Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

I snart tre år har mine studenter i ledelsesteorier hatt ansvar for undervisning selv. Dette har endret mitt syn på egen undervisning og skapt mange nye refleksjoner i hvordan formidle fagstoff til en målgruppe som langt på vei er i tidsskvisen mellom Tik Tok, jobb, revy og skole. Av og til i nevnte rekkefølge.

Studentaktiv undervisning har kommet for å bli – i hvert fall i mine emner. Men det krever at man som foreleser skaper tillit hos studentene om at de ikke går glipp av noe ved denne måten å undervise på. Metoden er kanskje ikke for førsteklassinger, men for studenter som har fått trygghet og erfaring i å mestre studenttilværelsen og øve seg på arbeidslivet.

Slik gjør jeg det

Hver mandag siver musikken ut fra rom 312. Foran i rommet står 2-3 studenter klare for dagens undervisning i ledelsesteorier. På pultene sine sitter medstudenter med et våkent og kritisk blikk og helt bakerst sitter jeg – læreren. Musikk skaper god S som studentene har lært meg.

Deretter gyver studentene løs på pensum og formidling til egne medstudenter. Vanskelige ord og uttrykk fremføres med tyngde, men også med uttrykt nøling. En slik nøling utløser umiddelbart en hånd eller fem i været; «hva betyr triade?» Spørsmålene fra studentene hagler mot de som underviser med et helt annet engasjement rundt ord og uttrykk enn jeg vanligvis oppnår i mine timer.

Man lærer mer ved å gjøre enn ved å høre

Prosjektet begynte som et prøveprosjekt etter at jeg selv deltok på kurset «pedagogikk for høyskoler». Her ble jeg introdusert for forskning på pedagogikk og ikke minst frarøvet mange av mine forestillinger om hva som kjennetegner en god foreleser. For å slå det fast med en gang; studentene elsker engasjerende og entusiastiske forelesere – ifølge dem selv er det da de lærer mest. Men så kommer forskningen inn og slår hull på myten – det er når man må løse oppgaver selv, og gjerne sammen med andre, at virkelig læring slår inn.

Så da går de fra å sitte behagelig i gode stoler og motta kunnskap fra en forfriskende foreleser til selv å måtte lese pensum, diskutere innholdet og vurdere hvordan i alle dager de skal formidle dette til klassen.

Til å begynne med lot jeg studentene få lov til å øve seg som forelesere etter frivillighetsprinsippet. Dette gikk strålende inntil de flinke, ekstroverte studentene (min betraktning) hadde hatt sin tur, deretter stoppet det helt opp.

Fra denne piloten tok jeg mye lærdom. I år velger studentene selv sin studiegruppe og hvilke deler av pensum som de tar ansvar for. Avtalen med meg er at de er en gruppe som har ansvar for undervisningen, men de velger selv hvem eller hvordan de vil presentere innholdet for klassen. 

Metoden fremmer kritisk tenkning

Når semesteret avsluttes, og før eksamen, mottar samtlige studenter en spørreundersøkelse. Fjorårets studenter svarte at de lyttet mer kritisk når egne medstudenter underviste. Først tolket jeg dette negativt inntil mine kolleger minnet meg på det akademiske målet om å lære studentene å tenke kritisk og selvstendig. Nå er jeg blitt stolt og undrende. Plutselig er det læreren som sitter på bakerste benk og deltar i kahooter, gruppeoppgaver og bivåner flotte, korte videoer enhver profesjonell redaksjon verdig.

Det skjer mye med min refleksjon rundt pensum når jeg plutselig får muligheten til å være deltaker. Jeg blir bevisst på hvor mange ord «vi voksne» (eller eldre?) benytter og som vi tar for gitt at alle forstår. Hvor mye av konteksten forsvinner på veien fordi vi tror at alle studenter har samme språkforståelse som oss selv?

Studentene får ikke mindre informasjon – de får mer

Mine studenter får alltid mine presentasjoner i tillegg til studentgruppenes – med andre ord mottar de mer informasjon enn tradisjonelt – noe som i seg selv er lurt når vi vet fra undersøkelser at mange studenter bruker powerpointene fra undervisning som eksamensforberedelser.

På den annen side er det et kvalitetstegn at studentene ser overlapp/likhet mellom presentasjonene – det gir dem trygghet for at de er i stand til å trekke ut den samme essensen av fagstoffet som jeg gjør. Og jeg må innrømme – ofte er studentenes presentasjoner visuelt bedre enn mine.

Referanser:

• Repstad, K., Smith-Gahrsen, M., Ruhaven, I. Studentaktiv undervisning (2021) Fagbokforlaget.
• Wallin, P. “Kritisk refleksjon over egen praksis gjennom fire linser: egen erfaring, studenter, kollegaer og litteratur.” Læring om læring Vol. 5 No. 1 (2020)

LES OGSÅ:

Hva er egentlig arbeidstid?

Kunnskaps­ministeren feier mobilen under teppet