Vi merker oss at Lasse Fridstrøm i sitt siste innlegg på Forskersonen.no i liten grad svarer på innlegget vårt, men heller velger å dosere om klimapolitikk mer generelt. Som energi-, klima- og transportforskere har vi fått med oss den nært forestående klimakrisen, med dertil hørende apokalyptiske følger, vi også.

• Dramatisk ny klimarapport: Hvorfor er klimaforskerne enda sikrere i sin sak denne gangen?

Dette var da også en av årsakene til at vi kritiserte Fridstrøms opprinnelige kronikk da den ikke er i nærheten av å tilstrekkelig adressere problemene vi står ovenfor.

Etterspørsel etter elbiler i Norge fôrer megafabrikker i Kina

En leksjon i de grunnleggende rammene for Paris-avtalen blir styrende for Fridstrøms videre tilsvar, med vekt på territorialprinsippet som innebærer at utslipp skal beregnes i produksjonsland. Vi skal altså ikke bry oss om utslippene fra varene vi importerer. At dette aspektet av Paris-avtalen er omdiskutert er i beste fall en underdrivelse, og at dette skal videre utgjøre et argument som forhindrer oss i å gjøre gode miljøpolitiske beslutninger, framstår som ytterligere absurd.

Så kan vi kanskje la det ligge at en dr.polit. på Transportøkonomisk institutt velger å overse hvordan omfattende etterspørsel etter elbiler i Norge fôrer megafabrikker i Kina.

Urimelig kynisk

Men det er altså slik Fridstrøm har konstruert den utslippsfrie elbilen som skal redde norske klimaregnskap. Ikke direkte feil, om man leser en kompromissorientert global klimaavtale som fanden leser bibelen, men det endrer ikke inntrykket av at det fortsatt foreligger en grunnleggende naivitet i Fridstrøms «løsning».

At han i en håndvending også velger å avfeie svevestøv-, mikroplast- og biomangfold-problematikk som mindre viktig er uheldig, men når de menneskelige omkostningene i produksjonsledd omtales som hensyn som kanskje bør få mindre vekt, framstår innlegget nærmest som urimelig kynisk. Man kan muligens ikke lage en omelett uten å knuse noen egg, men vi synes det er verdt å tenke på mulige samfunnsomstillinger som i større grad også anerkjenner de sosiale omkostningene av teknologiene vi benytter oss av.

Avkarbonisering er ikke bare elektrifisering av bilparken

Videre er Fridstrøms argumentasjon bygd opp rundt at «befolkningen i sin helhet skal gå over til elbil». Men avkarbonisering er ikke bare elektrifisering av bilparken, det kan være mye annet – som å sikre at transport ikke må skje med bil i utgangspunktet, eller ved å redusere transportbehovet generelt.

Eksempelvis trenger man åpenbart langt færre busser enn biler for å frakte samme mengde mennesker, og dermed er det fortsatt et klimaargument å fremme kollektive løsninger da dette vil redusere utslippene i produksjonsfasen. Men det er jo klart, om elbilene på magisk vis lander i Norge fri for utslipp, så fungerer ikke dette argumentet.

Selv om vi lar denne vranglesinga av Paris-avtalen være styrende, slipper vi med transportreduksjon og kollektivløsninger fortsatt unna den utslippstunge, og samfunnspolitiske floka som Fridstrøms foreslåtte utbygging av motorveier og parkeringsplasser representerer.

Ren utopi

Vi anerkjenner at en større omstilling er både komplisert, og klart mindre politisk attraktiv enn å fortsette å konstruere et samfunn primært bygd for bilen. Vi anerkjenner også så klart elbilen som en komponent i et bredere sett av tiltak for å få ned utslipp.

Vi har eksempelvis gjennom vår forsking sett på hvordan elektrifisering må inngå i både selvkjøring- og bildelingsløsninger for at disse skal fungere i et miljøperspektiv, samt hvordan elbilisme potensielt kan henge sammen med en mer generell energibevissthet. Vi er altså absolutt ikke elbil-motstandere, men det var påstanden om at dette er den eneste saliggjørende løsningen, på bekostning av tilsynelatende det meste annet, vi kritiserte i vårt opprinnelige innlegg.

Samlet sett framstår nemlig både tanken om at bilen kan løsrives fra det øvrige samfunnet, samt forestillingen om at Norges forbruk kan frakobles den globale konteksten dette inngår i, som ren utopi. I Fridstrøms lesning er det allikevel jobben med å få folk til å kjøre mer kollektivt, eller å ta sykkelen fatt, som er «svermerisk ønsketenkning», og en omstilling som vil ta flere generasjoner.

I lys av den nylige IPCC-rapporten som skisserer katastrofale og nært forestående klimaendringer, er det vel snarere påstanden om at vi berger klimaet med å kun bytte ut bensintanken med batteri som framstår som «svermerisk»?

LES OGSÅ:

Vi må lære av klimaforskningen og frikjenne personbilen

KRONIKK: Jeg har forsket i snart ti år på klima og transport. Det er frustrerende å være vitne til hvor lite kunnskap som blir akkumulert og tatt i bruk.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap