Uredelighet i forskning er uakseptabelt, slikt må påtales og stoppes. Men jeg har vært igjennom en klageprosess. Og jeg sitter igjen med et inntrykk av at viktige forskningsetiske anliggender kan gå med i dragsuget her.

Først litt om klagen mot meg. I en aviskronikk i Vårt Land om Den katolske kirkes antijudaisme, kritiserte jeg det katolske årsskriftet Segls temanummer fra 2020 om kirken og jødedommen for å tilsløre dette betente problemet. Kronikken førte til at to medlemmer i Segl-redaksjonen – knyttet til NLA-høgskolen og Norges musikkhøgskole – framla en 50 siders klagepakke mot meg for uredelighet, trakassering, usannhet med mer. Saken endte opp i Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning.

Pave Pius og jødeforfølgelsene

Klagerne forsøker å skape inntrykk av at heftet deres er breddfullt av det etterlyste stoffet. I tilsvaret mitt viser jeg at dette er feilaktig – ja, «uredelig». Jeg nevner kort noen eksempler: Opprettelsen av Romas getto på pave Paul IVs direktiv i 1555, beskrives av en av forfatterne som «et ekko av Luthers (jødefiendtlige) ord». Luther hadde selvsagt ingen innvirkning på den romerske gettoen, men den ansvarlige paven slipper svært lett unna.

Den katolske kirkes fatale «rikskonkordat» med Hitler fra 1933, hvor kardinal Eugenio Pacelli (som seinere ble pave Pius XII) var hovedarkitekten, nevnes ikke i Segl-heftet. I stedet roses Pacelli for å «ha gått i rette med nazistene», uten snev av belegg. Som pave var Pius gjennomgående taus overfor jødeforfølgelsene. Denne autoritære kirkefyrsten karakteriseres i Segl som «en stillfarende diplomat». Lateran-traktaten mellom kirken og Mussolini fra 1929 forbigås også i stillhet.

Graverende mangler

Heftets lange lederartikkel har så mange hull at det ikke kan drøftes i denne sammenheng. Listen over forsømmelser kan tidobles. Her dreier det seg om forhold som er solid dokumentert i forskningslitteraturen. Saken er nok et eksempel på at konservative katolikker forsøker å feie massive problemer i katolisismens historie under teppet. Det er trist at Segl-redaksjonen nekter å beklage at temaheftet deres skjemmes av graverende mangler.

Klagerne har aldri imøtegått den faglige kritikken min. Halmstrået deres er at jeg medga at jeg, av praktiske årsaker, ikke hadde fått lest hele heftet da jeg skrev kronikken. Jeg er ikke den første som omtaler en publikasjon i et avisinnlegg uten å ha studert innholdet fra perm til perm. Men nå har jeg lest. Og innvendingene mine ikke bare opprettholdes, de styrkes.

Ubehagelig klageprosess

Det nasjonale granskingsutvalget har nylig ferdigbehandlet klagesaken. I en uttalelse som er tilgjengelig på utvalgets hjemmesider, konkluderes det slik: «Granskingsutvalget har avvist saken med endelig virkning; saken gjelder ikke en ‘uredelighetssak’; klagen fra redaktør A og redaksjonsmedlem B avvises».

Jeg er glad for vedtaket og har tillit til granskingsutvalget. Samtidig har jeg hatt denne saken hengende over meg i månedsvis, og det har ikke vært spesielt behagelig. Utvalgets ønske om en grundig prosess er forståelig. Men dette må balanseres av hensyn til dem som utsettes for urimelige og feilslåtte beskyldninger. I slike saker bør det konkluderes raskt.

Klagerne trøster seg med at retten til å få forholdet vurdert stadfestes. Dette har jeg aldri bestridt. Logikken her er imidlertid påfallende, den synes å være at «når en har rett til å klage, er klagen rett». Da befinner en seg milevis unna utvalgets intensjoner. Jeg hadde vel håpet på en unnskyldning i sakens anledning. Det har jeg overhodet ikke fått.

Sakens forskningsetiske alvor

En stund håpet jeg at de berørte institusjonene, NLA-høgskolen og Musikkhøgskolen, ville bidra til videre avklaring. Det var fåfengt. Verken NLA-ledelsen eller Musikkhøgskole-ledelsen synes å ha forstått sakens forskningsetiske alvor.

Granskingsutvalgets uttalelse inneholder viktige momenter og bør studeres av alle som behandler klagesaker. Det viktigste er at den aktuelle klagen brukes som utgangspunkt for å presisere hva som er «uredelighet i forskning» – og hva som ikke er det. I Det norske akademis ordbok defineres «uredelig» som «uærlig; uhederlig; bedragersk» – altså graverende forhold. Ikke alle saker som har endt på utvalgets bord hører hjemme i denne kategorien.

Uklarheten på dette punktet skyldes delvis at forskningsetikkloven ikke presiserer begrepet «uredelig», ut over allmenne henvisninger til «anerkjente forskningsetiske normer». Problemet øker når «uredelig» tillegges et innhold hinsides vanlig språkbruk. Dette vil kunne ramme forskningens frihet og kritiske sikte. En klargjøring bør komme raskt, det vil gagne norsk forskning.

Klagesaker skal først håndteres lokalt

I motsetning til klagerne, skjelner granskingsutvalget mellom forskningsbidrag og synspunkter som framsettes i avisartikler. Uredelighet forekommer selvsagt også i korte tekster. Men her må det være rom for friere innspill. Lista bør derfor legges annerledes – hvis ikke, reduseres muligheten for en dynamisk dialog. Vi trenger arenaer hvor teser blir utprøvd og motsagt, som et forskningens forstadium.

Utvalget innskjerper at klagesaker først skal håndteres lokalt, ved den anklagedes institusjon – i mitt tilfelle Universitetet i Agder (UiA). Utvalget skriver: «UiA har institusjonsansvar for behandling av uredelighetssaker som springer ut av emeritusavtalen som er inngått med professor Ola Tjørhom».

Alle institusjoner skal ha egne redelighetsutvalg og retningslinjer på feltet. Det vil kunne sikre at grunnløse klager blir parkert raskere. UiA-ledelsen og jeg er enige om at den lokale prosessen burde ha vært annerledes her.

Et forsøk på å tvinge meg til taushet?

Mitt hovedanliggende er at alle som skal ta stilling til beskyldninger om uredelighet i forskning også må vektlegge forskningens frihet og dens avgjørende kritiske sikte. Kritikk skal framsettes på saklig vis. Men velbegrunnet kritisk forskning må ikke plasseres i bås med uredelighet.

Jeg har femten års erfaring med å ha konservative katolske konvertitter på ryggen. I disse miljøene blir Den katolske kirke betraktet som en nærmest «ufeilbarlig» størrelse, selv om samme kirke har gjennomgått kontinuerlige kriser de siste tiårene. Kritikk må blokkeres, med alle midler – dette kombineres med grov karikering av andre kirkesamfunn. Mye tyder på at uredelighetsanklagene fra Segl-redaksjonen inngår i dette bildet. Klagepakken kan være et forsøk på å tvinge meg til taushet som forsker.

Før hadde vi noe som het kritisk teori, slikt hører vi lite om i dag. Og når seriøs kritikk fortrenges, blir denne viktige oppgaven overtatt av kommentarfeltbøller og høgrepopulister. Det må forhindres. En klar distinksjon mellom kritisk forskning og uredelighet i forskning må fastholdes, slik at forskere får rom til å ivareta sine kritiske forpliktelser. Uten kritikk slutter vi å vokse, og det ender lett med kulturell død.

LES OGSÅ:

Hans Nielsen Hauge har et moderne motstykke i Det muslimske brorskap

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap