Mange små øyer bokser langt over sin vektklasse i stormaktspolitikken. Samtidig fungerer de ofte som et presist speilbilde av mellomstatlig rivalisering og militære og økonomiske maktforhold. I våre dager domineres nyhetsbildet av krigen i Ukraina, og av den tilhørende spenningen mellom Russland og NATO.

Dermed har Slangeøya i Svartehavet blitt svært viktig igjen, som gjenstand for militært angrep, okkupasjon, motangrep og tilbaketrekning. Men også nordiske øyer, i Østersjøen, vies nå en oppmerksomhet som de ikke har opplevd på flere generasjoner. Svenske Gotland, finske Åland og til og med danskenes lille ferieøy Bornholm er nå sentrale brikker i stormaktsspillet.

Dette indikerer også at enkeltøyers tyngde endrer seg over tid. På 1700-tallet var for eksempel de karibiske «sukkerøyene» – Martinique, Antigua, Barbados og flere andre – av langt større økonomisk, og derigjennom også strategisk, betydning enn de franske og britiske koloniene i Nord-Amerika.

At USA fikk kjempet seg til selvstendighet, viste seg raskt å være av underordnet betydning for London så lenge imperiets karibiske velde bestod; og etter syvårskrigen oppgav Paris gladelig sine kanadiske besittelser i bytte mot britisk-okkuperte Guadeloupe. Men i det siste drøye århundret har Karibia stort sett glimret med sitt fravær i internasjonal politikk.

Sjøveien til et voksende Asia

For tyngdepunktet i internasjonal politikk og økonomi har med tiden flyttet seg østover, i takt med Asias vekst. Derfor er handelsrutene som leder vestover fra Øst-Asia, gjennom Det indiske hav og til Persiabukten og Rødehavet, av enorm betydning. Og kontroll over disse handelsrutene avhenger av kontroll over kritiske knutepunkter eller noder på veien.

Ikke alle nodene er øyer, men mange er det. Irans besittelse av Abu Musa og Tunb-øyene, som De forente arabiske emirater også gjør krav på, gir landet innflytelse over innseilingen gjennom Hormuzstredet og til den oljerike Gulfen. Med ujevne mellomrom truer Teheran med å stenge stredet for skipstrafikk, men avskrekkes av USA.

Avskrekkingsstrategien fordrer tilgang til militærbaser i området, hvorav den lille øya Diego Garcia, beleilig lokalisert midt i Det indiske hav, innehar en nøkkelrolle. Basen leier USA av Storbritannia. Øya er en del av Det britiske territoriet i Indiahavet, en beskjeden rest av det gamle imperiet.

Imperier da og nå

Men det fordums britiske imperiet i dette området rommet, og avhang av, flere små øyer: Seychellene, Maldivene, Réunion og Mauritius, der sistnevnte var selve nøkkelen til Det indiske hav. Mauritius var dermed også gjenstand for langvarig dragkamp mellom London og Paris.

Av kritisk betydning for å sikre sjøveien til Mauritius, og videre østover, var britenes besittelse av St. Helena og Tristan da Cunha i Sør-Atlanteren. Dette er blant de mest avsidesliggende (og ugjestmilde) flekkene på verdenskartet, som i seg selv bidro til å gjøre dem betydningsfulle.

Det britiske imperiet er så å si historie. Men det amerikanske består. Og USAs imperium er i anselig grad øybasert. Militærbaser, havner og flystriper er nøkkelord. Bare (øygruppen) Hawaii utgjør en delstat. Andre er dog formelt en del av USAs oversjøiske territorium, så som Puerto Rico og Jomfruøyene i Karibia, og Johnston Atoll, Amerikansk Samoa, Wake Island, Marianene og Guam (alle stillehavsøyer listet fra øst til vest).

Noen små øyer med amerikanske militærbaser eller -installasjoner er uavhengige stater; dette gjelder Bahamas i Karibia, Marshalløyene i Stillehavet, Singapore (mellom Sørkinahavet og Indiahavet) og Bahrain i Persiabukten. Atter andre utgjør en del av en annen stats territorium, som Aruba og Curaçao i Nederlandsk Karibia, Okinawa (Japan), Diego Garcia og, i Atlanterhavet, Ascension (Storbritannia) og Azorene (Portugal).

Kinas fremmarsj

Imens søker Kina å bygge opp sitt eget småøyrike som et ledd i en voksende stormaktsrivalisering med USA. Mest kontroversielt er arbeidet med å utvide kontrollen over, og faktisk også det fysiske omfanget av, øyer, atoller og rev i Sørkinahavet. Kina har også intensivert konflikten med Japan over de vesle Senkakuøyene (Diaoyu) i Østkinahavet. Men landets ambisjoner vokser hurtig.

I Det indiske hav foregår en tautrekking mellom Kina og India, som formentlig inkluderer ambisjoner om militærbaser på små øyer som Agalega (tilhørende Mauritius) og Assumption (Seychellene).

I Stillehavet brukes diplomatiske og økonomiske muskler i et forsøk på å utvide (hva gjelder Kina), eller beholde (for USA og Australia), innflytelsesområder. Rivaliseringen retter seg primært mot selvstendige små øystater som Fiji, Tonga, Vanuatu, Kiribati og Salomonøyene.

Hvorfor er små øyer viktige?

Men hva er det som i århundrer har plassert små øyer i sentrum for stormakters geopolitiske ambisjoner? For det første, og rent generisk, er mange øyer helt nødvendige noder, eller stepping stones, langs det som ofte virker som tilnærmet uendelige havområder; den grunnleggende funksjonen er å virke som baser for sivil og militær skipsfart (og kampfly). For det andre har mange øyer en mer direkte økonomisk tiltrekningskraft, i form av naturressursrikdom eller som beleilige handelsknutepunkter mellom sjø og land.

For det tredje spiller mange små øyer en viktig strategisk-militær rolle. Dette avhenger i stor grad av geografisk plassering; og enkeltøyers betydning endrer seg som nevnt over tid. Noen fungerer som «portvoktere» i eller foran trange stred eller passasjer: Malta binder sammen det vestlige og østlige Middelhavet (og knytter Nord-Afrika til Sicilia); Korfu var, som Fernand Braudel skriver, nøkkelen til Adriaterhavet; mens Singapore vokter over det permanent viktige Malakkastredet.

Sikkerhetsdilemmaer til sjøs

I stormaktenes perspektiv er øyenes primære funksjon likevel ofte av negativ art. Selv om adgang til, eller kontroll over, små øyer kan regnes som viktig i seg selv, er det ofte enda viktigere å hindre ens rival i å få adgang til, eller kontroll over, de samme øyene.

Dette er tydeligst i krigstid; men rivaliseringen om små øyer i fredstid skjer ikke sjelden under den klamme skyggen av en hypotetisk fremtidig militær konflikt. Det britiske og det franske imperiet tenkte slik om Mauritius. Øya var, mens den fremdeles var kontrollert av Paris, kanskje egentlig mer en «torn i Storbritannias side» enn en nøkkel til Indiahavet, skriver den maritime historikeren John McAleer.

Likeledes er det med rivaliseringen mellom Kina og USA i Stillehavet, og mellom Kina og India i Det indiske hav. De små øyene representerer sikkerhetsdilemmaer til sjøs.

Små øyer og krigen i Ukraina

Men det er altså i krigstid at dette tydeliggjøres til fulle. For eksempel er krigen i Ukraina en landkrig, men med forgreininger til Svartehavet. Kontroll over Svartehavet er essensielt både for Russland og Ukraina; eller, mer presist: Det essensielle er å hindre at fienden får kontroll over Svartehavet. Men der finnes ikke mange øyer i Svartehavet. Slangeøya er et unntak. Øya er ukrainsk.

I en mye omtalt aksjon lyktes Russland med å invadere og okkupere den på krigens første dag. I fjor sommer slo Ukraina tilbake med et angrep som presset russerne ut. Nå er det ingen som kontrollerer den, i overensstemmelse med tesen om små øyers negative funksjon.

Nærmere Norge har det utspilt seg et parallelt, om enn noe mer lavmælt, øydrama. Da krigen begynte, gikk alarmen for alvor i Stockholm. Det tok ikke lang tid før Sverige hadde forsterket sitt militære nærvær på Gotland, en nokså stor liten øy hvorfra besitteren kan kontrollere Østersjøen.

I en (hypotetisk) direkte militær konflikt mellom Russland og NATO vil fiendtlig kontroll over Gotland være potensielt katastrofalt. Litt lenger nord, på den selvstyrte finske øygruppen Åland, som har vært demilitarisert i halvannet århundre, begynte diskusjonen om remilitarisering. Også den danske ferieperlen Bornholm havnet raskt i medienes krigsfokuserte søkelys.

Hver enkelt lille øys betydning i internasjonal politikk er i stor grad en funksjon av hvor stormaktsrivaliseringen faktisk foregår. I disse dager er Østersjøen høyst relevant for stormaktene; og da blir også Gotland, Åland og Bornholm relevante igjen. Som Slangeøya har blitt, og de mange små øystatene i Stillehavet. I et slikt perspektiv er det kanskje en fordel for Martinique, Antigua, Barbados og Guadeloupe at de ikke lenger er små, geopolitisk viktige øyer – de er nå bare små.

LES OGSÅ:

Er krigen i Ukraina Vestens eller Putins skyld?