadene er større en gevinsten, så vil den vente eller søke forhandlinger.

Nyrealistene betraktet Russland som en rasjonell aktør, beregnet kostnadene ved en invasjon av Ukraina som skyhøye og gevinsten som usikker. Konklusjonen var at Russland vil vente med å invadere.

Problemet med denne tilnærmingen er at den til syvende og sist ikke er noen politisk analyse; den springer til syvende og sist ut av en enkel økonomisk frimarkedsmodell: Den er mekanisk og historieløs. Der økonomene ser rasjonelle firmaer i konkurranse om fortjeneste, ser nyrealistene stormakter i konkurranse om makt og innflytelse.

Nyrealistene betrakter denne konkurransen så å si fra utsiden. De tar i for liten grad hensyn til politiske faktorer innad i statene. De tar i for liten grad hensyn til hvordan statsledere som Putin faktisk tenker.

Krigens kostnader er høyere enn gevinsten

Nå som Putins invasjon er et faktum, vil en nyrealist tenke at Putin har betraktet de øst-europeiske statenes flukt mot Vesten som Russlands tap av både innflytelsessfære, og at han har ansett dette tapet som så viktig at han er villig til å bære krigens kostnader for å gjenopprette en innflytelsessfære og skaffe Russland et dybdeforsvar.

Men Ukraina er stort. Landet har nesten 50 millioner innbyggere – som er en tredjedel av Russlands innbyggertall. De russiske kostnadene ved invasjonen vil være astronomiske. Først kommer kostnadene ved selve invasjonen. Deretter kommer kostnadene ved okkupasjon og pasifisering. Og alt dette skal betales mens Vesten forsøker å ødelegge Russlands økonomi med økonomiske sanksjoner.

Ut fra en rasjonell-aktør analyse var det i utgangspunktet rimelig å tro at krigens kostnader ville ligge skyhøyt over enhver gevinst som Putin kunne innkassere i form av økt sikkerhet. Nyrealister flest trakk dermed den beroligende konklusjon at ryktene om en russisk invasjon var betydelig overdrevet.

Men også her kan Cuba-krisa bidra med litt lys. For studier av denne krisa minner om at riktignok er maktbalansen den storstrategiske rammen som statsledere må forholde seg til, men at måten ledere tenker på ikke alltid er formet av kjølige kalkyler. Statslederes resonnementer er formet av en rekke andre faktorer også. Blant dem er ledernes personlige psykologi, lederskapets kollektive forestillinger, nasjonens kultur, det innenrikspolitiske spillet og en rekke andre hensyn.

Eksport av demokrati som fredsarbeid

Statsledere er formet av mange faktorer. Og det verdensbildet de har når de kommer til makten, er det som vil prege den politikken de fører. For deres hverdag er så heseblesende travel at de sjelden har tid til å lære noe nytt etter at de har kommet til makten. De har sjelden ro til ettertanke og systematiske overblikk.

Da Sovjetunionen uventet kollapset, flokket amerikanske ledere seg om en forestilling fra den kalde krigen om at en verden uten kommunisme var en verden uten konflikt. At en verden som utelukkende bestod av demokratier ville være en verden i fred. Demokratier kriger ikke mot hverandre, som det het i Clintons «National Strategy of Engagement and Enlargement». Eksport av demokratiske styresett var slik sett praktisk fredsarbeid.

Clintons liberale fredstese møtte motstand blant konservative forskere. Den ble imøtegått og kritisert i lys av erfaringer fra Afghanistan og Irak. For slik er den politiske beslutningsprosessen i demokratier. I USA og andre vestlige demokratier må statsledere forsvare sine politiske ideer.

De møter motstand og kritikk i hvert steg av prosessene som leder frem til viktige politiske beslutninger. I autoritære stater er den politiske prosessen annerledes.

Autokratiets styresett

Forskjellen er godt illustrert ved å sammenligne bilder fra Det hvite hus under Cuba-krisa med bilder fra Kreml under Ukraina-krisa. I oktober 1962 samlet president Kennedy medlemmene av USAs nasjonale sikkerhetsråd for å drøfte hva de kunne gjøre med de sovjetiske rakettene på Cuba.

Kennedy satte seg midt iblant dem rundt et stort ovalt bord. De diskuterte. Og diskusjonene kunne bli ganske hissige. I februar 2022 samlet Putin medlemmene av Russlands nasjonale sikkerhetsråd i en stor sal. Han satte seg ved et stort skrivebord i den ene enden. Han doserte. Sikkerhetsrådets medlemmer satt på spinkle stoler på god avstand. De hørte på. Situasjonen ga inntrykk av et autokratisk styresett, hvor en statssjef omgir seg med lydige tjenere som ikke motsier sjefen.

Dersom en autokratisk statssjef er besatt av irrasjonelle ideer, er det ingen garanti for at han får kritikk eller korrektiv. Det er til og med risiko for at sikkerhetsrådets medlemmer øver selvkritikk, slik at kan lederen former rådets medlemmer i sitt bilde. At han sosialiserer dem inn i en boble av gruppetenkning.

Vi må se til Russlands politiske struktur og verdensbilde

Ut fra denne tilnærmingen kan det hevdes at noen av Ukrainakrigens årsaker ligger i Russlands institusjoner og i Putin-regiments verdensbilde. Her er den rasjonelle aktørmodellen av begrenset verdi. En forklaring av krigsutbruddet vil ha større kraft dersom den viser til Russlands politiske struktur, regiments beslutningsprosesser og, ikke minst, verdensbildet til Vladimir Putin og medlemmene av hans nære sirkel. En god forklaring må også vise til historien. Alle disse faktorene er formet av en historisk utvikling.

Igjen må vi tilbake til Sovjetunionens sammenbrudd – som for Putin var det 20. århundrets største geopolitiske katastrofe. Og vi kan spe på med sosiologisk og psykologiske analyser – selv om de siste lett fører ut på spekulasjonenes tynne is. Men det er de som hevder at Putin ble formet av sin kommunistiske oppvekst, sin utdanning som offiser i kontra-etterretningen og av sin fortid som KGB-agent i Øst-Tyskland under den kalde krigen. Alt dette har bidratt til at han har en tendens til å tenke i konspiratoriske termer.

At Putin betrakter USA som Russlands viktigste motstander er rimelig – USA er tross alt Natos hovedsponsor og reelle leder. Han later også til å se på USA som Vestens ledende kapitaliststat – noe som i for seg heller ikke er urimelig. Ut fra taler han har kommet med, ser han også USA som en ekspansiv stat – et syn som er i harmoni med gammel, leninistisk teori om at kapitaliststater er ekspanderende og imperialistiske.

Endelig later det til at Putin ikke bare tillegger amerikanerne ekspansjonistiske motiver, men at han også overdriver deres innflytelse. Han later for eksempel til å tro at det var USA som stod bak de såkalte fargerevolusjonene – regimeskiftene i Georgia («Roserevolusjonen» i 2003), Ukraina («Oransjerevolusjonen i 2004-05) og Kirgisistan (Tulipanrevolusjonen i 2005).

Kunnskapsløse ledere overlever lenge i autoritære systemer

Det er fristende å konkludere med følgende: det ikke sant at den som Gud gir et embete, gir han også forstand. Nei, den forstanden som statsledere har når kommer til makten – den dype tankegangen og den grunnleggende forestillingen om verden – er den de kommer til å arbeide ut fra så lenge de sitter med makten.

Dersom paratkunnskapen er skrinn, kan beslutningene bli uforutsigbare. I et demokrati vil ledernes verdensbilde ble drøftet offentlig. Skrinn kunnskap vil bli påpekt og utfylt av erfarne rådgivere. Underlige forestillinger, uforstand og misforståelser vil bli kritisert og korrigert. I et autoritært styresett er ikke dette gitt.

I demokratier vil kunnskapsløse ledere som regel bli luket ut ved nærmeste valg. I autoritære systemer kan de overleve lenge. Og jo lenger de sitter, jo mer foreldet blir deres grunnleggende forståelse av verden. Putin har sittet ved makten i 22 år. Mye lenger enn noen vestlig leder. Spørsmålet er om han har spunnet medlemmene av regimet sitt inn i en boble av gruppetenkning; om konspirasjonene han har utviklet, ikke har blitt motsagt av medlemmene i Putins kabinett, men snarere akseptert av dem.

Har Putin feilvurdert situasjonen?

Den internasjonale maktbalansen er den mest grunnleggende forklaringen på krise og krig, men den peker kun en disponerende årsak. Maktbalansen alene identifiserer verken formende eller utløsende årsaker. Nå som krigen i Ukraina er et faktum, er det likevel naturlig å først vurdere maktbalansen for å kunne spå om utfallet.

En slik vurdering viser at det er Russland som er den overlegne parten i militærbalansen. Styrkeforholdet mellom de to er, svært grovt sagt, 4:1 eller 3:1. I konvensjonelle kapabiliteter vel og merke. I tillegg har Russland atomvåpen av både taktisk og strategisk type. Dersom Putin rasler med dem, endrer spillet seg. Russland vil få et vesentlig diplomatisk overtak som kan tvinge ukrainerne til forhandlingsbordet.

Ut fra maktbalansevurderingen alene, ligger det i kortene at Russland vil vinne en militær seier. Et styrkeforhold på 3:1 vil imidlertid være i knappeste laget for en angriper. Ukraina er et stort land. Invasjonen av Ukraina vil koste enormt mye mer enn Russlands invasjoner av de små, russisktalende områdene i nord-Georgia (2008) og Krim (2014).

Det er ting som tyder på at Putin har feilvurdert situasjonen. Det blir klarere dersom vi flytter blikket fra den kvantitative maktbalansen og vurderer andre, mer kvalitative forhold.

Putin kan tape på sikt

For det første, slutter ikke krigen med en militær seier. Denne seieren skal også omsettes til politisk gevinst. Dette har vært USAs problem etter den kalde krigen: amerikanerne har vunnet militære seire i både Afghanistan og Irak, men de har likevel tapt krigene.

Det er denne utfordringen – å omsette en militær seier til en ny politisk orden – som er Putins store utfordring på sikt. Jo mer den okkuperte nasjonen er innstilt på å bite fra seg, jo vanskelige blir oppgaven.

SUS-landene kan bli trukket inn

For det andre viser studier av krig og kriser at politikere spiller flere spill. Disse endrer seg hele tiden. Og de befinner seg på flere plan. Politiske spill på ett nivå har konsekvenser for spill på andre nivåer. Et av disse nivåene gjelder stormaktenes allianser.

Nato har ikke Ukraina som medlem. Nato har følgelig ikke noen allianseforpliktelser overfor Ukraina. Det er ingen grunn til å tro at den USA-dominerte Nato-alliansen vil trekkes inn i krigen mot Russland, på andre måter enn ved at de enkelte medlemslandene forsyner Ukraina med våpen, bidrar til ikke-militære sanksjoner mot Russland og ellers boikotter russere fra verdenssamfunnets utallige aktiviteter.

SUS har heller ikke Ukraina som medlem. Ukraina trakk seg ut av Samveldet av Uavhengige Stater etter invasjonen av Krim og opprøret i Donbass.

Det er all grunn til å tro at den Russlands-dominerte SUS vil bli trukket inn i krigen. For når Putin møter sterkere motstand i Ukraina enn han hadde regnet med, vil han be SUS-landene om bistand. De vil på sin side nøle. Dersom de bidrar militært til Putins okkupasjon – en handling som trolig tok alle SUS-landene på senga – vil de bli gjenstand for vestlige sanksjoner. Dette kan få SUS til å knake i sammenføyningene.

Hvordan vil russere reagere?

Et annet nivå gjelder stormaktenes interne forhold. Internt i Russland har Putins popularitet vært fallende. Den vil trolig falle ytterligere som en følge av krigen i Ukraina. Mange russere vil reagere kritisk på Putins argument om at Ukraina ikke er noen suveren stat. Beskyldningen hans om at Ukraina ledes av narkomane nazister, vil få mange russere til å stille spørsmål om Putins mentale helse.

I tillegg kommer Vestens sanksjoner som har til hensikt å ødelegge Russlands økonomi. Knapphet og nød vil undergrave Putin-regimets legitimitet ytterligere. Folkelige protester i flere russiske byer viser at det er motstand mot Putins krig. Protestene har blitt slått ned av russiske sikkerhetsstyrker. Disse styrkene kan få mye å gjøre i tiden som kommer.

Endelig er grunn til å minne om at Putin kom til makten på måter som gjør ham særlig sårbar for Vestens målrettede sanksjoner. Han er øverste oligark i et mafiaregime, og vestens sanksjoner er skreddersydd for å svekke dette regimet.

Sanksjonene er ment å ramme medlemmer i det russiske samfunnets rike elite, skape misnøye med Putins lederskap og lage splid i hans innerste sirkler. Vil sanksjonene fungere etter hensikten? Hvordan vil Putin svare? Vi vet ikke.

Biden sitter utsatt til

Men én ting vet vi. Det er at USA og Nato har vært den mest betydelige kraften i oppdemmingen av Russland. USA er den sterkest staten i dette spillet. Men Biden er kanskje den svakeste statslederen. Han er upopulær på hjemmebane. Han må forholde seg til et republikansk parti som ikke bare forakter ham, men som også beundrer Putin.

Biden blir 80 år i november. I USAs Russlandspolitikk har han vært på haukenes side. Han spiller et høyt spill både hjemme og ute. Et utenrikspolitisk feiltrinn vil utløse nådeløs fordømmelse fra republikanerne. Og de ruster seg, som Putin utmerket vet, til de amerikanske mellomvalgene til høsten.

Denne artikkelen ble først publisert på NTNUs og SINTEFs magasin Gemini.no.

LES OGSÅ:

Norsk-amerikansk forsvarssamarbeid: Risikerer vi horder av amerikanske soldater på norsk jord?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap