Jeg får si det som det er: Etter å ha lest Øivind Varkøy og Peder Solbergs svar på kronikken min om det som har fått betegnelsen SEGL-saken, blir jeg ganske matt – av blant annet følgende grunner:

1.

Klagerne hevder nok en gang at jeg kritiserte årsskriftet SEGL 2020 «uten å ha lest (heftet)», og at det her dreier seg om «et angrep på en ulest publikasjon». Dette er helt feilaktig, det burde SEGL-redaksjonens medlemmer omsider ha fått med seg.

Jeg hadde lest alt det materialet som var tilgjengelig på nettet, spesielt Solbergs sju siders lange – og sterkt mangelfulle – leder. Og jeg hadde studert heftets innholdsfortegnelse, som ikke røpet noen som helst tegn på at den etterlyste problematikken ble drøftet.

Til overmål: Etter å ha sjekket hele heftet, fant jeg ikke bare grunn til å opprettholde kritikken – den framsto som tydelig styrket og skjerpet.

2.

SEGLs talsmenn forsøker igjen å skape inntrykk av at det etterlyste stoffet – nærmere bestemt Den katolske kirkes institusjonaliserte, offisielle og langvarige antijudaisme med antisemittiske trekk – blir behandlet kritisk i heftet. Dette skjer i svaret deres uten snev av belegg, og uten å på noe punkt imøtegå min dokumentasjon av det som – av tungtveiende grunner – savnes.

Her handler det ikke kun om at «Tjørhom ikke er fornøyd med SEGLs dekning av tematikken». Og det er slett ikke bare «en liten flik» som er utelatt, vi snakker om helt avgjørende – og dypt tragiske – forhold. Flere «konkrete belegg» for manglene ble dessuten angitt allerede i kronikken i Vårt Land.

Jeg oppfatter forsøkene på å gi et feilaktig bilde av heftets innhold som uttrykk for «uredelighet». Påstanden om at «tematikken … selvsagt inngår» i heftet er grovt misvisende. Solberg og Varkøy sier at de «aldri har hevdet at SEGL 2020 er ufeilbarlig»; jeg har aldri sett at de har innrømmet en eneste feil. SEGL-redaksjonen bør beklage de dokumenterte manglene, umiddelbart.

3.

Varkøy og Solberg mener at jeg «angriper andre forskeres integritet». Jeg forbeholder meg retten til å kritisere aktører som tilslører sentrale fakta. Men er det noens integritet som har blitt angrepet her, er det definitivt min – gjennom en 50 siders lang klagepakke med grunnløse beskyldninger om uredelighet, trakassering, usannhet etc.

Jeg anbefaler et grundig studium av Granskingsutvalgets krystallklare og konsekvensrike uttalelse. Her er det ikke «saken» som blir avvist, men en totalt urimelig klagepakke. Og jeg gjentar: At klagernes rett til å klage ikke utelukkes, betyr overhodet ikke at klagen er rett.

4.

Jeg kan ikke bevise at klagen inngår i et forsøk på å tvinge meg til taushet, like lite som klagerne kan motbevise at det er tilfelle. Men jeg har, som sagt, lang erfaring med konservative katolikkers reaksjoner i møte med kritikk. Og jeg må si at den framlagte klagepakken passer godt inn i dette mønsteret.

Jeg ønsker å slå et slag for forskningens frihet og – ikke minst – dens fundamentale kritiske forpliktelse. Dette vil bli fulgt opp på annet hold.

5.

Etter å ha utsatt meg for massive belastninger i et halvår – og ha prosedert saken i media, på seierssikkert vis – stiller klagerne spørsmålstegn ved min «folkeskikk». Jeg avstår fra å la offentligheten få del i sitater fra klagepakken deres. Men det må være tillatt å etterlyse et minstemål av sjølkritisk innsikt.

LES OGSÅ:

Professor Ola Tjørhom bommer når han tolker vår klage som et forsøk fra «konservative katolikker» på «å tvinge ham til taushet som forsker»

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap