«Det ene landet etter det andre i Europa snur. Nå anbefaler europeiske smittevernmyndigheter at også nordmenn bruker munnbind» skrev Aftenposten 16.4 2020 – over en måned etter at pandemien startet. Hvorfor har dette ikke vært anbefalt før?

Klær har mange funksjoner, og det gjelder også munnbind og annet utstyr som skjuler deler av ansiktet. Finlandshette og kuldemaske beskytter mot kulde. Skjerf og sjal brukes i ørkenen og steppeområder for å holde sand og vind borte fra ansiktet.

Dykkemasker, sveisemasker og gassmasker er spesialiserte på å beskytte mot vann, gass, ginster og varme. I krig og sport er ofte ansiktet beskyttet mot slag og våpen. Middelalderens pestmasker og dagens munnbind beskytter mot sykdom og smitte.

I tillegg kan klær beskytte kroppen for andres blikk. Dette er viktig i mange religioner, men omfatter også det å beskytte andre mot å se noe ubehagelig som sjørøverlapp over et mistet øye.

Klær kan dekke kroppen for å forhindre identifikasjon, eller for å gi personen en annen karakter eller personlighet. Masker er viktig i teater, religiøse ritualer og prosesjoner. Nært forbundet med dette er maskenes mulighet til å skjule identitet.

Terrororganisasjoner kan ha egne klær som ikke bare hindrer identifikasjon, men skaper felles identitet slik som Ku Klux Klan (KKK) og deres hvite spisse hetter, med hull til øynene.

Men plagg kan være utviklet for ett formål og tas i bruk for noe annet, slik som balaklava, som er en strikket lue som dekker både hode og hals, som har blitt tatt i bruk av bankranere.

I forbindelse med koronapandemien ser vi at mange ulike plagg tas i bruk som smittevern, for eksempel hals og skjerf til munnbind eller dykkermasker og gassmasker.

Ansiktsmasker som beskyttelse mot smitte

Pestmasker ble brukt i middelalderen av leger som stelte og registrerte de pestsyke. Pestlegen hadde en maske med et langt nebb fylt med velluktende stoffer, samt en heldekkende frakk, hette, hansker og høye støvler.

Forestillingen om smitte på denne tiden blir kalt miasmeteorier, og handlet om at sykdommer smittet gjennom dårlig og forurenset luft. Det å holde seg unna det som luktet vondt var viktig.

På slutten av 1800-tallet startet bruken av masker for å forhindre smitte på sykehus. Den ble introdusert av den polske kirurgen Jan Mikulicz-Radecki i 1897 som også er kjent for flere andre forbedringer av den kirurgiske praksisen.

Maskene ble tatt i bruk utenfor sykehus under utbruddet av spanskesyken rundt 1918-1920. Flere amerikanske byer legaliserte da det å bruke ansiktsmasker ute på offentlig steder som før hadde vært forbudt for å beskytte mot KKK sine herjinger.

Munnbind i Sørøst-Asia

Bruken av ansiktsmasker i Japan og Kina startet med spanskesyken, men bruken fortsatte etter at utbruddet var over. Det er fremsatt flere ulike forklaringer på dette.

En var at maskene ble oppfattet som noe moderne og progressivt, og vitenskapelig. En annen nærmest motsatt forklaring var at maskebruken har sammenheng med eldre kulturelle forestillinger om en indre renhet og en ytre offentlig urenhet.

Masken blir dermed en barriere mer på linje med pestmasken, og en beskyttelse mot symbolske farer.

Bruken av munnbind Japan gått ned, men forsvant ikke helt etter spanskesyken, og ble raskt tatt i bruk igjen under flere større utbrudd av influensa i 1948-50 og i 1966-1968. Det ble også brukt som et middel mot økende problemer med allergi og pollen på 1970-tallet.

Under utbruddet av SARS i 2003 økte maskebruken betraktelig og eksploderte under fugleinfluensaen i 2004. Maskene ble et helt sentralt våpen for å bekjempe epidemien.

Arbeidsplasser har stor betydning i japansk dagligliv, og var også viktig i normaliseringen av maskebruk både gjennom oppfordringer og påbud om bruk også utenom situasjoner med smittespredning.

Maskebruk assosieres med en person som tar ansvar for egen og familiens helse, og derigjennom bedriftens og nasjonens økonomi. Dette har ytterligere blitt forsterket gjennom politiske endringer etter 1990 der enkeltindividet tillegges mer ansvar for politiske reguleringer.

En undersøkelse av maskebruk i Tokyo i 2011 viste at maskene ble brukt som beskyttelse mot smitte, eller mot det å smitte andre, men også som en generell beskyttelse og som en måte å vise respekt og ansvar.

Det ble ansett som nødvendig å bære maske ved sykdom, men også for friske når de står tett sammen, for eksempel under offentlig transport. Bruken kunne begrunnes med alt fra å hindre eksponering for sol til at bæreren ikke hadde rukket å sminke seg.

Først og fremst var bruken en selvfølgelig og integrert del av daglig klespraksis som ikke behøvde å begrunnes, men som folk i enkelte situasjoner derimot måtte begrunne om de valgt bort.

Bruk i Kina

Bruken av ansiktsmasker i Kina følger et lignende mønster som Japan med introduksjon og økt bruk under utbrudd av smittsomme sykdommer.

Viktig var også en TV-serie i 2015 som satte fokuset på den helseskadelige luftforurensningen i kinesiske byer. Oppmerksomheten mot smog og munnbind som en mulig måte å beskytte seg mot denne luftforurensningen ble etablert og økte bruken av munnbind betraktelig.

Også i Kina er veksten delvis forklart gjennom eldre filosofi. I den kinesiske tenkemåten er det å opprettholde en sunn kropp, sinn og ånd nært forbundet med det å ikke bli syk. Det er igjen forbundet med en balanse mellom kulde og varme – også kjent som yin og yang.

Masken bidrar til å opprettholde denne balansen gjennom å beskytte mot «det kalde», som kan forstås som et mye bredere begrep enn bare temperatur. Det å beskytte seg mot kulde – og mot luftforurensing – står sterkt som motiv for å bruke masker i Kina.

Masken som sådan danner en interessant formidling mellom tradisjonell tankegang og moderne vestlig medisin og masseproduserte kinesiske industriprodukter.

Forbud og uvilje mot ansiktsdekkende plagg

Av ansiktsdekkende plagg er det uten tvil burka og nikab som har vekket mest debatt de senere årene og med Frankrike i spissen for omfattende lovgivning.

I 2004 ble det forbudt å bære religiøse symboler i offentlig skole i Frankrike. I 2011 ble forbudet mer omfattende, og denne gangen ikke lenger begrunnet med at religion er en privatsak, men av hensyn til sikkerhet og identifikasjon.

Forbudet inkluderer strender, skoler, teater, offentlig transport og gater. Mange europeiske land har innført lignende forbud.

I Norge er ansiktstildekning forbudt på skoler og offentlige institusjoner. Nederland har en omfattende lov som forbyr bruk på kollektivtransport, skoler, sykehus, og offentlige bygninger – men tillater bruk på gater. Dette forbudet omfatter alle typer dekking av ansikt uansett årsak, og vil dermed også ramme motorsykkelhjelmer og lignende.

Det er gjort unntak i en del land for bruk av ansiktsdekkende plagg av helsemessige årsaker. Mens bruken av ansiktsmasker i Sørøst-Asia er godt beskrevet er den tilsvarende motviljen mot å bruke masker i vestlige land ikke vært gjenstand for mye forskning.

Det finnes en del beskrivelser av asiater som har følt seg mobbet eller rammet av «burkaforbud».

I en studie ser forskerne på barrierer for bruk av masker i USA. Til tross for at et stort flertall av informantene tror at det å bruke masker kan beskytte dem selv og andre, ville de ikke selv bruke munnbind.

Barrierene var alt fra at andre ikke kunne lese deres ansiktsuttrykk, til at de kunne bli mistenkt for å planlegge forbrytelser. Maskene ble også oppfattet som å gjøre utseende lite attraktivt og som ubehagelig å ha på.

I mange europeiske land, deriblant Norge, er det lovfestete restriksjoner for bruk av plagg som dekker deler av ansiktet.

Øst-Asia møtte pandemien med en befolkning som var vant til å bruke munnbind, og en industri som var dimensjonert for å levere dem i store mengder. Vi møtte pandemien med skepsis, liten tekstilindustri, og liten erfaring med munnbind som en del av de daglige vanene med å holde seg sunn og frisk.

På samme måte som munnbind kan ha lag på lag med tekstiler kan klær ha lag på lag med mening. Det er mer enn saklig uenighet om smittevern som betyr noe for valg av strategi.

Å dekke ansiktet vil alltid ha mer enn en virkning.