Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Tredje november meldte kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun at hun vil gjøre norsk skole mobilfri gjennom en tydelig anbefaling. Mobilfrie norske skoler skal redusere både mobbing og konsentrasjonsvansker og føre til bedre skoleprestasjoner. 

Vi mener at en slik inngripende anbefaling blir å «feie mobilen under teppet» - å tilby en enkel løsning på et komplekst skolerelatert problem basert på et sviktende kunnskapsgrunnlag.

I forkant av kunnskapsministerens forslag har mobilforbud blitt mye diskutert i mediene. I denne sammenheng vises det til en 400 sider lang rapport fra FN som skal vise at det er en klar kobling mellom mobil på skolen og dårlige prestasjoner på skolen. 

Denne koblingen er ikke så klar når man tar en nærmere kikk på rapporten og studiene den refererer til. Vi vet så langt ikke om mobilbruk påvirker prestasjoner eller prestasjoner påvirker mobilbruk, eller om det er noe annet som har innvirkning på begge.

Å bygge gjerde rundt bassenget

Men det er så deilig å skylde på mobilen. Den er så konkret, så håndgripelig og så lett å fjerne. Men med mobilfrie skoler risikerer man å bare utsette problemet. Til etter skoletid, til senere i utdanningsløpet eller i arbeidslivet hvor det ikke er mobilfritt. 

Mobilfrie skoler kan fort bli en politisk hvilepute der ansvaret for å håndtere barn og ungdoms mobilbruk skyves bort fra fellesskapet og over på foreldrene. For samfunnet ellers er ikke mobilfritt – og barn og unge må på en eller annen måte lære å håndtere dette digitale hjelpemiddelet. Vi tror derfor at man bør fokusere på å lære elevene å leve med teknologien, og at de trenger å forstå både risiko og muligheter som følger med teknologi. 

Akkurat som vi lærer barn å svømme i stedet for å bygge gjerde rundt bassenget, bør vi veilede elevene til å navigere trygt i det digitale landskapet og bruke mobilen på en måte som gagner dem og felleskapet.

Effekten må evalueres

Mobilfrie skoler kan være en kortvarig løsning som kanskje kan vise seg å påvirke konsentrasjon i timene eller til og med trivsel, men det er også mulig det begrenser mulighetene teknologien gir for både læring og personlig utvikling, og at ungdoms sosiale livsverden blir innsnevret i urimelig grad. 

Foreløpig er evidensgrunnlaget og rådene rundt ungdom, smarttelefoner, læring og velvære begrenset og motstridende. Vi er bekymret for mangelen på robust forskning som grunnlag for politikk og praksis. 

Politisk slagkraft hjelper lite om man ikke treffer blink. Vi mener derfor at en nasjonal innføring av mobilfrie skoler bør komme med tydelige krav om evaluering av effekt. Det ville gi en unik mulighet for å fremskaffe forskning som kan informere videre håndtering av mobilbruk blant barn og unge. På den måten kan man øke kunnskapsgrunnlaget samtidig som man kan få en solid vitenskapelig vurdering av virkningen av mobilfrie skoler

Denne evalueringen må inkludere barn og unges stemmer, som så langt ikke har vært fremtredende i diskusjonene rundt mobilforbud. Sosiale medier har blitt en viktig sosial arena for ungdom og det er vanskelig å forestille seg at de dommedagsbeskrivelsene av sosiale medier som florerer blant voksne er gjenkjennbart for ungdommen selv. 

Vi mener dermed at dersom kunnskapsministeren gjennomfører nasjonalt mobilforbud basert på begrenset kunnskap, bør hun i det minste sørge for at løsningen fører til mer kunnskap.

Les også

Ringer sjefen deg i helgen? Det kan det bli slutt på