«Hvorfor gikk det så galt i Sverige?» spør forskning.no i en artikkel som tilsynelatende skal være en analyse av hvorfor Covid-19-epidemien er blitt så dårlig håndtert i Sverige.
Likevel etterlater den, hos meg, hovedsakelig en assosiasjon til det bibelske ordtaket om at man lettere ser splinten i sin brors øye enn bjelken i sitt eget.
Gjennom hele artikkelen sammenliknes Sverige og Norge. Hovedbudskapet synes dermed like mye å være å få fram at Norge har håndtert pandemien godt som at Sverige har håndtert den dårlig. Men hvor mye innsikt gir en slik sammenlikning? Har Norge virkelig håndtert epidemien godt, har det egentlig vært en god diskusjon i Norge og har norske myndigheter egentlig vært åpne for å diskutere «holde nede»-strategien og hvor velegnet den har vært i det lange løp? Jeg våger påstanden at Norge, både myndigheter, media flest og akademikere har en bjelke i øyet som de ignorerer, mens de speider etter splinten hos svenskene.
Hvor ble det av den norske sammenlikningen med New Zealand?
Å sole seg i Sveriges misere kan kanskje være godt for selvfølelsen, men særlig lærerikt er det ikke hvis man vil finne ut hvordan pandemien kunne vært bedre håndtert. Da må Norge sammenlikne seg med land som faktisk har fått det bedre til. Slik som New Zealand. The Lowy Institute Covid Performance Index har vurdert hvordan verdens land har håndtert pandemien og har rangert New Zealand på førsteplass. De ga landet en skår på 94,4. Norge kommer på 18. plass med en skår på 70. Sverige ligger på 37. plass med en skår på 55.
Da pandemien traff, ble jeg sittende fast i New Zealand og priser meg lykkelig for det. Hver dag erfarer jeg hvordan det er å leve fritt, mens venner og kjente i Norge lever med ulike grader av koronaufrihet.
Norge kommer altså nesten like dårlig ut i sammenlikning med New Zealand som Sverige kommer ut i sammenlikning med Norge.
Da kan man jo spørre, hvor blir det av den norske sammenlikningen med New Zealand? Har Norge vært villig til å lære noe av «kiwiene»? Hvordan har styresmaktene, helse-ekspertene og mediene tatt imot de få forsøkene på å sammenlikne Norge med New Zealand som har forekommet?
Norges strategi fører til at smitten hele tiden blomstrer opp igjen
Mitt inntrykk er at sammenlikningen for det meste uteblir. De få gangene den er blitt aktualisert (NRK Debatten 26.11.2020, Morgenbladet 15.1.2021, TV 2 28.1.2021, Aftenposten 22.2.2021) har verken politiske myndigheter eller helseekspertene vært åpne for å lære noe. De har mest vært opptatt av å forsvare det de allerede har gjort og å finne opp mer eller mindre holdbare begrunnelser for hvorfor Norge ikke kan gjøre som New Zealand. Eller enda verre – de har forvekslet New Zealand med Australia eller prøvd å demonisere det New Zealand har fått til. Så sent som i begynnelsen av februar sa Høie til NRK at «nulltoleranse for smitte, er et regime samfunnet ikkje hadde halde ut».
New Zealands strategi er nulltoleranse, en strategi som har ført til bedre økonomi enn i Norge, bedre helse og velvære for folk flest og frihet fra smitten i nesten hele perioden siden smitten ble utryddet første gang. I sammenlikning mellom de to strategiene, viser det seg at det er «holde nede»-strategien som leder til et regime samfunnet ikke orker å holde ut. Nulltoleranse-strategien fører til det motsatte.
«Holde nede»-strategien fører nødvendigvis til at smitten hele tiden blomstrer opp igjen. Dermed må myndighetene bruke store ressurser og mye tid på kontinuerlig å slå den ned. Med en slik strategi opplever man at man aldri får oversikt, aldri har kontroll og at man aldri vinner. Man får aldri høste gevinster av strevet, får aldri et pusterom, man må bare kaste seg rundt og kjempe videre. Med nulltoleranse som strategi har New Zealand hele tiden vunnet viktige seiere. Hver gang har de klart å gå tilbake til et fritt liv. Myndighetene har kunnet bruke kreftene sine til å lage gode systemer på grensen, heller enn frenetisk brannslukking på stadig nye steder.
Ingen debatt om strategi i Norge
Jeg har hatt tett tilknytning til New Zealand i over 30 år og har bodd, forsket og arbeidet her i 12 år til sammen. Da pandemien traff, ble jeg sittende fast i New Zealand og priser meg lykkelig for det. Hver dag erfarer jeg hvordan det er å leve fritt, mens venner og kjente i Norge lever med ulike grader av koronaufrihet. Hver dag er jeg takknemlig for en regjering som prioriterer befolkningens helse foran kortsiktig å holde noen deler av økonomien gående. Hver dag ser jeg at nulltoleransen har ført til bedre nasjonaløkonomi og, fremfor alt, fravær av den langtidsslitasjen som i stadig økende grad viser seg i Norge.
Norge kom tidlig i gang og hadde stor suksess. Sommeren 2020 var smitten så lav at landet med letthet kunne gått inn for en nullstrategi. Men det gjorde regjeringen ikke.
Debatten i Norge har jeg fulgt via internettmedier, og det er således mulig jeg ikke har fanget opp viktige sider av den. Likevel – her er min beskrivelse av den bjelken i øyet til norske styresmakter, media og akademikere som artikkelen i forskning.no så tydelig avdekker.
Forskning.no refererer til Frode Forland, fagdirektør i Folkehelseinstituttet, som hevder at «årsaken til at Sverige ble så hardt rammet av koronaviruset er at det tok for lang tid før de slo til med harde tiltak. (…) Jeg opplevde også at i starten var det ingen debatt i Sverige om strategien».
Hvordan er det i Norge? Er det en debatt om strategi der, og har det noensinne vært det? Nei: «Holde nede»-strategien begynte fra første stund og har aldri vært skikkelig diskutert. Lege Gunnhild Alvik Nyborg gjorde et desperat forsøk på å skape en utvidet diskusjon på NRK Debatten den 17. mars 2020. Hun argumenterte sterkt for en nulltoleranse-strategi og reaksjonene fra helseekspertene var en massiv utfrysning. Diskusjonen befinner seg fremdeles på samme sted; med andre ord – den finnes ikke.
Norge likner på Sverige: For svakt, for sent
Hva med å komme tidlig i gang? Jo, Norge kom tidlig i gang og hadde stor suksess. Sommeren 2020 var smitten så lav at landet med letthet kunne gått inn for en nullstrategi. Men det gjorde regjeringen ikke. Deretter har myndighetene kontinuerlig kommet med for svake tiltak som har kommet for sent. Nå blomstrer smitten, og alle de harde tiltakene som skulle vært brukt tidlig, settes inn, men med mye dårligere virkning.
På dette punktet likner altså Norge på Sverige: For svake midler og for sent. Kontrasten til New Zealand er slående. Fra de begynte å handle, har det hele tiden skjedd «hard and fast». Den 21. mars 2020 ble alarmsystemet med fire nivåer annonsert. 25. mars gikk hele landet til nivå 4, det vil si total «lockdown», full stopp i alle innreiser for andre enn statsborgere og de som har permanent oppholdstillatelse, samt 14 dagers statlig organisert hotellkarantene for alle som ankommer. Hele landet ble på nivå 4 i en måned til smitten i det store og hele var under kontroll. Gradvis ble tiltakene trappet ned og 9. juni var hele landet på nivå 1. De strenge restriksjonene på innreise og hotellkarantene ble imidlertid beholdt og eksisterer fremdeles.
Likevel har viruset sneket seg forbi grensen fire ganger. Tre ganger har hele landet gått til nivå 2 mens Auckland (med ca. en million innbyggere) har gått til nivå 3. Hver gang basert på et «føre var»-prinsipp og fordi noen få enkeltpersoner var smittet. Den siste gangen dette skjedde var det fordi én enkelt person, som var pålagt å isolere seg hjemme, brøt pålegget. De raske reaksjonene har alltid vært vellykkede, kortvarige og viruset har ikke fått fotfeste. I tillegg til hurtig handling har kommunikasjonen vært forbilledlig, i motsetning til i Norge hvor den er så forvirrende at det er krevende å holde rede på hva som gjelder til enhver tid.
Nullstrategien var den beste løsningen
Forland sier også at «Jeg opplever at ordskiftet i Norge har vært mer åpent for kritikk og diskusjon. Det har vært en større takhøyde i Norge enn i Sverige for å være uenige om tiltak.» Det er godt mulig Forland har rett, men det er jo ikke dermed sagt at den norske diskusjonen har bidratt til at Norge har håndtert pandemien på en god måte. Det kan også være den har bidratt til det motsatte. Mitt inntrykk er at i Norge har man kranglet om detaljer, for eksempel om hytteforbud, stengte vinmonopol og fordeling av vaksiner, mens den viktige debatten om overordnet strategi er blitt ignorert.
I New Zealand har både helseekspertene og regjeringen hele tiden prioritert helse og velferd framfor økonomi. I Norge og Sverige har prioriteringen vært motsatt.
En interessant påstand fra Forland er at han «mener det var feil av de politiske myndighetene i Sverige å overlate så mye av pandemihåndteringen til Folkhälsomyndigheten». Det er lett å være enig med Forland på dette punktet, men er situasjonen egentlig så mye bedre i Norge? Det ser ikke slik ut for meg.
Heller ikke de norske helsemyndighetene har vært åpne for å diskutere den overordnede strategien. Så sent som 15. januar konstruerte Line Vold i Morgenbladet en rekke innvendinger mot en nullstrategi, uten å vise et snev av åpenhet for at den kanskje burde vurderes. Mindre enn en måned senere var grensen stengt og flere av begrunnelsene hennes gjort til skamme. Forskjellen mellom Norge og New Zealand er at her nede innså helseekspertene fra første stund at nullstrategien var beste løsning og myndighetene lyttet til det.
En av de store forskjellene mellom Norge og Sverige på den ene siden, og New Zealand på den andre, er at i New Zealand har både helseekspertene og regjeringen hele tiden prioritert helse og velferd framfor økonomi. I Norge og Sverige har prioriteringen vært motsatt. Der har både helseekspertene og regjeringen trodd at en nullstrategi ville skade næringslivet for mye. Derfor har de valgt strategier som skulle gjøre det mulig for (noen deler av) økonomien å holde det gående «som normalt», til tross for at de så at dette påførte andre store byrder, både helsemessige og økonomiske.
Nullstrategien har også vist seg å være bedre for næringslivet som helhet, et faktum norske myndigheter og helseeksperter ikke synes villige til å ta inn over seg. (Se også Wikipedia-artikkelen om New Zealands økonomi under koronapandemien.)
Ikke bare svenskene som bør ta selvkritikk
Ut ifra det ovenstående våger jeg å påstå at den norske håndteringen ikke har vært spesielt god, med stort potensial for forbedringer. Det er også tydelig at myndighetene ikke er villige til å ta disse fakta inn over seg. Dermed kan man se et likhetstrekk mellom Norge og Sverige som får følgende uttalelse i forskning.nos artikkel til å fremstå ganske underlig: «Frode Forland synes at både Erna Solberg, Bent Høie og han selv har vært ydmyke når de har svart at dette (svenske påstander om at Norge og Sverige til slutt vil komme likt ut av pandemien, min anmerkning) kan vi ikke vite noe om. – Men på et eller annet tidspunkt bør nok svenskene være høflige nok til å ta litt selvkritikk».
Jo da, greit at Solberg, Høie og Forland har vært ydmyke om en framtid som ingen kan vite noe om, men er det der ydmykheten trengs? Hva med litt ydmykhet om at strategien de har valgt og insisterer på å følge, ikke virker særlig godt samtidig med at den faktisk påfører mange mennesker mye lidelse? Det er ikke bare svenskene som «på et eller annet tidspunkt bør være høflige nok til å ta litt selvkritikk» - det bør også norske myndigheter og helseeksperter.
Forskning.no har også intervjuet Fredrik Elgh, Tegnells tidligere sjef, som har vært åpent kritisk til Tegnells håndtering. Ifølge forskning.no mener Elgh at «en vesentlig grunn til at det har gått som det har gjort i Sverige, er at svenske medier har vist seg så lite kritiske til myndighetenes linje». Ok, men er ikke det også tilfelle i Norge? Jeg har søkt i landets aviser og finner så å si ingen kritikk av myndighetenes linje med tanke på overordnet strategi. Norske medier har vist seg like lite kritiske til myndighetenes linje som mediene i Sverige.
Tøft å tilstå at det gikk feil
Sist, men ikke minst, hvorfor har norske myndigheter, helseeksperter og media vært så avvisende til å lære av New Zealand? Her tror jeg svaret er det samme som Elgh svarte da forskning.no spurte ham om hvorfor det gikk som det gjorde i Sverige:
«Jeg vet ikke hvordan dere har det i Norge. Men her i Sverige finnes det en stolt nasjonalfølelse. Den bør man ikke rokke ved. (…) Jeg tror at det nå er mange svensker som skammer seg litt over det som har hendt. (…) Det kan være noe av grunnen til at debattklimaet er blitt så hatsk. Folk vet innerst inne at dette ble helt feil. Men så kjenner mange likevel på at de må forsvare den svenske politikken. Det blir for tøft å tilstå at det gikk feil.»
