Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Den 13. mars leverte en ekspertgruppe ledet av Knut Storberget en rapport om tiltak for barn som begår alvorlig kriminalitet. Gruppen støtter økt kapasitet i ungdomsfengsler, og foreslår tre nye institusjoner under barnevernet, hver med fire plasser. I tillegg foreslås nye barnevernsinstitusjoner med strenge sikkerhetstiltak.

Disse skal vektlegge sikkerhet og kan ansette personer med bakgrunn fra politi og kriminalomsorg.

Dette skaper en uklar situasjon: Er institusjonene tenkt som et omsorgstilbud, er det behandling eller en form for fengsel?

Mellom omsorg, straff og behandling 

De nye institusjonene beskrives som hybride – en blanding av straff, omsorg og behandling. I slike institusjoner kan kontroll, sikkerhet og frihetsbegrensninger smelte sammen med omsorg og behandling på en måte som gjør det uklart hva barnet faktisk utsettes for.

Barnekonvensjonen sier at fengsling av barn kun skal skje som en siste utvei. FNs spesialrapportør mot tortur har også påpekt at barn er mer sårbare for frihetsberøvelse enn voksne. Likevel ser vi en utvikling der mindreårige i økende grad plasseres i fengsler og institusjoner med strenge sikkerhetstiltak.

I dag har kriminalomsorgen 10 fengselsplasser for mindreårige. I tillegg bygges voksenfengselet på Evje om til et ungdomsfengsel med 11 plasser, og det er opprettet fem midlertidige plasser for mindreårige i Eidsberg høysikkerhetsfengsel. Dette står i kontrast til myndighetenes uttalelser om at barn ikke skal fengsles.

En ny bok viser at dagens ungdomsenheter i praksis fungerer som høysikkerhetsfengsler, med strenge regler, isolasjon og omfattende overvåkning. Selv om det er sosialfaglig ansatte til stede, har fengslenes fokus på sikkerhet gjort det vanskelig å tilby reell barnevernsfaglig oppfølging.

Hvor går grensen mellom barnevern og straff? 

Ekspertgruppen foreslår at de nye barnevernsinstitusjonene organiseres i tråd med dagens ungdomsenheter, med vekt på sikkerhet og mulighet for å holde barn innesperret. Dette kan gjøre det vanskelig å skille disse institusjonene fra fengsler.

Bruken av ord som «enheter», «tun» og «institusjoner» kan tilsløre at dette i realiteten er fengselslignende tilbud. Bygningene skal være tilpasset sikkerhet, men hvordan skal de samtidig ivareta barns behov for omsorg, trygghet, stabilitet og et miljø som føles hjemlig?

Hvordan samfunnet møter barn og unge som begår alvorlig kriminalitet, er en viktig debatt som tematiseres i den ferske boka «Barn, unge og straffegjennomføring». Er fengselslignende institusjoner den rette løsningen? Eller er dette et resultat av moralsk panikk og frykt for «svenske tilstander»?

Vår mening er at BFE (Barne- og familieetaten) og Kriminalomsorgsdirektoratet nå bør åpne for en grundig debatt i dialog med forskere om hva som skal være det faglige grunnlaget i arbeidet med barn og unge som begår alvorlig kriminalitet og hvordan institusjoner skal utformes. 

Aktuelt fra forskersonen:

Langt flere unge utsettes for kriminalitet enn vi trodde

Hvorfor tar ikke norske politikere forskning mer på alvor?