I en tid da vi opplever anti-vitenskapelige tendenser, er ikke enda mer formidling svaret for å sikre tilliten til forskning. Løsningen ligger i å tenke smartere om og med en mer kunnskapsbasert formidling. Da må det satses mer på dette.

Et første steg er å legge til rette for formidling som er rettet mot publikums behov – og er forberedt når de stiller spørsmål tilbake til forskerne. Utgangspunktet for å få til dette er godt: gjennom flere målinger vet vi at norske forskere er opptatt av formidling.

les også

De fleste forskere er aktive kunnskaps­formidlere, men vi kan bli bedre

I tillegg vet vi at forskere er sterkt motiverte for å delta i samfunnsdebatten. Syv av ti at forskere sier nemlig at en vesentlig motivasjon for formidling er nettopp dette. Formidlingen er dessuten en viktig måte for å nå gjennom til blant annet beslutningstakere, politikere og faggrupper forskere trenger å kommunisere med.

Det er riktig nok vanskelig å angi helt presist omfanget av formidling i Norge, men i en Nifu-undersøkelse fra 2021 sa 70 prosent av de vitenskapelig ansatte at de hadde lagt inn tid til formidling i løpet av 2021.

Riktig dosering av tillit

Likevel gjentas budskapet i både media og andre fora om at forskere må formidle mer. Selvsagt skal det formidles mye, synlighet er viktig for tillit, men mer formidling fører nødvendigvis ikke til økt tillit, i hvert fall er sammenhengen høyst usikker.

Tillit bygger på hvordan folk flest oppfatter forskernes integritet, pålitelighet og kompetanse, og det er en viktig oppgave å sikre at befolkningen både aksepterer forskningens betydning for samfunnet og helst evner å utfordre forskningen og forskernes prioriteringer.

Til sammen er dette fundamentet for tilliten som folk flest har til forskningens resultater. Samtidig kan blind tillit til forskning skygge for sunne debatter om store eller små forskningsspørsmål. Da er formidling som forstår hvordan folk tenker og responderer på ny kunnskap, viktig.

Oppdatert innsikt i hvordan forskningen møtes i offentligheten er nødvendig for alle som er er opptatt av at forskning skal komme til praktisk nytte.

Formidling er en sammensatt øvelse

Forskningsformidling er mer variert og spesialisert enn vi tenker oss. Ulike fag bedriver kunnskapsformidling i ulike kanaler og på ulike måter. Formidlingen kan ikke forholde seg til én samlet offentlighet, fordi denne offentligheten er delt opp i ulike grupper med ulike behov, oppfatninger og fortolkning av forskningen.

Noen grupper er usikre på i hvilken grad de har tillit til forskning generelt og uttrykker sågar skepsis til enkelte fag. Da må vi komme i øyehøyde med disse med tilpasset formidling som også tar utgangspunkt i de ulike fagenes særegenhet, målgrupper og kultur for formidling.

Det er forskjeller på hvordan formidlingen foregår i fag som statsvitenskap og medisin, men de har det til felles at de begge tar for seg temaer som angår den verden vi lever i.

Fremfor mer formidling må vi få sterkere miljøer for formidling

Heller enn å mane om mer synlighet bør det faglige nivået på formidlingen styrkes. Vi må være opptatt av hvordan formidlingsrollen omtales og behandles i fagmiljøene. Vi må være opptatt av hvordan det kan utvikles et miljø hvor forskere oppfordres til å være med i den offentlige samtalen.

Støtte og anerkjennelse fra kollegaer og ledelse er nødvendig, ikke minst når formidlerrollen utsettes for press eller sjikane. Forskningsrådets kartlegging viser at mindre enn halvparten av forskere som har hatt negative erfaringer med formidling, mener de verdsettes av andre forskere. Dette er uheldig.

Formidling er også kompetanse

Vi bør videre satse på utvikling av kurs og kompetanse. En av tre unge forskere sier de må bli bedre på formidling. Samtidig fører utviklingen av mer åpen og inkluderende forskning til at publikum i større grad kan se forskerne tydeligere i kortene enn før.

Ulike former for nye samarbeidsformer på tvers av fag gjør at måten vi tenker formidling på, bør fornyes. Da kan det være fornuftig å se på hvordan formidlingskompetansen kan trygge og forberede formidlere i deres rolle.

Mer kunnskap er nødvendig

Slik forskningen hele tiden er i utvikling er også kunnskapen om forskningsformidling et felt som bringer ny innsikt og forståelse av dynamikken i møtet mellom forskning og samfunn.

Gjennom blant annet kurs- og kompetanseutvikling kan fagmiljøene koble seg på denne kunnskapen – samtidig som kompetansen er forankret i forskernes egne felt.

les også

Formidling – plikt eller pleasure?

Det å utvikle gode miljøer som både gir forskerne trygghet i deres formidlingsrolle og bidrar til å utvikle formidlingsrollen med ny innsikt og kunnskap tilpasset forskernes egne fag og behov, er viktig for å møte et mer komplekst og utfordrende formidlingslandskap. Samtidig vil det bidra til at mer av forskningen tas i bruk.

Et ensidig fokus på formidlingsmengde er ikke veien å gå.

LES OGSÅ:

Forskere er forsiktige med å formidle kontroversielle funn

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap