I 2019 markerer Norge at det er femti år siden det første, store oljefunnet ble gjort i Nordsjøen. Leteriggen het Ocean Viking og i oljeindustrien brukes ofte navn med nasjonal gjenklang.

Når oljen oppfattes som norsk er det ikke bare fordi den finnes på vårt territorium, men også fordi den knyttes til nasjonale gullaldre. Hvordan påvirker historiske navn vår forståelse av oljen? Og hva skjer med fortiden når den kobles til oljepolitikk og -industri?

Eventyrlige oljefelt

Uttrykket «det norske oljeeventyret» ble mye brukt før, og flere olje- og gassfelt har navn fra folkeeventyrene. Troll er navnet på et av verdens største felt. Andre felt ble oppkalt etter kjente eventyrhelter som Tyrihans, Veslefrikk og Askeladd.

Eventyr følger velkjente fortellingsstrukturer der hendelser inntrer i bestemt rekkefølge. Den lille mannen drar av gårde, utviser kløkt og håndterer utfordringer, det går nesten galt, men med magi og flaks går det likevel bra og helten ender opp med både prinsesse og kongeriket. «Jeg fant! Jeg fant!» ropte Askeladden, og fortellinger om hvordan Norge fant olje ligner til forveksling på folkeeventyrenes plot.

Når museene og forfattere av historiebøker forteller om oljeeventyret, starter de gjerne med den vitenskapelige rapporten som Utenriksdepartementet bestilte fra Norges Geologiske Undersøkelser i 1958.

Rapporten konkluderte slik: «Man kan se bort fra muligheten for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst».

Utgangspunktet syntes fattigslig. Men ferden fortsatte, og med magisk flaks og strategisk kløkt endte den med eventyrlig rikdom.

Flaks var det at vi fant oljen og at de andre nordsjølandene gikk med på å dele sokkelen midt mellom landene på 1960-tallet. Den opptil 700 meter dype Norskerenna, som ligger rett utenfor kysten vår, kunne nemlig ha satt en effektiv stopper for det.

Havrettskonvensjonen ga stater jurisdiksjonsrett til sokkelen bare ut til 200 meters dyp, eller dypere dersom det fantes brukbar teknologi. Oljen lå langt til havs og godt utenfor den dype renna, og noen teknologi for å nå fram dit fantes ikke.

Norge fikk eventyrlig nok likevel råderett over et enormt område av Nordsjøen. Og ikke minst var de kløktige, de embedsmenn og politikere som holdt multinasjonale kjemper unna og sikret nasjonalt eierskap til naturressursene. Fattige Norge hadde i 500 år vært Skandinavias lillebror, men oljen forandret alt, og det lille landet ble rikt og godt å leve i.

Skandinavias lillebror, men oljen forandret alt, og det lille landet ble rikt og godt å leve i.

Bruk av fortid

Når vi snakker om fortiden er det ikke likegyldig hvilke ord vi bruker. «Kulturarv» innebærer at fortiden er noe vi arver. Den blir vår eiendom, noe som forplikter og definerer oss i dag. Når fortiden er noe vi arver, innebærer det også at vi har både en plikt og en rett til å bruke den.

I kontrast står for eksempel «kulturminner» som får oss til å tenke på fortiden som noe tilbakelagt, noe vi kan minnes om vi ønsker det.

Når eventyrnavn brukes i oljeindustrien handler det om hvordan fortid blir brukt for å tjene interesser i nåtiden. Eventyrfigurer har jo egentlig ingenting med olje å gjøre. Likevel legger eventyrnavn et slør av nasjonal nostalgi og av den fattige husmannssønnens velfortjente suksess, til oljeindustrien. Eventyrnavn gjør kanskje oljen ekstra norsk?

Vikingenes olje

Tor ble godkjent som feltnavn i 1973, og siden da har omtrent sytti olje- og gassfelt fått navn fra vikingtid og norrøn mytologi. Vikingtiden har blitt brukt på ulike måter av nordmenn gjennom historien.

Utgravingene av vikingskip fra slutten av 1800-tallet ga oss tiltrengt nasjonal identitet etter mange århundrer under Danmark og i løsrivelsesprosessen fra Sverige. På 1930- og 40-tallet fungerte vikinger og norrøn mytologi som ideologiske våpen for Nasjonal Samling og nazismen. Etter dette ble perioden, ikke overraskende, liggende akademisk og kulturelt brakk i noen tiår.

Fra 1970-tallet og fremover fikk vikingtiden nytt innhold. I historiefaglige kretser og på museer ble krigerske berserker plassert i bakgrunnen, og en mer mangfoldig vikingkultur trådte frem. Vikingtiden bestod nå også av kvinner, barn, reiser og fredelig handel.

Ikke minst var vikingene dyktige i sitt møte med havet, ferdigheter som gjentas med oljeindustrien. Oljeindustriens høyteknologi blir som en gjentakelse av ferdigheter nordmenn alltid har hatt og en arv vi plikter å holde i hevd. Ja, disse navnene uttrykker nærmest at det ligger i vår natur å utvinne olje og gass.

Slike feltnavn etablerer en sammenheng mellom vikingtiden og dagens oljeindustri, som innebærer at både fortid og nåtid forandres. Vikingene ble mindre krigerske og mer teknologisk dyktige når de ble koblet til oljeindustrien, mens nåtidens oljeindustri ble bærer av en stolt og historisk langstrakt nasjonal arv når den knyttet seg til vikingene.

En nasjonsbyggende, demokratisk olje

I 2011 innførte Olje- og energidepartementet en ny navnepolitikk. Nye felt skulle få navn fra 1800- og 1900-tallets nasjonsbyggere. Navn skulle knyttes til demokratiets fremvekst, de skulle reflektere nåtidens kulturelle mangfold samt oljens sentrale posisjon i en fremtidsrettet nasjonsbygging.

Johan Sverdrup, Aasta Hansteen, Johan Castberg, Gina Krog, Elsa Laula Renberg, Nordahl Grieg og Fridtjof Nansen var blant navneforslagene og flere av disse er tatt i bruk.

Retningslinjer for navnevalg ble lagt ut på Olje- og energidepartementets nettside, og det lød poetisk: «Dei kan gjevast namn som strekar under den felles historia ulike nordmenn bør ha. Dei kan lyda namn som gjev sams atterklang, dei kan vera symbolske fyrtårn som lyser opp leia vidare – ved å minne oss om kva, kven og når Noreg og det norske folkestyret er. Mest likt ekko, atterljom – langt frå land».

Når fortid bringes inn i nåtid skjer det noe med begge. Fortidens helter ble plassert i en industri de aldri hadde noe med å gjøre, og de skulle vise vei til en demokratisk, mangfoldig og oljefylt fremtid. Nåtidens industri, på sin side, ble forankret i en nasjonalhistorisk linje og fikk ta del i de gjentakende og stabile kvaliteter som kjennetegner norske foregangsmenn og -kvinner.

Historiske navn

I år er det femti år siden olje ble funnet på norsk sokkel. Hvorfor passer historiske navn så godt på olje- og gassfelt? Feltene ligger langt til havs og dypt nede i berggrunnen, de er nesten uvirkelige. Samtidig er de høyteknologiske, av enorm økonomisk betydning og høyst virkelige. Dette gir felt en dobbelthet som gjør historiske navn velegnet.

I eventyrene foregår det magiske og det verdslige side om side. Slik blir det også med olje- og gassfeltene når de får eventyrnavn, den magiske flaksen knyttes til politisk strategi, avansert teknologi og utrolig profitt. Navn fra vikingtid og norrøn mytologi knytter dagens industri til nasjonale egenskaper og viser hvordan nordmenn alltid har visst å utnytte sine havressurser. Nasjonsbyggende navn forbinder mangfold og demokrati med en ønsket, om enn utopisk og oljefyrt, fremtid.

Vi som er kulturarvsforskere er opptatt av hvordan det moderne samfunnets høye tempo fører til at vi oppsøker fortiden og tradisjoner som en form for kompensasjon. Og det er her feltnavn kommer inn: de knytter høyteknologi, raske endringer og intenst forbruk til noe roligere og nasjonalt velkjent.

Olje har jo i seg selv ingenting med de nasjonale gullaldre å gjøre. Når navn fra fortiden brukes, er det fordi oljebyråkratiet, oljeindustrien og Språkrådet har ønsket det. Alle samfunn trenger koblinger mellom fortid, nåtid og framtid. Men vi behøver ikke bruke olje og gass for å dekke dette behovet. Hvis feltene ikke hadde fått historiske navn, ville vi da opplevd olje og gass som mindre norsk?