Mange av de nye insektartene som kommer til Norge, er små og oversette arter, gjerne i dårlig undersøkte insektgrupper, som kanskje har vært ubemerket i vår fauna i hundrevis av år.

En del arter kommer over til Norge som følge av menneskelig hjelp, enten med importerte varer eller som blindpassasjerer med mennesker.

Noen flytter seg også naturlig nordover som følge av endringer i klimaet.

Det nyoppdagede tilskuddet til norsk fauna er altså Pyrrhocoris apterus, eller ildtege. Den er i familien ildteger (Pyrrhocoridae) som tilhører orden nebbmunner (Hemiptera).

Den nordeuropeiske delen av ildtege-familien består av kun seks arter, mens det er totalt 300 arter på verdensbasis. Familien har til nå ikke hatt noen arter i norsk fauna.

En afrikansk maske

Pyrrhocoris apterus, som har gitt navnet til familien og som nå er funnet i Norge, er den mest iøynefallende arten i familien i Nord-Europa. Navnet kommer fra gresk betyr «det ildfargede insektet»: pyrrhos – ildfarget og koris – insekt/tege.

Den er rundt regnet 1 centimeter lang, og farget i rødt og svart. Om man ser den med hodet ned, er mønsteret relativt likt en afrikansk maske, og den går derfor også under navnet «African mask firebug».

Denne type sterke farger og mønstre kalles aposematisme, en form for advarsel til potensielle rovdyr om at de ikke er verdt å spise fordi de for eksempel er giftige, smaker vondt eller har skarpe utvekster.

Bruker kjemisk stoff for å alarmere hverandre

Et annet iøynefallende trekk ved denne arten er at den gjerne finnes i ansamlinger med hundrevis av andre individer samlet sammen på et relativt lite område, gjerne under soleksponerte lindetrær i parker og hager, der den lever av lindefrø.

Ansamlingene skyldes at denne arten har det som kalles aggregeringsferomoner. Et feromon er et kjemisk stoff som avgis av en organisme til omgivelsene og som påvirker andre individer av samme art. Akkurat dette feromonet gjør at individene holder seg samlet.

De har også alarmferomoner som gjør at ansamlingene raskt kan løse seg opp dersom det oppstår en truende eller en irriterende situasjon. Det kan være alt fra angrep fra fugl eller rovinsekter, til forstyrrelser eller plutselige temperaturendringer.

Har eksplodert i Nord-Europa

Ildtegen som nå har funnet veien til Norge, har vært påvist i Sverige, Danmark og Baltikum siden rundt 1850-tallet, men kun fåtallig og sporadisk. Trolig har en del gamle populasjoner også forsvunnet som følge av noen kalde vintre.

Men de siste 15 årene har det vært en nærmest eksplosjonsartet økning av denne arten i Nord-Europa, og bare de siste fem årene er antall observasjoner femdoblet. Etter å ha spredt seg voldsomt i Sverige, dukket arten da altså til slutt opp i Sarpsborg i 2020.

Animasjonen viser spredningen av ildtege Pyrrhocoris apterus fra 1935 og frem til i dag.

En observant person sendte inn bilder av arten i april i år, og undertegnede dro da ned for å undersøke området. Da var det hundrevis av individer der. Ved neste besøk en uke senere var trolig fjorårets generasjon i ferd med å forsvinne, for antallet var betydelig lavere. Ved tredje besøk, i midten av juni, var den nye generasjonen allerede i sving.

Men hvordan kom den seg hit? Det burde være nærliggende å ha en god teori på, men det er det faktisk ikke.

Menneskelig hjelp?

Normalt ville man anta at arten enten kom hit med menneskelig hjelp, enten importert med plantemateriale eller med annet gods eller mennesker, eller at den fløy hit selv over grensa.

Men arten lever som nevnt hovedsakelig av lindefrø, og importen av lind til Norge er minimal.

Det kan selvfølgelig tenkes at den har funnet veien hit via andre importerte planter. Ildtegen overvintrer nemlig som voksen, gjerne i bakken under strøfall og annet rusk. Så fort sola begynner å skinne i april, dukker den opp. Trolig vil de fleste individene være i aktivitet på kontinentet når hovedmengden av planter importeres til Norge i midten av april og mai.

Men Norsk institutt for naturforskning (NINA) har undersøkt importerte planter siden 2012, og har aldri funnet ildteger, selv om det skal sies at de kun har undersøkt en brøkdel av alt som er importert.

Arter som spres med varer eller mennesker har dessuten en tendens til å dukke opp og spre seg nokså tilfeldig i et land, og ikke følge et ekspansjonsmønster som det ser ut som ildtegen gjør, altså en relativt jevn spredning fra et antatt utgangspunkt. Det nærmeste kjente området der det er funnet ildtege, er i Munkedal i Sverige, 85 kilometer sørvest for området arten er funnet i Norge, så da har den vel flydd hit?

Ja, kanskje – hvis den i det hele tatt kan fly?

Kan ildtegen fly?

Den svenske naturforskeren Carl von Linné gav ildtegen det vitenskapelige navnet apterus i 1758. «Apterus» kan enklest oversettes til «vingeløs».

Gruppen av nebbmunner som ildtegen tilhører (teger) har normalt sett to par vinger, flygevinger og halvdekkvinger. Flygevingene er tynne, gjennomsiktige vinger, tilsvarende de vi ser hos fluer og veps. Halvdekkvingene ligger over disse, og består av en hard del tilsvarende det vi finner hos biller, mens den bakre delen av disse vingene er tynne som flygevinger. Disse er farget i rødt og svart hos ildtegen.

De aller fleste teger har fullt utviklede flygevinger, men den tynne delen av halvdekkvingene kan variere i lengde innen samme art, altså kortvingede og langvingede former. Dette påvirker flygedyktigheten til det enkelte individ.

Hos ildtegen har derimot så mange som 90 prosent av alle individene også tilbakedannede flygevinger. Det vil si at de istedenfor lange tynne flygevinger, kun har en liten vingeflik der vingene skulle vært. De kan derfor simpelthen ikke fly. Kanskje så få som fem prosent av alle individene av ildtege har fullt utviklede flygevinger og halvdekkvinger – men kan disse fly da?

I 1953 satte en tysk forsker ved navn Gustav Von Seidenstücker seg fore å finne ut en gang for alle om ildtegen kunne fly. Han fikk samlet sammen en rekke individer av den langvingede formen, satte opp et slags terrarium i laboratoriet sitt, og prøvde på ulike måter å manipulere ildtegen til å fly.

Etter mye om og men var konklusjonen hans klar: «die Feuerwanze fliegt!»: ildtegen flyr!

Vifter med vingene

Men det merkelige her er at ingen i ettertid har klart å kopiere dette forsøket, og ingen har noen gang rapportert å ha sett denne arten fly ute i naturen. Man har høyst klart å se den vifte litt med vingene.

Dette er for øvrig også en art som er svært mye brukt som forsøksdyr i laboratorier, spesielt for forsøk knyttet til hormoner hos insekter. Da er det jo nokså utrolig at ingen har sett den fly.

Mange insektforskere hevder derfor også at denne arten rett og slett ikke kan fly, og kun et fåtall, siden arten fikk sitt navn for over 250 år siden, har hevdet det motsatte.

Så da er vi tilbake til kjernen. Hvordan kom den seg til Norge?

Vi vet simpelthen ikke. Det vi vet er at arten har forflyttet seg omkring 8,5 kilometer per år siden 1900. Vi vet også at høyere temperaturer øker andelen av langvingede individer i populasjonene, og at temperaturen i Nord-Europa har økt de siste 20 årene. Vi vet og at antall innrapporterte funn av arten de siste fem årene er femdoblet, og at den har dukket opp i stadig nye land.

Basert på dette er det derfor nærliggende å tro at enkelte individer av ildtege faktisk kan fly, og at arten faktisk har flydd over grensen til Norge.

Les forskningen bak teksten:

Endrestøl, A. & Roth, S. 2020. The firebug Pyrrhocoris apterus (Linnaeus, 1758) (Hemiptera, Heteroptera) new to the Norwegian fauna – with an explosive expansion in Northern Europe. Norwegian Journal of Entomology 67, 81–90.

Les også:

Hvorfor kom monstervepsen tilbake til Norge?