En kollega av meg hevdet at før den nylige krisen ville få av vennene hennes være i stand til å peke på Ukraina på et kart. Vel, i Russland er ingen i tvil om Ukrainas eksistens, og svært mange russere ser på ukrainere ikke bare som sine naboer, men som sine brødre. Putin har flere ganger sagt at russere og ukrainere er «broderfolk». Og faktisk har russere og ukrainere mye til felles.

I århundrer levde de i samme stat, først det russiske imperiet og deretter Sovjetunionen; de snakker nært beslektede østslaviske språk; og flertallet av folket i begge land tilhører samme religion, den ortodokse kirke.

Fra to brødre til ett folk

Det burde være betryggende? Men ukrainere fortsatte å være nervøse, med god grunn. For Putin sa mer. I juli i fjor skrev han en artikkel som ble publisert på presidentens offisielle nettsted. Nå hevdet han at russerne og ukrainerne ikke er «to brødre», men «ett folk».

Det er et helt annet språklig bilde. Hvis man leser det bokstavelig, vil det bety at ukrainerne ikke eksisterer som en egen nasjon i det hele tatt, de er redusert til en undergruppe under den større russiske nasjonen. Og ja, det var slik tsarmakten så på dem.

Storrussere og lillerussere

Før revolusjonen i 1917 fantes det en folketellingskategori som het «russkie». «Russkie» er det dagens russere kalles, men på 1800-tallet ble etniske russere omtalt med et annet navn: «velikorossy», eller «storrussere». «Russkie» derimot var en større kategori mennesker som omfattet ikke bare «russkie», men også «belorusy» (eller hviterussere) og en tredje gruppe kalt «malorossy», eller «lillerussere».

Malorossy-ene var identisk med dagens ukrainere. Sammen utgjorde de tre gruppene det som offisielt ble kalt «det treenige russiske folket» (triednyj russkij narod). Noen ukrainere, selv blant de utdannede elitene, godtok begrepet malorossy som sin selvbetegnelse, og var fornøyd med å kjempe for kulturell autonomi i tsarstaten.

Hvorfor fikk de navnene storrussere og lillerussere? Delvis reflekterte det forskjellen i størrelse mellom de to gruppene – på slutten av 1800-tallet var størrelsesforholdet mellom de to gruppene rundt ti mot fire, i dag rundt ti mot tre. Men samtidig uttrykte nok disse betegnelsene også deres respektive posisjoner i hierarkiet til det treenige russiske folket.

Fryktet ønsker om uavhengighet

Tidvis aksepterte tsarmyndighetene forskjellige uttrykk for ukrainsk/lillerussisk kulturell identitet, men så snart de mistenkte at ukrainerne kanskje ville ha noe mer, så som politisk autonomi eller til og med uavhengighet, slo de hardt ned på det. I januar 1863, da polakkene i riket gjorde opprør mot tsaren, fryktet tjenestemenn i St. Petersburg at de polske opprørerne kunne klare å dra ukrainerne over på sin side.

Ukrainskhet ble oppfattet som en krysning mellom russiskhet og polskhet, og for å forhindre at ukrainsk identitet tippet i retning av det polske, ble det bestemt at ukrainerne måtte gjennomgå massiv russifisering. Et hemmelig dekret fra Innenriksdepartementet i juli 1863 – det såkalte Valuev-sirkulæret etter innenriksminister Pyotr Valuev – erklærte at «et eget lillerussisk språk har aldri eksistert, eksisterer ikke og skal ikke eksistere. Det [lillerussiske] språk som brukes av vanlige mennesker, er kun russisk som er blitt forkvaklet gjennom polsk påvirkning».

Vel, i dag eksisterer ikke bare et eget ukrainsk språk, men også en uavhengig ukrainsk stat – ikke minst fordi de sovjetiske kommunistene ga dem en egen republikk innenfor Sovjetunionen.

Putins ord var et gufs fra fortiden

For mange ukrainere i dag var Vladimir Putins artikkel i fjor sommer et gufs fra fortiden, et minne om hvordan de ble oppfattet og behandlet under tsarene.

Putin skrev riktignok også at «Vi respekterer det ukrainske språket og tradisjonene. Vi respekterer ukrainernes ønske om å ha et fritt, trygt og velstående land». Hvis de så desperat ønsket å ha sin egen stat, skulle de få ha det.

Men han la til: «Jeg er sikker på at for Ukraina er ekte suverenitet bare mulig i partnerskap med Russland. Våre åndelige, menneskelige og sivilisatoriske bånd har dannet seg gjennom århundrer og har sitt opphav i de samme kildene, (…) for vi er ett folk.»

Ukrainere oppfattet alt dette snakket om å være «ett folk» som en trussel ikke bare mot landets militære sikkerhet, men også mot sin separate identitet. I dag vet vi at denne frykten i høyeste grad var velbegrunnet.

Strid med Ukraina eller Vesten?

Kreml insisterer på at årsaken til konflikten ikke er en krangel mellom Russland og Ukraina i det hele tatt, men en strid mellom Russland og Vesten, med USA og NATO. De vil ikke akseptere at NATO beveger seg enda nærmere deres grenser enn alliansen allerede har gjort.

I 1962 hadde Kennedy-administrasjonen oppdaget at sovjeterne var i ferd med å sende raketter til Cuba som kunne nå det amerikanske fastlandet, og konkluderte med at dette var en utålelig trussel mot deres sikkerhet. Det faktum at Cuba var et uavhengig land, ga ikke cubanerne rett til å fungere som en potensiell oppskytningsrampe for et slikt angrep. I dag frykter russerne at Ukraina kan bli et lignende springbrett for angrep mot deres territorium.

Som Putin uttrykte det i sin artikkel, «steg for steg har Ukraina blitt dratt inn i et farlig geopolitisk spill som tar sikte på å gjøre landet om til en barriere mellom Europa og Russland, et springbrett mot Russland». Han klaget over at «Ukrainas regjerende kretser har bestemt seg for å basere landets uavhengighet på en fornektelse av fortiden. De har begynt å mytologisere og omskrive historien, redigere bort alt som forener oss, og refererer til perioden da Ukraina var en del av Det russiske imperiet og Sovjetunionen som en okkupasjon».

Også Ukraina har reelle sikkerhetsbekymringer

La oss for et øyeblikk anta at det er noe sannhet i denne påstanden, om enn aldri så lite. Jeg har selv møtt ukrainere som er tilbøyelige til å overdrive kraftig den kulturelle forskjellen mellom seg selv og russere. Men det er svært vanskelig å forstå at Putin og hans rådgivere ikke innser at alt dette snakket om å være «ett folk» har presset ukrainere vekk fra dem, og inn i Vestens favntak. Ikke bare russerne har legitime sikkerhetsbekymringer, det har i høyeste grad også ukrainerne.

Om dette ikke hadde gått opp for den vanlige ukrainer før, så ble det klinkende klart i 2014, da Russland annekterte deler av deres territorium (Krim-halvøya) og støttet separatist-bevegelser i Øst (Donbass), som løsrev seg gjennom en blodig krig.

Putin har på en behendig måte brukt russisk nasjonalisme til å styrke sitt regime. Med sin behandling av ukrainerne har han imidlertid skutt seg selv i foten. Den nærmeste tiden vil vise om han nå klarer å halte videre, eller har påført seg og sitt regime et banesår.

LES OGSÅ:

Putin og maktbalansen: En analyse av Ukraina-krigens årsaker

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap