– Som hardt stressrammet i et langvarig sykdomsforløp har jeg vært nødt til å bli min egen ekspert. Det er en tung jobb når man er forkommen, og nifst når du skjønner at det er du som må hjelpe hjelperne. Hvorfor kan vi ikke lære av stressforskningen i Sverige, spør innsenderen.
– Som hardt stressrammet i et langvarig sykdomsforløp har jeg vært nødt til å bli min egen ekspert. Det er en tung jobb når man er forkommen, og nifst når du skjønner at det er du som må hjelpe hjelperne. Hvorfor kan vi ikke lære av stressforskningen i Sverige, spør innsenderen.

Jo, vi trenger en moderne stressdiagnose

DEBATT: Hvorfor sitter det så langt inne for norske fagfolk å anerkjenne behovet for en adekvat stressdiagnose? Hva med å se til forskningen i Sverige?

Denne kronikken er skrevet av en innsender som ønsker å være anonym av personlige grunner. Forskersonen kjenner forfatterens identitet.

De norske forskerne Henrik B. Jacobsen og Silje E. Reme presenterer i sitt svar til min kronik på Forskersonen en bred forståelse av stress. Men de nøler når det kommer til spørsmålet om en diagnose lik «utmattningssyndrom»-diagnosen (UMS) i Sverige. Det er uklart hva begrunnelsen er. Jeg tviler ikke på deres forskning, men spør meg om de helt forstår hvilken tilstand jeg sikter til: total stress-kollaps etterfulgt av langvarig utmattelse og invalidiserende overfølsomhet. Hvis ikke, er jeg som pasient like langt og må skaffe hjelpen selv.

Vi må slutte å fokusere på depresjon, angst eller ME

Når en hard og kronisk stressbelastning har tippet bristepunktet, er pasienten blitt alvorlig syk, kanskje pleietrengende, og kan ikke jobbe på lang tid. Det betyr behov for sykemelding, behandlingsopplegg, prognose og en god dialog med arbeidsgiver og Nav. Kort sagt, det trengs en gyldig diagnose. Er det da ikke en fordel at diagnosen svarer til problemet?

Stressutløst sykdom bør ses og behandles utfra sin årsak og egenart. Vi må slutte å fokusere på depresjon, angst eller ME når problemet er stressrelatert. Det er her forskningen til Marie Åsberg og hennes kolleger bør vekke oppsikt. De har 20 års klinisk erfaring som viser at en fruktbar behandling må ta utgangspunkt i det primære problemet, som er stress. Ikke de sekundære plagene som kan følge med. En depresjonsfokusert behandling har vist seg å ikke virke, fordi det bunner i en misforståelse.

Fare for at man bagateliserer giftig stress

Jeg mener å se et mønster når det kommer til synet på stress. På den ene siden fagfolk som alminneliggjør stresstilstander utfra tanken om at «stress er normalt og naturlig», ikke noe vi trenger å sykeliggjøre. I noen grad er det selvsagt riktig, men faren er at man bagatelliserer også det kroniske, giftige, skadelige stresset, som rammer hjernen og kroppens styrefunksjoner og setter pasienten ut av spill. Man ser det ikke.

Hvorfor kan vi ikke lære av stressforskningen i Sverige? De er verdensledende på området og et land vi ellers liker å sammenlikne oss med.

På den andre siden fagfolk som oppfatter stress og overbelastning som årsak til nærmest alle (psykiske) lidelser. I noen grad kan dette også gi mening, men man risikerer å miste av syne forskjellen mellom hva som er normalt, og sykelig. Hvis all psykisk lidelse og ubalanse er mer eller mindre «det samme», hva ser man egentlig da?

Når stressproblematikk er alt og ingenting, blir diagnosen selvsagt irrelevant. Men ikke for pasienten – som er avhengig av denne og trenger å bli forstått. Og som trenger adekvat hjelp.

Hvorfor samarbeider ikke fagmiljøene mer?

Jeg skjønner at ethvert legekontor ikke er oppdatert på alle forskningsfronter til enhver tid. Det fins en treghet i all kunnskapsproduksjon og fagformidling, det aksepterer vi. Men jeg skjønner ikke at spesialister og fagfolk som jobber med stresslidelser ikke interesserer seg mer for det som skjer utenfor landegrensene. Åsberg og kolleger deler gjerne sine erfaringer rundt forskning, utredning og behandling av alvorlig kronisk stress, den invitasjonen bør vi ta imot.

Det er hos denne UMS-pasientgruppen at symptombildet er verst og nøden kanskje størst – og hjelpen kanskje fjernest, som Martin Holmelin skriver om i Psykologtidsskriftet. Jeg sier ikke at hjelperne er dårlige eller møter pasienten på feil måte, tvert imot, men at forståelsesrammen er kritisk mangelfull. Som hardt stress-rammet passer man ikke inn i det medisinske skjemaet. Man faller mellom stoler og endel ender opp som ufør. Kan det skyldes at vi mangler en adekvat diagnose og behandling?

Hvorfor kan vi ikke lære av stressforskningen i Sverige? De er verdensledende på området og et land vi ellers liker å sammenlikne oss med. Vi trenger ikke finne opp hjulet på nytt.

Når man må være sin egen ekspert

Det er en underlig situasjon å være havnet i. Jeg er ikke helsepersonell og har ingen agenda i noe forskningsmiljø. Men som hardt stressrammet i et langvarig sykdomsforløp har jeg vært nødt til å bli min egen ekspert. Det er en tung jobb når man er forkommen, og nifst når du skjønner at det er du som må hjelpe hjelperne. For tilstanden finnes ikke på kartet, bare i terrenget der du befinner deg. Og en diagnose som ikke finnes, blir det heller ikke forsket på. Det er ikke en drøy påstand, det sier seg selv. Men både diagnosen og kunnskapen finnes lett tilgjengelig i vårt naboland. (Se for eksempel denne artikkelen i Journal of Rehabilitation Medicine og intervju med Marie Åsberg i Modern Psykologi.)

Det er ikke gåtefullt, det er innlysende! En stresskollaps kommer ikke som lyn fra klar himmel.

Med litt avstand til egen situasjon, vil jeg si at det skulle være lett å plukke ut disse pasientene. De vet med seg selv hvorfor de er blitt syke, egentlig. Personligheten, livsbelastninger, sårbarhetsfaktorer, forhistorien og innsykningen gir svar. Det er ikke gåtefullt, det er innlysende! En stresskollaps kommer ikke som lyn fra klar himmel. Men den kan ramme knallhardt, og noen blir skadet for livet.

Hva er det vi egentlig snakker om her?

Det er positivt at norske forskere bidrar i debatten, og de skal ikke måtte stå til ansvar for et helt fagmiljø. Men jeg vet ikke om Jacobsen og Reme identifiserer fullt ut hvilken tilstand jeg faktisk beskriver, sånn sett heller ikke hvilken spesifikk diagnose jeg etterlyser. Jeg tviler på om de kjenner godt til forskningen på UMS/ SED (stress induced exhaustion disorder). Det generelle svaret deres kan tyde på det.

Jeg håper selvsagt at jeg tar feil.

LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på dette debattinnlegget. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS