Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Pensjonert lektor Ole Peder Kjelstadli og professor Bjørn Hofmann diskuterer juridiske og etiske grunner til hvorvidt frivillig dødshjelp bør innføres. Dette er det fjerde innlegget i rekken. De tre første kan du lese her:

• Hva skal til for at vi skal kunne ta noens liv i Norge?
• Debatten om dødshjelp handler ikke om retten til å drepe
  
• Dødshjelp er drap og krever derfor en endring i loven
  

Bjørn Hofmann skriver i et svar til meg at den norske legen Christian Sandsdalen ble i 1999 dømt for overlagt drap for å ha gitt dødshjelp til Bodil Bjerkmann. Ifølge gjeldende norsk lov er altså dødshjelp (eutanasi) fortsatt drap. Jeg er enig med Hoffmann at med det lovverket vi har så kan man si at dødshjelp er drap.

Hoffmann bruker altså saken mot den avdøde legen Christian Sandsdalen, som sommeren 1996 ga aktiv dødshjelp til den sterkt MS-syke Bodil Bjerkmann (etter hennes eget innstendige ønske), som bevis for at dødshjelp er drap. Hvis vi ser nærmere på denne saken, får vi vite at Sandsdalen meldte seg for Riksadvokaten og ble senere tiltalt.

Ga saken et ansikt

Gjennom sin handling og rettssaken ga Sandsdalen et ansikt til debatten om aktiv dødshjelp i Norge, og saken ble for alvor satt på dagsorden. Sandsdalen ble riktignok funnet skyldig til slutt, i overlagt drap på en uhelbredelig syk pasient.

I Borgarting lagmannsrett ble han imidlertid frifunnet av juryen, men dommeren satte kjennelsen til side, og saken ble på nytt tatt opp med bare fagdommere. Her tapte Sandsdalen, men han anket, og 14. april 2000 forkastet Høyesterett anken til den pensjonerte legen.

Retten la vekt på at Sandsdalens handling var diktert av barmhjertighetshensyn og sterkt ønsket av pasienten selv. Hun hadde kort tid igjen å leve, og hun fikk tatt en verdig avskjed med sine nærmeste. Hun fikk «en fredelig død under kontrollerbare omstendigheter i stedet for en smertefull dødskamp».

Vi venter fortsatt

I dommen påpeker lagmannsretten at straffelovens bestemmelser om barmhjertighetsdrap har stått uendret siden loven ble vedtatt i 1902. Retten mente at det kunne være på tide at Stortinget på nytt vurderte grensene mellom det tillatte og det straffbare på dette området.

Vi venter fortsatt på Stortingets behandling av denne anmodningen fra retten.

Retten til selvbestemmelse i denne sammenhengen dreier seg dypest sett om menneskeverd og verdig måte å dø på.

Selv har jeg siden 1989 deltatt i samfunnsdebatten om dette følelsesladde temaet. Det har til tider kostet mye. Jeg har ofte følt meg alene i debatten. På den annen side har jeg fått mange telefoner fra fortvilte pårørende og syke mennesker, som ønsker endringer i dagens lovverk og holdninger i helsevesenet.

Et annet viktig argumentet er rettferdighet. Det er ikke rettferdig at de aller mest hjelpeløse, som ikke er i stand til å ta sitt eget liv, blir nektet valget om å gjøre slutt på livet.

Man sulter ikke i hjel den man elsker

I et intervju i Tidsskrift for Norsk psykologforening (nummer 7, 2004) fortalte psykolog Kari Vigeland om en 69 år gammel pensjonert professor, som i 1995 kjent skyldig i to overlagte drapsforsøk på sin kone. Drapsforsøkene skjedde på sykehuset, der kona lå etter slag med komplikasjoner. 

Mannen hadde forstått det slik at enten ville hun dø snart, eller hun ville overleve uten noen gang å få et bevisst mentalt liv igjen. Ekteskapet mellom de to hadde vært meget lykkelig. Mannen var på sykehuset dag og natt, og mente at kona led sterkt. 

Han ønsket at legene skulle bistå med aktiv dødshjelp, men ble avvist, og oppfattet det slik at de gjennom å unnlate behandling ville gi henne passiv dødshjelp. «Man sulter ikke hjel den man elsker,» sa han i retten. Dommen ble ni måneders betinget fengsel.

les også:

Kan debatten om dødshjelp vekkes til live i Norge?

En avgjørelse om å avslutte livet forutsetter at man er godt informert om behandlingen, om muligheter og begrensninger. Og ønsket må være konstant over tid, og uavhengig av press fra omgivelsene.

 Avslutningsvis vil jeg trekke inn en svensk medisiner og professor i medisinsk etikk, Cirence Blomquist som i sin bok «Medicinsk etikk» sier at «å hjelpe et menneske å dø trenger ikke være å ta liv, det kan kalles å gi død, og døden er en gave vi alle til slutt skal få. Kunne mennesket selv bestemme tidspunktet for denne gaven, skulle livet bli lettere både for den enkelte, hans eller hennes familie og samfunnet inkludert helsepersonalet.»

Les også:

For å vinne en debatt må du velge rett motstander

Syv råd for å takle hersketeknikker