Professor Margunn Bjørnholt har i to ulike artikler på forskning.no og forskersonen.no stilt seg kritisk til likeverdig foreldreskap fordi noen fedre utøver vold. Vold mot den andre forelderen og barn er omsorgssvikt. Foreningen 2 Foreldre (F2F) støtter fullt ut Bjørnholts synspunkter om at hjelpeapparatet må styrke sin kompetanse og innsats for å beskytte mødre, barn og fedre mot fysisk og psykisk vold. Men hvis man angriper problemet med å bevege seg bort fra idealet om likeverdig foreldreskap, vil barn bli den tapende part.

Voldstilfeller må håndteres gjennom andre lover enn barneloven

Barneloven skal regulere forholdet mellom barn og foreldre i alminnelighet. I tilfeller der vold utøves mot en partner eller barnet, må straffeloven og barnevernsloven komme til anvendelse. Barnevernet og politiet må da eventuelt kobles inn. Men det ville være et feilslått politisk grep å svekke likeverdig foreldreskap og likestilling for å hjelpe voldsutsatte foreldre. Barneloven må moderniseres for å trygge barns og foreldres rett til familieliv i en befolkning som i all hovedsak består av omsorgsdyktige foreldre. Voldstilfeller må håndteres gjennom andre lover og instanser.

Likeverdig foreldreskap gjennom delt bosted, som barnelovens norm og utgangspunkt, vil trygge barns rett til regelmessig samvær og tilknytning til begge sine foreldre. Barn er tjent med at begge foreldre kan gi egne barn kjærlighet og omsorg i oppveksten. Det vil også bidra til at foreldrene blir gjensidige kontrollfaktorer med hensyn til omsorgen barnet får.

Lik botid og barns helse

Professor Bjørnholts kritiske holdning til likeverdig foreldreskap mener vi er basert på et særdeles tynt grunnlag. Datagrunnlaget er 16 intervjuer av voldsutsatte mødre med en svært ulik situasjon fra majoriteten av samlivsbrudd, hvor det ikke utøves partnervold. Professoren later til å se bort fra resultatene av omfattende forskning på delt bosted i mange land over mange år.

Det aller meste av moderne forskning som vi har gått igjennom og presentert på vår nettside, viser en tydelig positiv sammenheng mellom barns fysiske og psykiske helse og delt bosted med tilnærmet lik botid hos foreldrene.

En av Sveriges fremste forskere på familieliv, barnepsykolog Malin Bergstrøm, uttaler i et intervju i F2F-magasinet at «et gjennomgående trekk som vi observerer i alle land er at den mindre gruppen voldsutsatte mødre legger et grunnlag for at samfunnet diskvalifiserer barns rett til å se sin pappa generelt. Det er ubegripelig, og man må evne å skille dette fra hverandre».

Professor Bjørnholt later til å være blant dem som ikke skiller dette fra hverandre. Skulle man fulgt hennes politiske standpunkt om å gå bort fra likeverdig foreldreskap basert på hennes ensidige morsperspektiv, vil barns rettigheter og omsorgssituasjon kunne bli svekket.

Omsorgsevne er ikke relatert til kjønn

Det er relevant å fremheve forskningsresultatene til professor i barnepsykologi ved NTNU Turid Suzanne Berg-Nielsen. Som hun omtaler i Dagens Næringsliv er omsorgsevne ikke relatert til kjønn, men til personlige egenskaper. Videre til professor Ingvild Almås sine forskningsresultater, som er omtalt på NRK Ytring. Hun tilbakeviser myten om at mødre tar bedre valg på vegne av familien enn det fedre gjør.

Det er også verdt å nevne at i Norge utøves grov vold mot barn i omtrent like stor grad av mødre som av fedre, mens mødre utøver noe mer mild fysisk vold mot barn enn fedre. Dette kommer frem i NOVA Rapport 5/16.

Barneloven må moderniseres

Ulikeverd mellom to alminnelig omsorgsdyktige foreldre er konfliktdrivende. Det legger til rette for maktmisbruk av forelderen som har avgjørelsesmyndigheten (bostedsforelderen) og frykt hos samværsforelderen, som uten innflytelse på de viktige spørsmålene om barnas omsorg risikerer å miste kontakten med egne barn. Professorens påstand om at likestilt foreldreskap er selve bærebjelken i likestillingspolitikken er uholdbar. Tvert imot må barneloven moderniseres fordi Norge ikke har etablert likeverdig foreldreskap som norm i dag.

Bjørnholts påstander om at det ikke foreligger forskning som dokumenterer at samværssabotasje er et utbredt problem, verken i Norge eller internasjonalt, er også feil. Dette har blant annet professor emeritus Eivind Meland omtalt på Forskersonen. Advokatforeningen har gjennomført en spørreundersøkelse blant sine medlemmer, og 9 av 10 advokater som deltok opplyser å ha hatt saker som involverer samværssabotasje. Advokatforeningen omtaler dette som et samfunnsproblem.

Mangelfulle sanksjoner mot samværeshindring

Gjeldende barnelov og rettspraksis fører i mange tilfeller til at den ene forelderen favoriseres på bekostning av barnets muligheter til regelmessig samvær og omsorg fra begge foreldre, fordi ulikeverd mellom foreldrene er normen når ikke foreldrene selv blir enige om delt bosted.

Stortinget har gjennom ratifikasjonen av FNs barnekonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) pålagt domstolene å la barneloven vike når det er motstrid med konvensjonene. Den kategoriske retten barneloven gir foreldre med hovedomsorgen til å flytte felles barn mot en annen omsorgskompetent forelders samtykke, vil ofte true barnets tilknytning til samværsforelderen og kan utsette barnet for dårligere omsorg enn hva det kunne ha fått i oppveksten. Lovverkets mangelfulle sanksjoner mot samværshindring krenker også barns og foreldres rettigheter. Disse svakhetene i det norske systemet medfører ofte at barnets beste ikke ivaretas godt nok.

De aller fleste fedre og mødre i Norge er gode foreldre med ønske, vilje, evne og rett til å gi egne barn omsorg og kjærlighet. Stortinget må derfor endre barnelovens norm og utgangspunkt til delt bosted. Basert på partiprogrammene er det flertall for dette i Stortinget.

LES OGSÅ:

Samværssabotasje – en tvilsom men virksom myte

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap