Se for deg å kunne bestille bussen hjem til døra di. Tenk deg at bilen din jobber som taxi på dine vegne mens du er på jobb, og bilkøer er et fremmedord. Ingen dør i trafikken og det slippes ikke ut klimagasser fra persontransport.

Byene må finne nye løsninger

Å myse i glasskula er en svært rosenrød affære for mange teknologioptimister. Senest i september tok teknologenes sjefsoptimist Elon Musk seg igjen tid til å tvitre at full selvkjøring kun er måneder unna for Tesla-eiende nordmenn. Samtidig ser man stadig flere tester av selvkjørende transportmidler, både i Norge og ellers i verden. Ruter har selv drevet utprøving av selvkjørende minibusser siden 2019. Kan det virkelig være hold i lovnadene?

Verdensbefolkningen øker og stadig flere mennesker bor i byer. Dette gjør at byene må finne nye løsninger for å tilby god infrastruktur og transport som møter fremtidens utfordringer. Flere personer skal fra A til B, og den arealkrevende privatbilen er ikke en bærekraftig løsning på transportproblemene.

Norske myndigheter har derfor vedtatt et nullvekstmål for personbiltransporten i norske byer for å redusere klimagassutslipp, sikre effektiv arealbruk, støyreduksjon, bedre luftkvalitet og forbedret framkommelighet. Gitt størrelsen på denne oppgaven trenger vi den rosenrøde teknologioptimismen.

Selvkjørende buss helt hjem?

Ruter er Oslo-områdets største transporttilbyder. De har ambisiøse planer om å forbedre dagens transporttilbud ved å fortsette testingen av selvkjørende teknologi og å tilby mobilitet som en tjeneste.

Dette betyr at nordmenn kan få en enhetlig løsning der selvkjørende minibusser vil være en del av tilbudet. Slik kan man bestille en reise fra der man er til dit man skal og løse det såkalte «first mile/last mile»-problemet med å få folk til og fra holdeplasser; de selvkjørende bussene kan komme og plukke deg opp. Dette forutsetter ikke bare at teknologien utvikler seg slik man håper, men også at folk er villige til å ta tilbudet i bruk.

Selvkjørende transportmidler har fått enorm interesse den senere tiden. Dette er naturlig ettersom teknologien kan føre til grønnere, tryggere, mer effektiv og lønnsom transport i fremtiden. Men, alt dette avhenger av at befolkningen vil benytte løsningene.

Hårreisende dødsulykker

Hittil har forskningen dreid seg mest om selvkjørende privatbiler, tekniske utfordringer, moralske dilemmaer, ansvarsplassering og robottaxier. Men, psykologisk kunnskap bør også spille en naturlig rolle i transportrevolusjonen. Sosialpsykologene har inngående erfaring med å studere folks atferd, også i transportkontekst. For hva påvirker egentlig hvorvidt vi er villige til å sitte på med selvkjørende busser?

Den rolige utprøvinga og stegvise tilnærminga vi har i Norge står i kontrast til måten ting gjøres på i USA. Der har flere selskaper som Waymo og Uber allerede tilbakelagt mangfoldige millioner mil med selvkjøring. Dette har ført til en utvikling av selvkjørende biler som, i noen kontekster, har lavere risiko for ulykker enn menneskelige sjåfører. På den annen side har også amerikanernes liberale utprøving brakt med seg hårreisende dødsulykker.

Lav fart gir fare for liten interesse

Her i Norge ønsker vi først å bygge et bunnsolid kunnskapsfundament med fokus på sikkerhet. En slik forsiktig utprøvingsstrategi kan senke skepsisen til selvkjøringsteknologien hos den Norske befolkningen - det er nok få som tenker på dødsulykker når de ser de små, rødklumpene til Ruter putre av gårde i rundt 15 kilometer i timen. Faren blir imidlertid at befolkningen rett og slett ikke ser verdien av det nye transporttilbudet.

Ruter har testet ut selvkjørende minibusser siden 2019. Det er derfor på tide at vi skaffer oss kunnskap om hva som skal til for at folk vil ta i bruk det nye kollekvittilbudet. Hva skjer egentlig når 6-8 passasjerer settes i en uvant, intim sosial situasjon uten en representant fra busselskapet til stede? Hva tenker folk om å bli plukket opp av en selvkjørende minibuss utenfor sitt egen hjem?

Foreløpig vet vi lite om hva som påvirker befolkningens villighet til å ta den nye tjenesten i bruk. Foruten den nye sosiale situasjonen kan man tenke seg at tillit til teknologi, mobilitetsbehov, holdninger og personlighet spiller en rolle. Kunnskap om dette kan gi nødvendig informasjon som vil bidra til å løse fremtidens transportutfordringer.

Selvkjøring har kommet for å bli

Hittil har forskningen vist at det er noen systematiske forskjeller mellom folk når det kommer til aksept av selvkjørende minibusser. Man har sett at mange har idealiserte forventninger både i Norge og globalt. Hvorvidt man tror at bussene vil gi en forbedring av dagens transporttilbud er viktig for deres villighet til å prøve dem. Alder og kjønn later til å være mindre viktig, mens holdninger til konseptet spiller en større rolle. Forskningen har også vist at folk som vurderer seg selv som mer fordomsfulle er mindre interesserte i denne typen transport. Mesteparten av denne forskningen er internasjonal og det er uklart i hvilken grad funnene også er gyldige i Norge.

Kommer selvkjørende minibusser til å lindre byenes voksesmerter? Til tross for min teknologioptimistisk slagside, vet jeg ikke hvordan fremtiden vil se ut. Selvkjøringsteknologien har kommet for å bli, og nå er tiden moden for at vi undersøker folks holdninger til denne, slik at den teknologiske utviklingen, kollektivtilbudet og befolkningens mobilitetsbehov går hånd i hånd.

LES OGSÅ:

Hvem har skylden når en selvkjørende bil skader et menneske?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap