Margunn Bjørnholt ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) er referert i forskning.no. Hun har gjort en kvalitativ studie hvor 16 mødre, som har vært utsatt for partnervold og som må samarbeide med ekspartnere om omsorgen for felles barn, er blitt dybdeintervjuet. Dette forteller hun om i en kronikk på Forskersonen og i en artikkel skrevet av NKVTS på forskning.no.

Udokumenterte påstander

Det er viktig å undersøke hvordan ofre for partnervold opplever sin situasjon. Det er ingen tvil om at slik vold er helseskadelig og representerer et betydelig samfunnsmessig og helsemessig problem.

I forskning regnes det som en viktig del av forskningsetikken å passe på slik at forskningsfunn ikke generaliseres til grupper eller til fenomener som en ikke har undersøkt. Når Bjørnholt hevder at samværssaboterende mødre er en myte, og at det ikke finnes faglig belegg for å hevde at falske anklager om vold er vanlig forekommende i konfliktfulle samlivsbrudd, er dette påstander som ikke er dokumentert i hennes forskning. Hun har nemlig ikke undersøkt dette.

Hennes informanter er en sterkt selektert gruppe. Hun har ikke intervjuet deres partnere. Hun har ikke intervjuet ofre for samværssabotasje. Hun har heller ikke forsket på fenomenet: falske anklager for å skaffe seg fortrinn i familierettslige saker. Artikkelens overskrift konstruerer en påstand om at likestilt foreldreskap etter skilsmisse utgjør en trussel mot voldsutsatte mødre og barn.

Andre har forsket på hvilke helseskadelige traumer ofre for samværssabotasje og foreldrefiendtliggjøring opplever, som i denne studien i The American Journal of Family Therapy. En meget opplysende bok foreligger på norsk, Samværssabotasje av Camilla Fossum Pettersen.

Statistisk sentralbyrå estimerer i en rapport at mellom 26.000 og 46.000 barn ikke ser sin far i en gjennomsnittsmåned. Et flertall av disse fedrene ønsker å ha mer samvær, og selv om samværssabotasje ikke forklarer alt bak slike tall, gir det en indirekte indikasjon på at dette er et samfunnsproblem og ingen myte.

Det som går under radaren i norsk voldsforskning

Norske politikere og Barnelovutvalget vil styrke de rettslige og utenomrettslige tiltak for bedre å forebygge og håndtere samværssabotasje. Det foreligger to dommer i Den Europeiske Menneskerettsdomstol som retter seg mot samværssabotasje: Den ene dommen retter seg mot Moldavia der en mor er frarøvet samvær med egne barn. Den andre dommen er rettet mot Malta der en far er avskåret fra samvær. Det er derfor mildt sagt oppsiktsvekkende at en representant fra et «kunnskapssenter» kan påstå at slik sabotasje er en myte.

Det er forsket internasjonalt på fenomenet: falske anklager i forbindelse med rettstvister om omsorg for barn i forbindelse med skilsmisse. I en artikkel av en rettssosiolog i Advokatbladet er forskningen sammenfattet, og viser at falske anklager ikke er et sjeldent fenomen.

Vold mot mødre, barn og fedre er uakseptabelt og kriminelt. Slike saker krever rask behandling strafferettslig og barnevernsrettslig. Sendrektige rettsprosedyrer i familieretten utgjør en fare for alle rettsparter, ikke minst barna.

NKVTS kan styrke sin troverdighet ved å utvide sitt forskningsfokus til å omfatte alle typer vold i samliv, også instrumentell og emosjonell vold som for eksempel foreldrefiendtliggjøring der en kompetent omsorgsperson gjøres til fiende i barnas øyne, som omtalt i denne studien.

Dessverre har denne form for vold og omsorgssvikt gått under radaren i norsk voldsforskning i alt for lang tid.

Volden fortsetter selv etter at mor har forlatt far. Har norsk likestillingspolitikk en del av ansvaret?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap