I sin spalte på forskning.no, har Nina Kristiansen kommentert vår antologi om forskningskommunikasjon, Formidlende omstendigheter. Det er naturligvis hyggelig at boka får oppmerksomhet, men vi har knapt begynt å lese før Kristiansen selv illustrerer en av utfordringene med å kommunisere forskning: at journalister tar ting ut av sin sammenheng og vil polemisere snarere enn å nyansere.

Alt henger sammen med alt

For det første er det noe pussig å bli anklaget for å ikke være opptatt av praksis, når det nettopp er praksis vi er opptatt av: forskernes praksiser. Ser man på hva forskere faktisk gjør, vil man oppdage at forskere kommuniserer forskning på langt flere måter og arenaer enn gjennom media.

Kristiansen er naturlig nok mest opptatt av den kommunikasjonen som skjer gjennom media og i debatter. Men om man er interessert i å få forskningsbaserte innsikter til å sirkulere i samfunnet, må vi løfte blikket og se på det vi kaller det kommunikative kretsløpet mellom akademia og samfunnet. Da vil man finne at «alt henger sammen med alt», som Kristiansen selv oppsummerer.

Vårt formål er ikke å forenkle

Skal man forstå betingelsene for forskningskommunikasjon, må man også se til forskningsfinansiering, fagforskjeller, organisering av forskning, forskningskommunikatører og brukerpartnere, for å nevne noe av det som diskuteres i antologien. Kristiansen klager over at dette er kompliserende og utflytende, men forskningskommunikasjon er nettopp komplisert og utflytende. Uansett er formålet med antologien ikke å forenkle debatten om forskningskommunikasjon.

For det andre synes vi Kristiansen bommer på målet når hun kritiserer at vi som redaktører av en forskningsantologi ønsker å skrive frem vårt eget fagfelt og å få frem kompleksiteten og dybden i faget. Hvor skulle vi ellers gjort det?

Det har vært mange debatter om forskningskommunikasjon gjennom årene, og nesten alle starter med at noen mener at forskere kommuniserer for lite, for dårlig eller for komplisert. Vi mener at det er en diagnose som treffer dårlig.

Vi trenger å tenke bredere om forskningskommunikasjon

Forskningskommunikasjon er blitt stadig viktigere, også for forskere selv. Men ulike fag har ulike publikum og praksiser for forskningskommunikasjon. Vi trenger forskere som deltar i Dagsnytt 18, men vi trenger også alle disse andre møtene mellom akademia og samfunn som hverken telles som forskning eller utdanning.

• Les også: For at samfunnet fortsatt skal ha tillit til forskning, må formidlingen bli bedre
• Les også: De fleste forskere er aktive kunnskaps­formidlere, men vi kan bli bedre

Boka vår dekker langt fra alle sider ved forskningskommunikasjon som fenomen og praksis, men vi mener Kristiansens innlegg illustrerer behovet for å tenke bredere om hva vi snakker om når vi snakker om forskningskommunikasjon.

(Kristian Bjørkdahl, Iris Leikanger og Silje Maria Tellmann er redaktører av antologien «Formidlende omstendigheter».)

LES OGSÅ:

Små øyer bokser over sin vekt­klasse i stormakts­politikken

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap