I Netlix-serien Maid følger vi hovedpersonen Alex og hennes vei ut av forholdet til kjæresten som utøver vold mot henne. Serien har fått meget gode kritikker, både for måten den fremstiller volden på og for å gi et nyansert bilde av den voldelige kjæresten. Han fremstilles ikke som noe monster, men som en person som sliter med egen bagasje fra oppveksten.

Ekstreme belastninger og liten støtte

Som forsker der jeg intervjuet voldsutsatte mødre, er det særlig Alex’ utfordringer og handlekraft som mor som står frem. Det krever nesten overmenneskelige anstrengelser av Alex å komme seg bort fra mannen og volden, samtidig som hun skal være en god mor for den tre år gamle datteren Maddy, manøvrere i et usikkert arbeidsliv og et dårlig velferdssystem – og ivareta en psykisk syk mor.

Sett med norske øyne blir man slått av manglene i det amerikanske velferdssystemet og arbeidslivet, men likevel er mye gjenkjennelig. Også mødrene jeg har intervjuet befinner seg i svært krevende situasjoner. De må utøve sitt foreldreskap under til dels ekstreme forhold, og møter liten forståelse og støtte fra omgivelsene. Det gjelder også noen av de tjenestene som skulle være til hjelp.

Ikke bare å dra

Selv om serien tydelig får frem de store utfordringene Alex står i som voldsutsatt mor, tenker jeg at manusforfatter har gjort det litt lett for seg. Hvor mange voldsutsatte mødre opplever som Alex at den voldelige ekspartneren har selvinnsikt nok til å droppe rettssaken og sette seg selv til side av hensyn til barnet?

Alex kommer seg til slutt vekk og tar med seg barnet til den andre kanten av landet, og redder dermed både seg selv og barnet ut av volden.

Volden fortsetter

For de fleste voldsutsatte mødre i Norge i dag vil det ikke være en realistisk mulighet. Det å bryte med en partner som utøver vold, og som også er far til felles barn, er krevende, og det fører ikke alltid til at man kommer vekk fra volden.

Tvert om vil mødrene ofte fortsatt måtte samarbeide om barna med en barnefar som har utøvd vold mot dem. For noen vil samarbeidet om barna bli en arena for fortsatt vold. Det kan også bli verre enn før bruddet.

Noen av mødrene jeg har intervjuet har opplevd at volden fortsetter i møter med hjelpeapparatet og gjennom foreldresamarbeidet. De har blitt skjelt ut og truet i møter med hjelpeapparatet. De forteller om stalking, kontroll, økonomisk misbruk etter bruddet. Noen blir utsatt for seksuelle overgrep i forbindelse med henting og bringing av barn. Noen av mødrene var mye reddere etter bruddet, og fryktet hva ekspartneren kunne gjøre mot dem eller barna.

Voldelige ektemenn er dårligere fedre

Bekymring for barna under samvær og manglende muligheter for å beskytte barna legger også en stor belastning på mødrene. Frykten for at barna skal måtte ha samvær og dermed være alene med en far som mødrene opplever som uegnet, kan også hindre mødre i å bryte opp.

Denne frykten er ofte ikke ubegrunnet. Forskning på voldsutøvende menns foreldreskap finner at disse fedrene har dårligere foreldreferdigheter enn gjennomsnittet. De viser liten evne til å ta barnets perspektiv, og er mer autoritære, sinte, urimelige og «hardhendte» (vold) eller motsatt; uengasjerte og likegyldige.

Deres foreldrepraksiser er dermed ganske langt fra det som forventes av foreldre i Norge i dag. Likevel har de fleste fedre, også de som har utøvd vold mot barnas mor, samvær med barna etter samlivsbrudd.

Barn som kommer hjem med bruddskader

Flere mødre opplever at de blir presset til å inngå avtaler om samvær og til å sende barn til far, til tross for at de frykter for barnas sikkerhet og helse. En av mødrene uttrykker det slik:

– Dette har jeg tenkt mye på; hvor dårlig skal en person være da? Før barna ikke burde være med den personen?

Også her er virkeligheten hakket verre enn TV-serien. I serien forblir treåringen Maddy tilsynelatende ganske upåvirket av volden. Flere av mødrene jeg har intervjuet forteller om barn som sliter og preges av volden både før og etter samlivsbruddet. Noen forteller om barn som kommer hjem fra samvær med bruddskader, andre om barn som blir mutte og innesluttet eller som reagerer med sinne og utagerer i barnehage og skole. Flere hadde ikke fått hjelp eller de opplevde at det tok mange år før barna fikk den hjelpen de etterspurte.

Mødrene må nedlegge et betydelig ekstraarbeid, både for å forsøke å få hjelp gjennom hjelpeapparatet og å hjelpe barna med å bearbeide erfaringene. Dette bekymrings- og reparasjonsarbeidet kommer i tillegg til de vanlige foreldreoppgavene og ansvaret for å få hverdagsliv og arbeidsliv til å gå rundt. Dette i seg selv er krevende nok for de fleste familier med to fungerende foreldre.

Moderne fedre og tradisjonelle mødre

Hvorfor møter voldsutsatte mødre tilsynelatende så liten forståelse? En forklaring kan ligge i den norske familie- og likestillingspolitikken. Likestilt foreldreskap er selve bærebjelken i likestillingspolitikken, og fedre blir bærere av håpet om det moderne foreldreskapet og den likestilte familien. Det er også dette som skal frigjøre kvinner så de kan delta fullt i samfunnet og arbeidslivet.

Fedrenes foreldreskap ses dermed i lys av modernitet og forandring. Motsatt havner kvinners foreldreskap i modernitetens og likestillingens skygge. Det kommer til å representere det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret som man vil bort fra, og ses som et hinder for karriere og likestilling.

Som samfunn har vi investert så mye i dette håpet, at det blir vanskelig å ta inn over seg når virkeligheten butter mot idealet. Flere av mødrene jeg intervjuet sier at de opplever at både de og barna ofres for likestillingen.

–Han skal ha rettigheter og jeg må kjøre barna på BUP for at de må få behandling etterpå, som en sier.

Rett til et liv uten vold

Den manglende anerkjennelsen og støtten utgjør en tilleggsbelastning i en allerede svært vanskelig situasjon. Dette rammer voldsutsatte mødres helse og arbeidsevne. Det rammer også barna.

Netflix-serien Maid viser hvor tøft det kan være å skulle bryte opp fra en voldelig kjæreste når man har barn sammen. Men der Alex og Maddy til slutt setter kursen for et nytt liv fritt for vold, begynner for mange mødre og barn en ny og kanskje enda mer krevende fase.

Økt forståelse for hvordan det er for en mor å skulle ivareta barn i en situasjon der barnefaren utøver vold, er viktig for å sikre både mødres og barns rett til et liv uten vold.

Denne kronikken bygger på en artikkel som er under publisering i Norsk sosiologisk tidsskrift.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap