Hvis du er født i et land eller en tid der ingen kommer for å drepe din kone eller dine barn, og heller ikke noen kommer for å be deg drepe andres koner og barn, så takk din Gud og gå i fred. Men hold alltid fast ved denne tanken: Du har kanskje vært heldigere enn meg, men du er ikke et bedre menneske.

Da jeg skrev doktoravhandlingen min om krigsforbrytelser, årsaksforklaringer, og internasjonal strafferett, fulgte disse innledende ordene fra Jonathan Littell’s prisvinnende roman De velvillige meg.

Å holde bestialiteten på avstand

I møte med seksuell krigsvold, tortur, og drap er det enklest å ty til monsterforklaringer – og som mange kriminologer før meg har påpekt, gir det oss muligheten til å distansere oss, holde bestialiteten på avstand.

Men det gjør oss sjelden klokere – for vi unnlater med det å forsøke å forstå: monsteret blir sine egne onde handlingers forklaring. Og slik voldsutøvere og soldater kan bli monsterforklart, fremmedgjøres de utsatte – ofre og overlevende – ikke bare i volden, men også i vår omtale av den og dem: Volden, ikke personen, omgivelsene, eller strukturene, blir utgangspunktet for vår forståelse og interesse.

Hjelpeløse ofre og dyriske monstre

Med krigen i Ukraina, har tematikken fått ny aktualitet – men også nye vinklinger. I avhandlingen min (sammendrag) tok jeg for meg hvordan den (vestlige) humanitære, rettslige, og rettighetsbaserte mobiliseringen for å støtte krigens ofre i Irak, Bosnia og Rwanda bygde på enkle forestillinger om årsaker, konsekvenser, ofre og overgripere.

Det at krigsforbrytelser ble begått ustraffet, ble lagt fram som årsak til voldens eskalering, mens strafferetten var dens selvsagte løsning. Ofre ble beskrevet som passive, ødelagte og hjelpeløse, med utgangspunkt i svært detaljerte beskrivelser av volden de var utsatt for. Overgriperne ble omtalt som dyriske monstre og kalkulerende, opportunistiske sadister, både som individer og grupper.

Mye er annerledes i dekningen av Russlands angrepskrig

Også i dekningen av Russlands angrepskrig er det en tydelig aggressor, og kravet om å strafferettslig forfølge Putin vokser. Men mye er også annerledes.

Med en annen intensitet bringer både tradisjonelle og sosiale medier krigen i Ukraina inn i stuene våre: krigføringen, det globale maktspillet, og den humanitære situasjonen på bakken dekkes minutt for minutt, på en måte kriger på andre kontinenter sjelden fremstilles.

Krigen i Ukraina er på flere måter nærmere. Den pågår i Europa og er geografisk i vårt nærområde, flyktningene har kortere fluktrute til våre grenser. Grensene er åpnere, og mediene er, som nevnt, tettere på.

Ikke soldatenes krig

Den geopolitiske situasjon angår oss mer umiddelbart. Kanskje er det denne nærheten som gjør at noen av fremstillingene også er mer nyanserte. Det har for eksempel blitt et viktig poeng for mange å understreke at dette er Putins krig, ikke russere flest sin, ei heller soldatenes.

Sistnevnte omtales som unge gutter uten reelle valgmuligheter heller enn som opportunister som er sluppet løs for å virkeliggjøre sadistiske fantasier. Krigshandlingene (-og forbrytelsene) tilskrives Kreml og ikke bakkemannskapene som utfører ordre.

Som på oppfordring fra hovedpersonen i Johnathan Littell’s roman, forsøker vi å forstå hvordan vanlige mennesker kan begå uhyrlige og åpenbare overgrep – heller enn å fremmedgjøre dem gjennom monsterforklaringer.

Lidelsenes hierarki

De siste ukene har vi også sett mange eksempler på avslørende rapportering som gjør bestemte lidelseshierarkier tydelige, slik Trevor Noah påpekte en uke etter angrepet startet. Reportere tilkjennegir en empati for Ukrainas krigsofre som er alt annet enn universell: sjokket over at noen som ser ut som et veldig bestemt «oss» kan bli utsatt for krigens gru, i vår geografiske nærhet, har vært påfallende.

Det har blant annet å gjøre med en selektiv europeisk hukommelse, og et privilegert narrativ om krig som noe som rammer et overfladisk definert «de andre». Heller enn å dehumanisere denne krigens ofre gjennom objektiverende språk om deres hjelpesløshet, gjør mange reportere et poeng ut av de utsatte i denne krigen «er som oss».

At sjokket og empatien blir større når de som rammes bor i Europa, vanligvis lever liv som ligner våre, og har blå øyne og blondt hår, har ikke bare med geografisk nærhet å gjøre. Det handler mindre om hvor sensasjonelt krig egentlig er i europeisk nyere historie. Det forteller oss mer om forestillingene vi har om et ‘vi’, om Europa i verden, om folk og kriger andre steder, og om mer eller mindre bevisste hierarkier knytta til levesett, kultur, geografi, religion, levekår. Hierarkier som vi vanligvis betrakter verden gjennom og har blitt vant til å distansere oss selv med .

Det er hierarkier både forskere og journalister bør være bevisste i formidlingen om overgrep, krigsforbrytelser, og om mennesker som taper alt i kriger de ikke ber om, selv om de foregår lengre borte.

Reportasjene viser også at vi aksepterer enklere forklaringer på kriger som kjempes av «de andre», enn når vi ser at virkeligheten er kompleks, fordi den er tett på. Men når kriger kjempes av og rammer noen vi ser på som del av et ikke-universelt «oss», blir dette sensasjonen i fortellingen, heller enn volden.

Historiefortellingens etikk

I sin bok Evil men om japanske krigsforbrytere og deres overgrep, kommer James Dawes stadig tilbake til spørsmålet «Hva er historiefortellingens etikk?» I en ny artikkel drøfter også jeg etiske formidlingsdilemmaer i forskning som handler om eller tar utgangspunkt i vold og krigsforbrytelser.

Når krig, vold, og traumer skal formidles risikerer vi fort å sensasjonalisere volden i en slik grad at voldsutsatte blir rekvisitter i den voldelige fortellingen, og slik at menneskers liv i teksten reduseres til volden de er utsatt for. Årsaker til vold kan bli redusert til individuelle monstre, heller enn strukturer og politikk som har villet dem frem.

Det kan være tilsvarende utfordrende å forklare massevold ut fra teoretiske modeller, så ryddige, lineære, og kronologisk ordnet at de ikke formidler noe av krigens kaos eller voldens karakter – og dermed ikke tar tak i det uforståelige: voldens vesen og karakter, der den gjerne er overdreven, ubegrunnet, spektakulær og/eller grotesk fantasifull.

Språket vi bruker er definerende

På hvilket tidspunkt blir beskrivelser av volden og dens konsekvenser til sensasjonalisering i stedet for nødvendig representasjon av voldelige virkeligheter? Spørsmålet kan like gjerne formuleres fra motsatt perspektiv som: Hvor komfortabel lesning kan forskning som har massevold i kjernen bli, før avstanden som skapes av språket blir en etisk – og analytisk – utfordring i seg selv?

Jeg har ikke svarene på disse spørsmålene, men jeg tror at enhver som formidler om vold og overgrep gjør klokt i å reflektere rundt dem, og være bevisst egen historiefortellings etikk – uavhengig av avstanden volden betraktes og omtales fra.

Språket vi bruker i omtale av vold og overgrep, dens utøvere og utsatte, definerer hvilke historier og erfaringer vi får tilgang til, hva vi evner å se, hvilken virkelighet vi klarer å formidle til andre – og hvordan vi som samfunn forholder oss til dem den gjelder.

LES OGSÅ:

Russernes broderkjærlighet til ukrainerne og Putins angrep på Ukraina: Hvor er sammenhengen?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap