Vi har med interesse lest innspillet fra en anonym innsender som har slitt med stressplager og opplever å verken bli sett eller forstått av helsevesenet. Vi vil berømme vedkommende for å skrive godt om en viktig problemstilling.

Det finnes norsk forskning på stress

La oss begynne der. Vi bestrider ikke «anonyms» fortelling. Det er fullt mulig å se for seg at stressplager blir misforstått, feilklassifisert og underkjent i dagens helsevesen. Det har også manglet et norsk episenter for stressforskning de siste årene. Men å si at det ikke finnes norsk forskning og norske miljø som fokuserer på stress og stresslidelser, blir for oss både skivebom og litt historieløst. Vi har begge tatt doktorgrad knyttet til stressplager i og rundt miljøet til anerkjente norske stressforskere som Holger Ursin og Hege Eriksen.

• En leser spør: Hvorfor får vi ikke behandling for alvorlig kronisk stress i Norge?

Mangelen på et senter er vi derimot enige i, og det er en av grunnene til vi har valgt å starte «The Mind-Body Lab» ved Psykologisk Institutt, UiO. Der samarbeider vi tett med de nevnte svenske miljøene slik som Stressforskningsinstitutet, Karolinska Institutet og Institutet för stressmedicin.

I dag underviser vi begge om stress, stressteori og stressplager ved flere profesjonsstudier og videreutdanninger for helsepersonell. Vi opplever entusiasme for stressfeltet og forståelse for stressplager hos de som deltar på denne undervisningen. Vi tror derfor det er grunn til å være optimistiske med tanke på endringer i holdninger og forståelse hos helsepersonell, og håper at slike opplevelser som «anonym» beskriver vil avta.

Stress kan være bra for oss

Med respekt for den opplevelsen og forståelsen kronikkforfatteren har av sitt stress, ønsker vi likevel å «stresse» en forståelse av hva stress er, fremfor å fokusere på diagnosesetting. Stress er ikke farlig i seg selv, det er faktisk bra for deg når det varer kort og håndteres godt. Å understreke at stress også kan være bra for oss, er jo en kjepphest vi stressforskere har.

«Anonym» mener vi i Norge holder fast ved en forestilling om at stress er normalt – vår opplevelse er derimot at «normalen» er underkommunisert, og at stress blir fremstilt som noe alle må unngå. At stress gir sykdom og er farlig blir for unyansert og feil. Vi hadde for eksempel ikke klart å stå opp om morgenen hvis vi ikke hadde hatt en liten stressreaksjon (blodtrykksøkning) for å komme oss ut av senga. En kortvarig stressrespons er som en treningsøkt. Det er ubehagelig når det står på, men det er bra for deg.

Derfor, når vi sier at stress er bra, tenker vi på alt det gode som stress gjør for oss. I farlige og krevende situasjoner frigjør stress energi, forbedrer immunforsvaret vårt, skjerper oppmerksomheten og reorganiserer blodstrømmen i kroppen slik at vi beskytter og opprettholder livsviktige funksjoner. Og ikke minst, stress gir motivasjon. Det å få slutt på den ubehagelige følelsen av å være stresset er en tydelig motivasjon til å handle. Den impulsen til å handle fremmer din og vår overlevelse. Vi pleier å oppsummere det positive ved stress slik: De som i sin tid bare trakk på skuldrene av at en sabeltanntiger stod og hveste rett foran dem, de rakk ikke å bidra med så mye til evolusjonen.

Når går stress fra å være sunt til å bli giftig?

I tillegg til alle de gode atferdsmessige og immunologiske endringene, så er stressresponsen vår en nettverksbygger. Under stress øker vårt behov for å være sammen med og å hjelpe dem vi kjenner. I de siste årene har stressteori blitt utviklet fra å bestå av den klassiske «fight or flight»-tilstanden til å inkludere det psykologen Shelley Taylor har døpt «tend and befriend». Tankegangen bygger på funn i dyrestudier hvor mus og andre dyr oppsøker burkamerater når de blir utsatt for fare. Denne tendensen gjelder også mennesker. Vi oppsøker andre når vi blir stresset fordi det er trygghet i flokken. Så vi mennesker er for så vidt selvsentrerte når vi blir stressa, men vi ivaretar egeninteressen gjennom å søke kontakt med andre.

Så til baksiden av medaljen. Selv om stress er bra, så er stressaktivering over tid, uten en følelse av mestring, farlig. Det er dette «anonym» beskriver og som vi kaller giftig stress. Det å «gå på en smell» er et sluttprodukt av de mer subtile og kumulative påvirkningene fra vårt psykologiske, sosiale og fysiske miljø: tankevirusene våre, familien vår, jobben vår, området vi bor i, støy, forurensning, ensomhet, inaktivitet, for mye junk food, røyking eller alkohol. Når slitasjen vedvarer, skjer det en overbelastning av kroppen, og den sunne korte responsen vår blir til giftig stress.

Konsekvensene av giftig stress er mange, og vanskelige å forstå

Allerede på 1930-tallet la Hans Selye merke til at alle stressopplevelser følger et forutsigbart biologisk mønster. Vi blir utsatt for belastning, og så prøver vi gjennom handlinger å gjenopprette den indre balansen – homeostasen. Denne kampen kan vi merke når vi kjenner hvor ubehagelig stressresponsen er når den tolkes negativt. En annen observasjon som Selye gjorde, var at selv om vi ønsker å kontrollere eller å redusere stress, har vi våre begrensninger. Når stresset har vart lenge, begynner kroppen å miste sin evne til å redusere skadevirkningene fra stress.

Og det kan gi skader hvis vi ikke stopper det. Forhøyede nivåer av stresshormonet kortisol over tid er giftig for hippocampus, bibliotekaren i hjernen vår. Kortisolet gjør at nervecellene i hippocampus mister nervegrenene sine, og dermed evnen til å kommunisere effektivt. Robert Sapolsky viste dette hos pasienter med Cushings syndrom, som er en sykdom som skyldes forhøyet produksjon av et stresshormon (glukokortikoid, kortisol) som dannes i binyrene. Poenget er at hippocampus er viktig for å slå av stressresponsen gjennom det vi kaller en feedbackmekanisme. Feedback fungerer som en jordfeilbryter. Er det noe som står på som kan skape brann eller skade, slås stressresponsen av. Når hippocampus kommuniserer dårligere, blir også denne feedbackmekanismen gradvis dårligere.

Grunnlaget for den onde sirkelen finnes da i fysiologien vår, og hvis stress ikke reguleres ned, så kan det få mange negative utfall. Høyt blodtrykk, utmattelse og smerter er de mest vanlige, men det er også mulig å få eller forverre en rekke sykdommer som følge av langvarig stressbelastning. Dødelighet som følge av stress dreier seg ofte om dødelighet av ischemisk hjerteinfarkt, noe som gjelder også for den svenske rapporten «anonym» refererer til. I slike hjerteinfarkt er stress i form av hormonell aktivering en mulig årsak, men det kan også være andre faktorer som fysisk aktivitet og røyking. Som den samme rapporten også fremhever, er det vanskelig å måle og forstå konsekvensene av giftig stress. For de er mange.

Ulike årsaker, ulike løsninger

Kompleksiteten i stress-systemet kan lignes en stein som kastes ut i et stille vann. Ringvirkningene når langt og har vidstrakt påvirkning. Årsakene til kronisk stress er også mange. Mer enn å lete etter en enkeltårsak og så sette merkelappen «Stresslidelse» på den, tror vi det er nyttig å skille mellom predisponerende, utløsende og opprettholdende faktorer i hvert enkelt tilfelle. Eksempler på hvordan det kan gjøres har vi skrevet om her og her. Først da vil man kunne finne måter å bryte de onde sirklene på. For noen vil det innebære konkrete teknikker for å nedregulere stressresponsen, for andre går veien via tankene og verdiene. Andre igjen kan ha behov for en mer integrert tverrfaglig tilnærming som kombinerer mentale og kroppslige teknikker med gradvis aktivitetsøkning og jobbstøtte.

Kanskje en diagnose for alvorlig kronisk stress vil hjelpe oss videre på denne veien, men enda viktigere tror vi det er å utruste helsetjenesten til å yte adekvat hjelp til de som lider av alvorlig kronisk stress. Samtidig må vi forske på det slik at vi finner ut hva som virker best for hvem. Vi forsøker oss daglig på den utfordringen, og oppfordrer alle som vil bidra til å gjøre det sammen med oss.

LES OGSÅ:

For tidlig fødte barn får oftere skrevet ut medisiner mot psykiske plager

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap