At det er flere trestammer i skogen enn før betyr ikke at naturen har det bra, skriver kronikkforfatterne.
At det er flere trestammer i skogen enn før betyr ikke at naturen har det bra, skriver kronikkforfatterne.

Derfor er ungdom blinde for endringer i naturen

KRONIKK: En telefonkatalog er ikke bedre litteratur enn en høyverdig roman fordi den er tykkere. Hvorfor ser vi da på skogen slik?

Den amerikanske biologen Edward O. Wilson mener at mennesket har en stor egeninteresse i å oppleve andre livsformer og at slike opplevelser gir økt livskvalitet. Naturen er menneskets opprinnelige hjem, og vi har derfor en dyp og ubevisst forkjærlighet for alt som lever, som Wilson kaller «biofili». Han advarer mot «ensomhetens tidsalder», der mennesket mister artene omkring seg og blir mer og mer alene på kloden. Det er det FNs naturpanel mener vil skje om kursen ikke legges drastisk om.

Den internasjonale skogdagen

21. mars markerer FN den internasjonale skogdagen. Formålet er å feire og å øke bevisstheten om hvor viktig alle typer skog er.

Wilson skrev sine dystre spådommer for mer enn 30 år siden, men likevel har artenes livsbetingelser forverret seg mye siden da, først og fremst fordi vi mennesker omformer og legger beslag på stadig større deler av den opprinnelige naturen.

Den biologiske analfabetismen

Den svenske biologen og forfatteren Fredrik Sjöberg skriver at artskunnskapen er som et språk. Mangler språket blir sammenhengene i naturen vanskelig å forstå og i tillegg er naturfølelsen et produkt av evnen til å lese biologisk kunnskap. Sjöberg advarte for 20 år siden mot den biologiske analfabetismen og han anvender skogen som eksempel.

Sjøberg fremhever skogens verdi og er kritisk til representanter for skogbruksnæringen som fokuserer ensidig på at det samlede volumet av alle skogens trestammer er større nå enn tidligere. Å løfte fram dette som bevis på at det står bra til i skogene er en stor misforståelse. Sjøberg skriver at dette er på linje med å hevde at en telefonkatalog er bedre litteratur enn en høyverdig roman fordi den er tykkere. Videre minner han oss om at vi opplever et øyeblikksbilde av menneskehetens historie og at våre etterkommere vil arve et storstilt biologisk restaureringsprosjekt.

I filosofen Arne Næss sine dypøkologiske framstillinger har artene en egenverdi, som gir alt liv en status som peker langt utover det som er menneskeskapt. Livets egenverdi, biologisk mangfold, artenes rettigheter og livskvalitet for alt liv er sentrale perspektiver i denne filosofien. Næss fremholder at mennesket har en selvopphøyd destruktiv rolle i forhold til livsgrunnlaget og at likeverd mellom alle arter, mennesket inkludert, må være et samfunnsmål.

Yngre menneskers endringsblindhet

Denne forestillingen har fått fornyet aktualitet på bakgrunn av FNs rapport om klodens tilstand. Dette er selvfølgelig idealistiske forhåpninger, men faktum er at vi ikke evner å forstå hvordan omgivelsene har endret seg historisk, siden mange av de økologiske endringene går så sakte at en og samme generasjon ikke oppfatter tilstandsskiftet.

Endringsblindhet er et grunnleggende problem i forståelsen av bevaring og forvaltning av artenes leveområder. Særlig er yngre mennesker offer for endringsblindhet, siden de har levd relativt kort og derfor har mindre synslengde som gir grunnlag for en sammenhengende forståelse.

Bildene avdekker landskapsendringer, gjengroing, fysiske inngrep og andre endringer i terrenget.

Fenomenet endringsblindhet kan illustreres på ulike vis. Planting av skog, som mange har et nokså nært forhold til, kan tjene som eksempel for å konkretisere begrepet. En skogplanting blir vanligvis oppfattet som en skog, selv om plantasjen består av en ensartet bestand med ett eneste treslag, hvor trærne har samme alder og høyde og står med samme avstand, samt at området har et minimum av død ved.

Før plantingen har det imidlertid i de fleste tilfeller eksistert en mye mer variert natur på samme sted, en mer opprinnelig skog, med forskjellige treslag, ulik alder og høyde på trærne, med stående og liggende død ved, og naturlig foryngelse. En kan anta at den opprinnelige skogen hadde et spesialisert biologisk mangfold, med ulike arter knyttet til skogens struktur. Imidlertid ble denne skogen oftest flatehogd i tiårene etter andre verdenskrig og erstattet med plantasjer som var ment som produksjonsskog for industriell virksomhet. Men denne tilstandsendringen er stort sett ukjent for vår tids generasjon, siden den hører en svunnen tid til.

En skog for generalister, uten spesialister

I tillegg kan en anta at endringenes negative karakter er ubetydelig kommunisert i skoleverket, og i lokalsamfunnet for øvrig, siden skogplanting var en del av vekstideologien etter 1945. Like fullt var den hogde skogen den opprinnelige, med sine utallige økologiske variasjoner, som gir opphav til et vell av levesteder og nisjer.

Artsutvalget i en gammel naturlig forynget skog består av noen få, vanlige arter (generalister), som kan leve under ulike forhold og en svært stor gruppe med mer sjeldne spesialister som har sære krav til levestedet. I en plantet skog vil levevilkårene for de mange spesialiserte artene være sterkt forringet eller mangle helt fordi mange av strukturene de var avhengig av i den gamle skogen er borte, mens de få vanlige artene lett finner akseptable levevilkår.

De få generalistene opptrer ofte i høyt antall, og gir derfor inntrykk av at plantefelt representerer velfungerende økosystem. Dermed vil en forestille seg at det biologiske mangfoldet, slik det observeres i dag, er det normale for det aktuelle området. En mangler forutsetninger for å binde synsinntrykket til fortidens natur. Imidlertid kan fotografier tatt med flere tiårs mellomrom bidra til en viss forståelse av ulike økologiske tilstander i nyere tid. Bildene avdekker landskapsendringer, gjengroing, fysiske inngrep og andre endringer i terrenget.

De lange linjene gir handlingsrettet kunnskap

Endringen av økosystemene har skjedd uavbrutt over svært lang tid, men akselererte i takt med den industrielle revolusjonen og tok merkbart av i vekstperioden etter andre verdenskrig. Endringene skjer lokalt, men den globale summen av alle slike endringer skaper en svært faretruende tilstand.

I forhold til de globale truslene mot arters og menneskers livsutfoldelse, er dette grunnleggende kunnskap i alle samfunn. For å forstå artenes situasjon i dag er det derfor avgjørende å legge et historisk perspektiv på vår tids utvikling, med særlig blikk på å klargjøre former for endringsblindhet. Samfunnsendringene skjer stadig raskere og vi oppfatter skiftningene utydelige og diffuse.

Blikket vårt er mer framtidsrettet enn tilbakeskuende, noe som bidrar til å redusere muligheten til en helhetsforståelse og til å begripe tidligere hendelser. Det er ikke tilstrekkelig å vise til tilstanden for noen få år siden, fordi det først og fremst er de lange linjene som kan gi handlingsrettet kunnskap.

Erkjennelsen av at dagens situasjon er en konsekvens av den historiske utviklingen, legitimerer kvalifiserte utsagn og prognoser om framtida.


LES OGSÅ:

Powered by Labrador CMS