I tillegg til forskning og undervisning er kunnskapsformidling universitets- og høgskolesektorens tredje samfunnsoppdrag. Ofte kritiseres imidlertid forskere for ikke å formidle nok. Blant annet har forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe kritisert forskere for å være for usynlige i samfunnsdebatten.

Undersøkelser viser derimot at kritikken ikke er berettiget. Forskere formidler, diskuterer og samarbeider med ulike brukergrupper. De deltar i opplæringsaktiviteter og enkelte har også langvarige forskningssamarbeid med private og offentlige organisasjoner.

Likevel kan forskere bli enda bedre kunnskapsformidlere, men det er et delt ansvar mellom forskere, forskningsinstitusjoner, myndigheter og samfunnet rundt.

De fleste forskere er aktive kunnskapsformidler

Å delta i samfunnsdebatten er en av de vanligste formene for kunnskapsformidling. I en Nifu-undersøkelse blant faglige ansatte i universitets- og høgskolesektoren i 2013 svarte 84 prosent at de enten hadde publisert en populærvitenskapelig artikkel, bidratt til den allmenne samfunnsdebatten, holdt et foredrag for offentligheten eller deltatt på en konferanse med allmenheten.

Med den store veksten i digitale medier og kommunikasjonsplattformer i de siste årene er det ingen grunn til å tro at forskere i 2022 er mindre aktive formidlere enn i 2013.

Derimot er det grunn til å tro at formidlingen er mer variert og kanskje også spesialisert. Ny forskning viser også at forskere i økende grad deltar i offentlige utvalg, hvor de bidrar med kunnskapsformidling i politikkutviklingen.

Store fagforskjeller

Deltakelse i den offentlige debatten er ikke den eneste kanalen forskere bruker for å formidle kunnskap til samfunnet rundt. Mange forskere har også tett samarbeid med ulike brukergrupper og deltar i teknologiutvikling i næringslivet. Her er det store fagforskjeller.

For eksempel deltar samfunnsviterne oftere i det offentlige ordskiftet, mens teknologene samarbeider tettere med næringslivet. I den samme Nifu-undersøkelsen svarte 30 prosent av naturviterne at de hadde deltatt i kommersialiseringsaktiviteter, som å ta patent eller lisens på forskningsresultater, utviklet en ny prototype eller startet et firma i de siste tre årene.

Kun syv prosent av humanistene svarte det samme. Også forskningssamarbeid med offentlige og private aktører er langt vanligere blant naturvitere, teknologer og forskere innen helse og medisin. Figuren under viser forskerne deltagelse i ulike kunnskapsoverføringsaktiviter og illustrerer de store fagforskjellene.

Figur over forskeres deltagelse i kunnskapsoverføringsaktiviteter etter fag:

Å være bevisst fagforskjellene er viktig når vi diskuterer kunnskapsformidling. Det kan være lett å tenke at naturviterne må bli synligere i offentlige debatter, mens samfunnsviteren bør få fingeren ut når det kommer til næringslivssamarbeid.

En bedre forståelse for at forskere formilder på svært mange ulike måter viser derimot at de fleste er aktive kunnskapsformidlere, bare i ulike kanaler. At forskere driver kunnskapsformidling på ulike måter skyldes dels fagenes natur som gjør noen kanaler mer naturlig for noen grupper forskere enn andre.

Samtidig handler det også om at ulike deler av samfunnet etterspør ulik type kunnskap. All forskning er for eksempel ikke like aktuell for Dagsnytt 18, og det er naturlig at havvindindustrien har mer kontakt med relevante teknologiske forskningsmiljøer enn utdanningsforskere som forsker på sosial ulikhet i grunnskolen.

At pandemiforskere er mindre aktive i den offentlige debatten i år skyldes også at pandemien har dabbet av og ikke at pandemiforskerne er lei av å bruke tid på journalister. Forskeres opptreden i media og offentlig debatten handler derfor ikke kun om forskernes evne eller vilje til å delta, men den relevansen for det de forsker på i ulike sektorer av samfunnet.

Likevel kan vi bli bedre, men hvordan?

Selv om de aller fleste forskere formidler, kan vi alle bli bedre. En kunnskapsbasert offentlig debatt, og forskning som bidrar til innovasjon både i privat og offentlig sektor, er avgjørende for å møte de felles utfordringene verden står ovenfor.

I en tid der flere setter spørsmålstegn ved forskning og heller lener seg på konspirasjonsteorier, trenger vi også at forskere er med å skape tillitt rundt forskningen og hvordan kunnskapen er produsert. Her har forskere en jobb å gjøre.

Et hardere offentlig ordskifte

Likevel er det ikke bare forskerne som har et ansvar for å bidra til mer kunnskapsoverføring. I det offentlige ordskifte møter mange forskere mistenkeliggjøring og trakassering. I den siste uka har også NRK2 satte søkelys på trakasseringen og truslene flere klimaforskere har måtte tåle etter sine opptredener i media.

At forskere må tåle trakassering og trusler er uakseptabelt og en trussel mot demokratiet. For når prisen for å ytre seg er blir for høy er det flere som trekker seg unna og det offentlige ordskifte blir fattigere.

Å bidra til et bedre debattklima er et fellesansvar og vil gjøre det mer attraktivt for både forskere og andre å delta med kunnskap, forskning og meninger. Samtidig trenger vi et bedre støtteapparat for forskere som møter troll og trakassering når de ytrer seg.

Sprengt arbeidsdag

Når vi etterlyser mer kunnskapsformidling fra forskere, må vi også være klar over at arbeidsdagen til forskerne allerede er sprengt. Forskere skal ikke bare formidle, de skal undervise, forske og søke nye midler til nye prosjekter. Krysspresset forskere opplever gjør at forskere i gjennomsnitt jobber langt over en vanlig arbeidsuke.

Nifus tidsbruksundersøkelse viste at vitenskapelig ansatte ved landets læresteder i gjennomsnitt har en arbeidsuke på over 46 timer3. Den totale arbeidsbelastningen er ofte grunnen til at mange må takke nei til formidlingstilbud.

Når masterstudentene banker på døra og forelesningen skal forberedes, dropper de fleste å skrive kronikken de så gjerne skulle ønske. Ønsker vi mer formidling må forskerne få mer tid og bedre rammer til å utføre formidlingen.

Referanse

Thune, T., Reymert, I., Gulbrandsen, M., & Aamodt, P. O. (2016). Universities and external engagement activities: Particular profiles for particular universities? Science and Public Policy, 42(3).

LES OGSÅ:

Kjemiker Alexander Sandtorv får formidlingspris

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap