Forskningsbasert kunnskap skal ideelt sett være grunnlag for store og små avgjørelser i samfunnet. Derfor er god forskningskommunikasjon viktig for at forskningen skal forstås – og tas i bruk.

les også

Hva skal til for å få forskerne til å snakke til folk på normal norsk?

Kristiansen hevder at forskningskommunikasjon ikke har noe videre behov for å oppgraderes som forskningsfelt: Bør det ikke være en forventning til at formidling av forskning skal være like kunnskapsbasert som den forskningen som formidles?

Oppgradering nødvendig

Forskningskommunikasjon som forskningsfelt er ikke bare en sær syssel for forskere, slik Kristiansen antyder, men viktig for at forskere – og forskningsformidlere, bedre skal forstå - og utvikle, møtet mellom forskning og samfunn. Det holder ikke med bare magefølelse, det må kunnskap til.

Kristiansen har selvsagt helt rett i at norsk forskningskommunikasjon bør oppgraderes som arbeidsoppgave med både status, tid og ressurser slik at forskere kan snakke til folk på normal norsk. Det rare er at hun tilsynelatende ser bort fra at også forskningskommunikasjon trenger faglig utvikling og innsikt som kan bidra til å utvikle feltet når verden rundt oss også forandrer seg. Og til det trengs forskning.

Forskningskommunikasjon handler om mer enn å bli forstått

Kristiansen mener at «forskningsformidlingen forsvinner i det store, overordnede bildet» i boken, fordi forfatterne definerer forskningskommunikasjon så bredt at det blir lite igjen.

Jeg synes hun gjør det vel enkelt for seg ved å redusere kommunikasjon til en syssel som tilsynelatende handler om å legge til rette for at forskere snakker på en måte som folk flest forstår. Viktig, jovisst, men det fanger ikke opp hele det sammensatte bildet av hvordan forskningen og samfunnet virker sammen.

Forskning er innvevd i praktisk talt alle aspekter ved livene våre. Her møter også forskningskommunikasjonen den enkeltes personlige synspunkt og verdier når holdninger og handlinger formes, det være seg til medisinsk behandling, matsikkerhet eller klimaendringer.

Da er det ikke dumt med forskningsbasert kunnskap om hva som skjer i dette møtet – blant annet om hva som er mest effektiv kommunikasjon for spesifikke målgrupper og omstendigheter, til ulike tider og situasjoner.

Forskning på forskningskommunikasjon analyserer hva som fungerer, og hva som ikke gjør det. Da må det nødvendigvis bli litt komplekst, rett og slett. Men det klarer vi.

Vi skal ikke være redde for kunnskap

Ja, Formidlende omstendigheter byr på en «forvanskende berikelse av begrepet forskningskommunikasjon», som forfatterne skriver. Det skulle bare mangle. Dette er ingen lærebok i forskningskommunikasjon, men en interessant – og høyst relevant bok som de som er opptatt av dette som praksisfelt bør være opptatt av.

• Les også: For at samfunnet fortsatt skal ha tillit til forskning, må formidlingen bli bedre
• Les også: De fleste forskere er aktive kunnskaps­formidlere, men vi kan bli bedre

Den løfter – og problematiserer - perspektiver i en norsk kontekst som i liten grad er gjort tidligere. Da blir det rart at Kristiansen tilsynelatende avviser deler av bokens innsikt fordi hun mener den har berøringsangst for praksisfeltet.

Vi skal ikke være redde for kunnskap, det kan faktisk være nyttig.

LES OGSÅ:

Er du over gjennomsnittlig høy, har du trolig også gått på universitetet

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap