Da koronaen først kom til Norge i mars visste de fleste av oss lite om sykdommen. Vi hadde kanskje hørt om utbrudd i utlandet, men det var mye usikkerhet om hvordan viruset kan smitte, hvor alvorlig sykdommen er, hvor omfattende pandemien kan bli, eller i hvor stor grad den vil påvirke hverdagen vår.

I psykologien antar vi ofte at det å se på sykdommen som å være farlig for oss vil være med på å motivere oss til å ta forhåndsregler for å unngå å bli syke eller å gjøre andre syke. Det er derfor interessant å se på hvordan de som først ble smittet tenkte på risiko og smittevern.

Undersøkelse blant de som har vært smittet

I løpet av mars var det 5,107 som ble registrert som smittet i Norge. En del av de pasientene som først ble smittet av korona på Vestlandet deltok i en oppfølgingsstudie av medisinske aspekter ved sykdommen i månedsskiftet september/oktober. 88 av disse var også villige til å svare på noen spørsmål om hvordan de har tenkt på pandemien i tiden før og etter at de ble smittet. Disse pasientene rapporterte at de hadde blitt smittet i løpet av mars måned, og sa at de hadde vært syke mellom 2 og 92 dager (median på 15 dager).

Det er selvsagt vanskelig for oss å huske hva vi tenkte om et tema for flere måneder siden, spesielt når så mye har skjedd i mellomtiden. For å forsøke å kontrollere for dette, har vi også hatt en sammenligningsgruppe av pasienter som var på legevakten av andre grunner. Disse svarte på de samme spørsmålene om hvordan de tenkte rundt koronasituasjonen før Norge stengte ned i mars. Kan vi se forskjeller i risikoforståelsen, atferden og etterlevelsen av smittevernrådene mellom de som har vært smittet og de som ikke har vært det? Slike forskjeller kan si oss noe om hvilke faktorer som har vært avgjørende for smittespredning.

Hvor ble de utsatt for smitte?

Fra fremstillingen i nyhetsmediene fikk vi inntrykk av at de første som ble smittet i stor grad var folk som hadde blitt smittet på skiferie i Alpene. I våre data ser vi at rundt halvparten av de smittede sa de hadde vært i utlandet i 2020 i begynnelsen av mars. Dette var over dobbelt så mange som har vært i utlandet blant de som ikke har vært smittet.

Jobb, studier, pendling eller lignende var den typen situasjon hvor flest mente de kunne ha blitt utsatt for smitte. Rundt tre fjerdedeler av både de som har og ikke har vært smittet (72 og 75 prosent) mente at de kunne ha blitt utsatt for smitte daglig eller oftere i slike hverdagssituasjoner.

Videre mente over halvparten av dem at de daglig eller oftere hadde blitt utsatt for potensiell smitte i sosiale situasjoner som butikker, restauranter og utesteder. Dette var vanligere blant de som har vært smittet (60 prosent), enn de som ikke har vært smittet (53 prosent).

Under en tredjedel av de som har vært smittet (28 prosent) mente de hadde blitt daglig utsatt for smitte fra noen som hadde forkjølelsessymptomer. Dette er over dobbelt så ofte som de som ikke har vært smittet (12 prosent). En del av dette kan være uttrykk for smitte innad i familien.

Vi ser altså de samme mønstre mellom de som har og ikke har vært smittet. I begge gruppene er det i stor grad dagligliv og familieliv som ses på som hyppigst smitteeksponering, heller enn «selvvalgte» sosiale situasjoner. Forskjellene ligger allikevel i at de som ble smittet mener de var noe mer utsatt i sosiale situasjoner, fra daglig kontakt med smittede og hadde vært mer i utlandet.

Alle undervurderer hvor alvorlig de pleide å se på pandemien

Både hos de som har og ikke har vært smittet mente de fleste (64 prosent) at de tidlig i mars mente at det var «lav» eller «svært lav» sannsynlighet for at de kom til å bli smittet. Disse og lignende spørsmål viser lite forskjeller mellom hvordan de som har og ikke har vært smittet husker tilbake til hvordan de så på smitterisikoen.

Men om vi sammenligner med hvordan befolkningen svarte på en undersøkelse som ble gjennomført i slutten av mars (se tidligere kronikk i Forskning.no), så ser vi at risikoen da ble sett på som større. Dette kan tyde på at når vi tenker tilbake så undervurderer vi hvor alvorlig vi pleide å se på risiko. Det er ikke godt å si om slike minner påvirkes ulikt hos de som selv har vært syke i mellomtiden, så det er vanskelig å svare på om lavere risikovurdering gjorde det mer sannsynlig at en ble smittet.

De som ble smittet hadde dårligere smittevern

På spørsmål om hvor godt de mente de hadde fulgt smittevernrådene svarte en god del av de smittede (22 prosent) at de «sjelden», «nesten aldri» eller «aldri» hadde fulgte de ulike smittevernrådene før de ble smittet. Under halvparten blant de som ikke hadde vært smittet sa det samme (10 prosent).

På mer detaljerte spørsmål ser vi at det var størst forskjeller i hvor mange som deltok i sosiale situasjoner med fremmede (25 prosent mot 10 prosent), ikke var forsiktig med fysisk avstand (10 prosent mot 3 prosent), og ikke jobbet hjemmefra når de hadde mulighet for det (62 mot 56 prosent).

Noe av forskjellene i smittevern kan skyldes at da noen av disse pasientene ble smittet var det mindre kunnskap om koronaviruset, og at smittevernreglene i mindre grad var kjent eller tatt i bruk. Men om vi kun ser på de som ble syke etter nedstengningen 12. mars, så ser vi at det fortsatt er dobbelt så mange (20 prosent) som sier at de sjeldent fulgte smittevernrådene. Noen av forskjellene kan også skyldes etterpåklokskap, ved at de som har vært smittet i etterkant forsøker å forklare hvorfor dette skjedde med dem.

Lærdommer fra de første smittede

Forskjellene mellom gruppene tyder på at de som endte opp med å bli smittet av koronaviruset i mindre grad tok de samme forbeholdene som andre i samfunnet. Dette kan tyde på at offentlig helsekommunikasjon bør fokusere på å informere om smittevernrådene, vise hvorfor de er effektive, og motivere befolkningen til å følge dem. Siden det ikke ser ut til at de som ble smittet hadde lavere forståelse av risiko, ser det ikke ut til å være behov for å legge vekt på farene ved en gryende pandemi.

De som har vært smittet ser alvorlig på korona

På et åpent spørsmål svarte nesten halvparten (47 prosent) at de har minst ett vedvarende symptom etter den akutte sykdomsperioden. Trøtthet, endret smak og luktesans, og tung pust er de vanligste plagene. Det er vanskelig å vurdere fra vår undersøkelse hvor alvorlige eller varige disse plagene vil være, men vi bør huske at disse pasientene ikke følte seg «ferdig med sykdommen» når de svarte på spørsmålene 7 måneder senere.

Vi ser også at både de som har og de som ikke har vært smittet av korona sier at pandemien har gitt dem mye bekymring (44 prosent), stress (42 prosent) og frykt (25 prosent) i deres hverdag. Denne andelen er noe lavere hos de som har vært smittet, kanskje fordi de har mindre grunn til å tro at de selv kan bli syke igjen.

Nesten halvparten av de som har vært smittet svarer at de inntrykk av at viruset ikke tas alvorlig nok av folk flest i Norge (mens en tredjedel av de som ikke har vært smittet mener det samme). Tankene fra de som har kjent hvor skoen trykker kan tas til støtte for mer inngripende tiltak mot pandemien.