Den norske «hyttedrømmen» er en del av vår kulturelle identitet, der skuldre kan senkes i harmoni med vakker natur. Men hyttedrømmen er ikke lenger hva den en gang var. Den primitive hytta på snaufjellet er erstattet av moderne bolighuskompleks i fritidsboliglandsbyer med omfattende infrastruktur og tilrettelegging for all slags bekvemmeligheter.

Etterspørselen har økt, sammen med hyttenes pris, størrelse og natur- og klimaavtrykk. I Oppdal og Rennebu har universitetsavtalen med NTNU muliggjort at forskning, forvaltning og lokalt næringsliv kan jobbe sammen for å finne mer bærekraftige alternativ til dagens praksis.

Nasjonal hytteboom

Flere og flere nordmenn kjøper fritids- eller sekundærbolig. Bare i 2020 ble det omsatt 15 800 hytter på det åpne markedet, en økning på 30 prosent fra 2019, ifølge SSB. Tall fra tidlig 2021 viser at hele 9 prosent, altså nærmere 220 000 husholdninger, har planer om å kjøpe fritidsbolig i Norge i løpet av en treårs periode, ifølge Boligmappa.

For hver hyttetomt som selges, forsvinner litt av vår felles arv: allemannsretten. Friheten til å bevege seg fritt i norsk natur er et gode som står høyt i kurs, hos både nordmenn og besøkende fra andre land med helt andre regler for ferdsel i utmark. Tall fra 2020 viser at fritidsboligtomter legger beslag på 686 kvadratkilometer av Norges natur, ifølge SSB. I tillegg kommer adkomstveier, traseer for vann og strømledninger.

Utviklingen blir pekt ut som en av truslene til bit-for bit nedbygging av norsk natur, ifølge NRK.no, og innebærer store klimagassutslipp både i etablering og bruk av hyttene. Samtidig er hytteutviklingen ønsket velkommen av distriktskommuner og lokalt næringsliv, hvor mange ønsker at veksten skal vedvare i samme takt som i dag.

Fritidsinnbyggere

Oppdal og Rennebu kommuner er intet unntak. Oppdal er Trøndelags nest største hyttekommune og hadde 3769 fritidsboliger registrert i 2019, kontra 3466 boliger. Pandemien har gitt hyttelivet en ny dimensjon, med økt bruk av «hyttekontor» og lengre opphold på hytta. Hyttefolket omtales i større grad som fritidsinnbyggere eller sekundærboligeiere.

Opplevelsen i Oppdal og Rennebu er at fritidsinnbyggerne stort sett er et velkomment tilskudd som både bryr seg om og bygger opp under lokale verdier. Likevel, når kjente landskap endres og ferdselen begrenses av nye utbyggingsområder, kan interessekonflikter oppstå. I flere hyttekommuner stilles det nå spørsmål om den raske hytteutviklingen er i ferd med å bygge ned den unike naturen og lokalsamfunnet besøkende kommer for å oppleve. Slike dilemmaer har gjort at Oppdal kommune har satt seg mål om å ha en bærekraftig fritidsbebyggelse som veier ulike hensyn opp mot hverandre.

Samspill mellom næringsliv, forvaltning og kompetansemiljø

En hytte er mer enn bare en peis og fire vegger. Hytta omfatter turen til og fra, arkitektur, materialbruk, plassering og arealbruk, økonomi, aktiviteter som gjøres når man er på hytta, mat, utstyr, samspill med lokalsamfunn og mye mer. Dreiningen mot en mer bærekraftig utvikling er derfor mangesidig og kompleks.

I Oppdal og Rennebu har satsningsområdet bærekraftig fritid ledet av Nasjonalparken Næringshage sett på nettopp hvordan vi kan finne nye og bedre løsninger rundt fritidsøkonomi og hvordan vi planlegger og bygger ut nye hytteområder. Universitetsavtalen mellom Oppdal kommune og NTNU har muliggjort et samspill mellom forskning, forvaltning og næringsliv, og har dannet grunnlag for involvering av lokale bedrifter i forskningsprosjekt og studentoppgaver.

Studentene utforsket dilemmaer i skjæringsfeltet mellom økonomisk vekst, næringsutvikling, forvaltning og miljø. De har sett på konsept for ulike hyttemodeller, fra urbane sentrumshytter til mobile hytter uten permanente naturinngrep, med vurderinger innen materialbruk, miljøtilpassing, livsløpsvurderinger og mobilitetsbehov. De har sett på hvordan hytteutvikling kan ruste lokalsamfunnet, ved bruk av lokal fornybar energi, delingsfunksjoner og som bidrag inn i lokal stedsutvikling. I tillegg har studentene dykket inn i den historiske utviklingen rundt hyttebygging fra 60-tallet til nå, både nasjonalt og lokalt, som har gitt innsikt i planlegging rundt hytteutvikling og de landskapsendringene utviklingen har medført.

Metodikk for bærekraftig utvikling

Næringslivet har en rolle å spille i lokal stedsutvikling, men ofte trumfer forventninger om kortsiktig fortjeneste i enkeltprosjekt en mer helhetlig tankegang. En ny praksis må på plass for å finne de bærekraftige løsningene.

Gjennom konkrete utviklingsprosjekt med lokale hytteutbyggere i Oppdal og Rennebu har Pir II arkitekter og studenter ved NTNU vært med å utvikle metodikk for hvordan vi kan gå frem når vi skal bygge mer bærekraftige hytteområder.

Erfaringene tilsier at det lokale næringslivet besitter kompetansen for å iverksette og gjennomføre prosjekt som møter nye ønsker og behov. Men innovasjon og alternative løsninger innebærer en større risiko for den enkelte bedrift. Metodikken bidrar til å redusere risiko, ved å innføre tverrfaglig samarbeid i praksis mellom forskning, næring og lokale myndigheter. Samarbeidet tydeliggjør rammer og framtidsutsikter, og gir bedriftene nødvendig kunnskapsgrunnlag for å ta sats.

Pilotprosjekt for nye løsninger

Metodikken for bærekraftig utvikling er hittil benyttet i to konkrete hytteprosjekt, hvorav det første, Åneggagrenda, allerede er realisert. Åneggagrenda er en hyttelandsby på Nerskogen i Rennebu kommune, utviklet av det lokale selskapet Grønn Fritid AS. Konseptet består av åtte mindre hytter og tilhørende felleshus, på et areal som med «vanlig» hyttebygging ville hatt plass til to hytter.

Studenter fra NTNU bidro med markedsundersøkelser tidlig i prosjektet, som kartla interessen for ulike konsept. Undersøkelsen viste at det primært er funksjoner som bod, verksted og utearealer folk flest er interessert i å dele. Dermed ble det felles bod og gapahuk i Åneggagrenda, og ikke sauna, badestamp og dusjer som opprinnelig var tiltenkt. Flere kunne tenke seg å redusere hyttas komfort dersom tiltaket ville være mer bærekraftig. Med over 100 interessenter en uke etter lansering viste prosjektet at det eksisterer et marked for mer skånsomme alternativ.

Et nytt hytteområde planlegges nå i prosjektet «Grønn Fjellhageby», hvor grunneier, utbygger, arkitekter og arealplanleggere gjennom åtte samlinger har diskutert landskap, arkitektur, natur, energi og mobilitet i tidlig fase av prosjektet. Aktørene involvert utvikler et felles språk og en forståelse for beslutningene som ligger til grunn, som igjen reduserer sannsynligheten for forsinkende spørsmål eller misforståelser videre gjennom planmyndighetenes saksbehandling.

Innledningsvis ble det gjennomført en befaring i det aktuelle området, med involverte aktører, en landskapsarkitekt og en økolog. At alle aktører har kunnskap om og kjennskap til det naturlige utgangspunktet la forutsetningene til rette for en mer skånsom tilnærming i prosjektet. For «Grønn Fjellhageby» resulterte det i at hyttene ble trukket helt i ytterkant av det avsatte området, og satt på peler, nettopp for å bevare de stedegne naturlige forholdene identifisert i området.

Klokere sammen

En fritidsbolig er og vil alltid være et overskuddsfenomen, og hvorvidt det å bygge en hytte kan sies å være bærekraftig er diskuterbart. Likevel er det mulig å søke løsninger som er bedre enn de vi praktiserer i dag, for en mer bærekraftig tilnærming sosialt, økonomisk eller miljømessig. Det er lett å peke på næringslivet eller kommunene som ansvarlige for å endre kurs, men faktum er at ulike kompetansemiljø, næringsliv og forvaltning må snakke sammen for at vi skal kunne ta veloverveide og helhetlige beslutninger.

I Oppdal ser vi at samarbeidet muliggjør innovasjon og nye, litt bedre, løsninger, som inspirerer og viser vei. I hvert enkelt prosjekt blir vi stadig klokere sammen.

LES OGSÅ:

Nesten to kilo mikroplast slites av fra bildekkene våre hvert år

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap