Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Går vi litt tilbake i historien, er det ikke vanskelig å finne eksempler på forskning som ble utført på høyst uetisk vis, gitt dagens etiske standard. For å unngå dette, er det selvfølgelig nødvendig å regulere hvordan vi undersøker ting, særlig når vi inkluderer mennesker (og andre levende vesner) i forskningen vår. 

Men når etiske standarder skal gjelde på svært ulike og komplekse fagfelt med ulike metoder, må vi samtidig passe på at vi ikke lar oss skremme fra å utføre forskning som blir etisk krevende.

Og i kvalitativ forskning kan faktisk etiske dilemmaer være bra. I en forskningsartikkel utgitt i tidsskriftet Qualitative Inquiry i år, argumenterer vi for, at etisk vanskelig forskning kan være betydningsfull innenfor kvalitativ forskning. 

Ved å analysere etiske dilemmaer på tvers av forskningsprosessen argumenterer vi for at de etiske dilemmaene kan hjelpe forskere med å oppdage viktig viten og forståelse for den situasjonen de undersøker. Etiske dilemmaer kan altså ha en analytisk verdi i seg selv og spille en viktig rolle i å skape viten. Men dette kan gå imot institusjonelle oppfatninger om hva som regnes som etisk riktig.

Må vi alltid ha samtykke?

Krav om informert samtykke, er et eksempel. Mennesker skal ikke være med i forskning mot sin vilje. Det er vi selvfølgelig enige i. Men det er nyanser i denne diskusjonen. Hvis du vil teste medisin på folk, skal hver enkelt gi eksplisitt samtykke og skjønne hva de er med på. Uansett hvem de er. Men i kvalitativ forskning er det ikke like gitt. 

Skal man som forsker for eksempel spørre Elon Musk om lov før man analyserer hans sosiale medieaktiviteter? Må det være greit for Boris Johnson, at man undersøker medierepresentasjonene av ham? Kommer de noen gang til å lese e-post der man spør om deres samtykke? Og vil de underskrive et samtykkeskjema som stemmer overens med det «Sikt» (tidligere NSD) ønsker? Tvilsomt. Skal man da ikke forske på personer i maktposisjoner?

Også når det kommer til folk som ikke er offentlig kjente er det nyanser. Informert samtykke betyr, at de som har gitt samtykket skal skjønne hva det innebærer å være med i forskning og forstå konsekvensene av det. Men hva med de gruppene som kan ha vanskelig for å skjønne det? De som institusjonelt sett ikke regnes som å ha kompetanse til å forstå hva det innebærer. Skal de ikke inkluderes i forskning? Det synes vi blir feil. 

Å bli intervjuet i forskningsøyemed betyr at man har mulighet for å dele sine opplevelser og gi sin stemme, og at denne stemmen bidrar til å skape viten. Snakker vi ikke med folk som ikke regnes for å kunne gi samtykke, vet vi for lite om hva de synes og hvordan de opplever ting.

Utfordrende forskningsetikk kan gi innsikt i menneskers problemer

Hvis folk viser tegn til å utvikle demens, men enda ikke har fått diagnosen, kan de da gi samtykke til å bli intervjuet? Det er en etisk diskusjon i seg selv (som vi svarte ja til i studien vi presenterer i vår forskningsartikkel), men dette spørsmålet ledet oss også til å tenke videre over hva denne gruppen med mennesker ellers kan og ikke kan gi samtykke til i samfunnet og de problemene det kan føre med seg. 

Det etiske dilemmaet kan altså gi oss muligheter til å undersøke og analysere mer inngående situasjonen til mennesker det kan reises tvil om faktisk gir informert samtykke. Med andre ord kan etisk kompleksitet og dilemmaer være viktig i kvalitativ forskning, og vi bør ikke la mulige vanskelige etiske situasjoner holde oss fra å undersøke et felt, men ønske kompleksiteten velkommen som analytisk verdifull.

LES OGSÅ

Vi trenger etiske retnings­linjer for forskning på materialet til Sannhets- og forsoningskommisjonen

Det er på tide å stille nye spørsmål om seksualitetens betydning for selvmordstilbøyelighet