Det finnes andre alternativer til å fortsette som før eller å legge ned skoler, ifølge kronikkforfatterne.

Flere skoler kan ryke i Innlandet, og andre fylker står for tur

KRONIKK: Hvis vi fortsatt vil at det skal være attraktivt å bo og virke i samfunn med aldring og synkende folketall, må svaret være noe annet enn ei gradvis sentralisering. 

Publisert

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Debatten kunne høres over hele landet da Innlandet fylkeskommune vedtok å legge ned flere videregående skoler denne høsten. Nå er det varslet at det kan bli lagt ned enda flere skoler i fylket framover, og i flere andre fylker skjer det samme.

Som forskere er det alltid interessant, og denne gangen også noe urovekkende, å følge prosessen og debatten om skolestruktur i Innlandet. Det som er kommet fram i media er nemlig ikke spesielt nytenkende, og vitner ikke om at vi står overfor en utfordring som krever helt nye grep.

Distrikts-Norge ved inngangen til 2025 er preget av at folketallet synker, og det blir flere eldre. Begrunnelsene fra fylkesadministrasjon og mange politikere er forståelige, i Innlandet som i andre distriktsfylker.

Det er ikke tilfeldig at Innlandet havner først ut i stormen

Det handler om demografi – elevtallet går ned. Det handler om pedagogikk – skolene blir for små til å fungere som gode læringsmiljøer, og det er krevende å få tak i gode lærere i alle fag. Det handler om økonomi – det er dyrere å drive skole der klassene er små og avstandene store.

Det finnes andre alternativer 

Det er ikke tilfeldig at Innlandet havner først ut i stormen. Fylket har eldst befolkning og noen av de tynnest bosatte områdene i landet. 25 av 45 kommuner i fylket har fem innbyggere eller mindre per kvadratkilometer. Lav befolkningstetthet, befolkningsnedgang over tid, aldring og barnetørke er demografiutfordringer som hører sammen. Samtidig, slik er det mange steder ellers i Norge, Norden og Europa ellers.

Som forskere ved Kompetansesenter for offentlig innovasjon (Universitetet i Innlandet), vil vi hevde at svaret på disse uomtvistelige utfordringene trenger ikke være å fortsette som før eller avvikle. Om vi bruker skolesaken i Innlandet som eksempel: 

Hva om fylkeskommunens ulike fagmiljøer – opplæring, regional plan og utvikling, samferdsel og kultur – inviterte kommuneadministrasjon og politikere, lokalt nærings- og organisasjonsliv, elever, lærere og innbyggere til sammen å møte denne så grunnleggende samfunnsutfordringen?

Både her til lands og i andre land kan vi finne eksempler på alternative måter å organisere tjenester i utkantstrøk på, mener vi. 

Hva med å prøve ut heldigitale skoler? Kan lærerne flytte på seg mens elevene blir værende? Eller hva med varianter av teknologi-aktiverte skoler som kobler sammen skolebasert og hjemmebasert læring? Eller kan en tenke seg en utprøving der videregående skole og ungdomsskole blir samlokaliserte, eller kanskje til og med slått sammen? Eller tilsvarende mellom videregående skole og fagskole/høgskole/universitet?

Går vi til høyere utdanning vil vi finne mange, godt gjennomprøvde eksempler på løsninger. Studier er samlingsbaserte, lokale, off-campus-«klasser», fra delvis til fulldigitalisert og så videre. 

Vi har visst lenge

Det finnes allerede mange muligheter som bør kunne inspirere til utprøving, og ikke minst trengs arenaer og kanaler for utveksling av erfaringer mellom sektorer og regioner, og mellom Norge og land som har lignende utfordringer.

Demografiutvalget sa allerede i 2020 at tjenesteorganisering i distriktene må utformes innenfor andre rammebetingelser enn de som gjelder i mer urbane områder. Prinsippene for hvordan staten, fylkeskommunen, men også kommunen organiserer sin virksomhet må endres, ifølge utvalget. 

Tjenesteutviklingen må også i større grad skje på distriktenes premisser. Videregående skoler er ikke de eneste som merker effektene av den demografiske utviklingen. Barnehager og grendeskoler har lenge kjent på det samme. Varehandelstilbudene, transporttilbudene, postordningene, fritids- og kulturtilbudene og helse- og omsorgstjenestene berøres. 

Hvis vi fortsatt vil at det skal være attraktivt å bo og virke i samfunn med aldring og synkende folketall, må svaret være noe annet enn ei gradvis sentralisering av tjenestetilbud. Måtte vi i større grad ha mot til sammen å utvikle nye løsninger, nye svar.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS