Overvekt er et økende problem i verden. Det er snart én milliard mennesker som blir påvirket negativt av overvekt, skriver Thorkild I.A. Sørensen.
Overvekt er et økende problem i verden. Det er snart én milliard mennesker som blir påvirket negativt av overvekt, skriver Thorkild I.A. Sørensen.

Hva ligger egentlig bak fedme?

KRONIKK: Hvis du spiser for mye og beveger deg for lite, går vekten opp, lyder den vanlige logikken. Men er det nå så enkelt?

Publisert

Når saldoen på bankkontoen stiger, er det fordi du har satt inn mer penger enn du har tatt ut.

Kanskje sammenligner du kroppsvekten med bankkontoen, men trolig med omvendt fortegn.

Saldoen på bankkontoen kan godt stige, de færreste mener det samme om kroppsvekten.

Når du har inntatt flere kalorier enn du bruker i stoffskiftet – både det som holder kroppen din i live og det du bruker til å bevege deg – ja, da vokser vektkontoen selvfølgelig, tenker du nok.

Da må du bare sørge for å ikke spise mer enn kroppen trenger, for da unngår du å legge på deg.

Eller? Er det så enkelt?

Den fysiske loven om energibalanse

Kalorier er et mål for energi, og teknisk sett kan saldoen på vektkontoen kalles for kroppens energibalanse, som blir positiv når du inntar mer energi enn kroppen bruker.

Mesteparten av overskuddsenergien blir til fett, nærmere bestemt såkalte triglycerider (tre fettsyrer bundet sammen av et glyserolmolekyl) i fettdepotene dine.

I stedet for energibalanse kan du derfor snakke om saldoen på fettkontoen når du spiser mer enn kroppen trenger.

At en positiv energi- eller fettbalanse fører til høyere vekt, er en logikk du ikke er alene om. Den gjennomsyrer de fleste tanker om overvekt, både hos lekfolk, helsearbeidere og de forskere som arbeider med å finne årsakene til overvekt og metoder for forebygging og behandling.

Mange vitenskapelige foredrag om overvekt starter med å vise en gammeldags vekt, Justitias vekt, der energiinntaket legges i den ene skålen og energiforbruket i den andre, før den tipper til den ene siden når balansen er positiv, og den andre siden når den er negativ.

Begrunnelsen er ofte: Alle kan jo se (og mange har erfaring med) at man slanker seg hvis man spiser mindre enn man har behov for – og legger på seg igjen når man spiser mer.

Å spise mindre virker ikke på lang sikt

Dessverre har det ikke vært til spesielt stor hjelp å tenke slik – verken for forebygging eller behandling – og kanskje heller ikke i forsøkene på å finne årsakene til overvekten.

Overvekt er mer utbredt enn noen gang – det er snart én milliard overvektige av 7,5 milliarder på kloden – og det er stort sett bare behandlinger med større kirurgiske inngrep i mage-tarm-kanalen som fører til langvarige vekttap.

Nesten alle som har forsøkt å kvitte seg med overvekt ved å spise mindre, har erfart at de før eller senere legger på seg igjen, og at de ofte havner på en enda høyere vekt.

All verdens slankekurer har altså ingen påviselig, langtidsholdbar effekt.

Er det en logisk brist i forståelsen av energibalansen?

Er tankegangen om energibalansen riktig? Finnes det en oversett logisk brist her? Etter min mening er dette nødvendig å vurdere, hvis vi skal hjelpe de menneskene som sliter med overvekt.

Og det bør vi, for overvekt medfører før eller senere alvorlige helseproblemer som diabetes, hjerte-kar-sykdommer, ulike former for kreft med mer, samt økt risiko for altfor tidlig død.

Det er det ikke noe nytt i, det skrev den greske legen Hippokrates allerede for 2400 år siden. Og før overvekten fører til sykdom eller tidlig død, er den en plage i stort og smått i hverdagen for mange mennesker.

Kroppen kan kreve mer energi enn den trenger

En del av logikken kan man ikke rokke ved, nemlig det fysiske faktum at økningen i fettdepotene krever er en positiv energibalanse.

Det som går galt – der logikken brister – er å konkludere med at det må innebære at den positive energibalansen, og dermed overvekten, er forårsaket av at man spiser for mye i forhold til det man trenger.

Her overser man at kroppen godt kan sette ekstra kalorier på fettkontoen som en energireserve. Da sørger kroppen for å innrette seg slik at resten av kroppen ikke havner i energiunderskudd.

Det skjer ved å spise mer mat, som kroppen setter inn på fettkontoen, slik at regnskapet går opp.

I den logikken er det ekstra matinntaket en følge av fedmeutviklingen – ikke årsaken til den.

«De spiser jo for mye»

Mange vil hevde at personer med overvekt helt opplagt spiser mer og rører seg mindre enn de slanke, og at det er det som er problemet.

Iakttakelsen er riktig, men konklusjonen er ikke det. Når overvekten først har oppstått, har den delen av kroppen som ikke består av fett, også vokst – uten at vi egentlig vet hvorfor, men trolig som en slags støtte for en kropp som er større.

I den delen av kroppen er det – akkurat som hos slanke – et energikrevende stoffskifte som er større jo større denne magre delen av kroppen er. Det innebærer at overvektige må spise mer enn slanke for å tilgodese det helt naturlige energibehovet i den delen av kroppen.

Hvis overvektige ikke får i seg nok mat for å holde den magre delen av kroppen i live, får de det like dårlig som slanke får det hvis ikke de spiser nok.

Den magre delen av den overvektige kroppen vet ikke at det er store energidepoter et annet sted i kroppen.

Den overvektige delen av kroppen kan ikke stille sin ekstra energi til rådighet for den magre delen. Hvorfor det er slik, vet vi ikke.

Men kroppens rop etter mer mat har noen uheldige konsekvenser. For eksempel er det opplagt å foretrekke mer energitett (flere kalorier per gram) mat som samtidig er velsmakende og billig, men dessverre også ofte usunn på andre måter.

Det er også riktig at overvektige vanligvis beveger seg mindre, men heller ikke her er det grunnlag for å påstå at det er derfor problemet har oppstått.

Når kroppen har blitt tyngre, må man bruke mer energi på å flytte den, så overvektige bruker vanligvis like mye energi på å bevege seg som slanke.

Vanskelig å måle positiv energibalanse

Det er også en annen viktig grunn til at energibalanselogikken brister. Man kan regne ut hvor stor positiv energibalanse det har vært per døgn, i gjennomsnitt, i en kropp som har blitt overvektig.

Man kan måle hvor mye fett som har hopet seg opp. Og hvis man vet hvor mange år det har tatt å hope det opp, omregner man om fettmengden til kalorier og deler på antall dager.

Det regnestykket ender stort sett alltid med at overskuddet av kalorier er under én prosent av det samlede daglige kaloriinntaket. Det svarer til om lag én bit av en sjokoladeplate.

Det er så lite at det ikke er mulig å observere det, verken av en selv eller andre, og selv de mest avanserte måleteknikkene har en usikkerhet på større enn en prosent (blant annet fordi væskebalansen varierer mer enn det).

Det må være noe annet som skjer.

Det er ikke alle som legger på seg av å spise «for mye»

At man ikke kan måle det lille energioverskuddet utelukker selvfølgelig ikke at opphopningen kunne forårsakes av at man hele tiden spiser litt for mye, slik at fettdepotene vokser.

Men store forskjeller i energiinntak og energiforbruk blir ikke fulgt av utvikling av overvekt over tid.

Av grunner vi ikke kjenner til, forstår kroppen i det lange løp å tilpasse seg disse forskjellene. Man har gjennomført forsøk der forsøkspersoner har blitt overfôret med mye mer enn én prosent.

Likevel er det ikke alle som går opp i vekt, og ingen av de som gjør det, går opp så mye som man skulle forvente ut fra energioverskuddet.

Disse forsøkspersonene går raskt ned i vekt uten noen spesiell innsats.

Det må derfor være noe annet involvert enn at man bare har spist for mye og beveget seg for lite for de som utvikler overvekt.

Dyr kan hope opp store energireserver

Blant dyrene er det velkjent at kroppen kan starte en aktiv opphopning av energi som fett. Evnen til å gjøre dette finnes i stort sett alle dyr, fra blåhvaler til de minste insekter.

Det forklares som en oppbygning av energireserver til bruk når matmulighetene på et senere tidspunkt er mer begrensede. Tilpassingen til klodens skiftende sesonger er et godt eksempel på dette.

Før dyrene går i hi over vinteren, og fuglene trekker til varmere himmelstrøk, bygger de opp betydelige fettdepoter.

Fettdepoter er en veldig effektiv måte å lagre og transportere energireserver, dels fordi det er dobbelt så mye energi i fett per gram som i andre stoffer i kroppen (proteiner og karbohydrater), dels fordi fettet ikke løses opp i vann og derfor ikke reagerer med resten av vevet før det skal hentes ut som energikilde.

Evnen til å lagre fett i kroppen er en fantastisk og helt nødvendig oppfinnelse i evolusjonen for den dyreverdenen vi nå har omkring oss.

Nøye kontrollerte eksperimenter med mus har vist at hvis man fjerner fem prosent av den daglige energitilførsel, reagerer de med å bygge opp 40 prosent større fettdepoter – vel å merke uten å gå opp i samlet vekt – de lagrer en del av energien i fettet på bekostning av annen bruk av energien fra maten.

Hvordan denne fettopphopningen reguleres, er fortsatt uklart, men eksperimentene viser at musenes kropper kan foregripe en framtidig energimangel, noe de reagerer på ved å bygge opp reserver.

Er mennesker som dyrene?

Det store spørsmålet er om overvekt hos mennesker skal forstås på samme måte? Er det i menneskets kropp en lignende evne til å tilpasse seg en mulig senere mangel på mat ved å lagre ekstra fett?

Det er verdt å vurdere som alternativ til ideen om at overvekt bare er et spørsmål om å ha spist mer enn kroppen trenger.

Flere forhold kunne tyde på at det faktisk er slik. For eksempel er det, også i vestlige land, fortsatt mange mennesker som ikke vet om de kan få nok mat til seg selv og sine nærmeste til det neste døgnet («food insecurity»).

Det viser seg at disse menneskene er de som er mest alvorlig rammet av overvekt – for eksempel i USA, hos personer som må klare seg med en slags gratis matkuponger.

Dette er naturligvis bare mulig hvis det tross usikkerheten likevel har vært mat nok over en lengre periode til å dekke både opphopningen av fett og det økte energibehovet i en større mager del av kroppen.

Men det tyder på at det er en mekanisme i menneskekroppen som ligner den vi finner hos musene.

En endelig bekreftelse eller tilbakevisning av den tesen krever imidlertid ytterligere forskning.

© ForskerZonen / Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.

Forskningen bak kronikken:

The comprehensive summary of surgical versus non-surgical treatment for obesity: a systematic review and meta-analysis of randomized controlled trials», Oncotarget (2016), DOI: 10.18632/oncotarget. 9581

Daily physical activity as determined by age, body mass and energy balance, European Journal of Applied Physiology (2015), DOI: 10.1007/s00421-015-3135-7

The response to long-term overfeeding in identical twins, The New England journal of medicine (1990), DOI: 10.1056/NEJM199005243222101

Overfeeding in identical twins: 5-year postoverfeeding results, Metabolism (1996), DOI: 10.1016/s0026-0495 (96) 90277–2

Mild calorie restriction induces fat accumulation in female C57BL/6J mice, Obesity (2010), DOI: 10.1038/oby. 2009.312