I visse kretser kan man ofte høre setningen «nå må vi ikke se alt som rasisme». Det kan virke som det antydes at dersom vi snakker mye om rasisme kan det bli en selvoppfyllende profeti. Et underliggende premiss for slike påstander synes å være at svarte mennesker overdriver, ikke forstår helt hva rasisme er og ønsker å fremstille seg som ofre. Med en slik innstilling kan fortielse bli et maktmiddel for å dempe, irettesette og ekskludere ubehagelige stemmer.

Fortielsens brutalitet

Det er en lang historie på fortielse i Norge. Gjennom ubalanserte vinklinger i skolebøker, media, litteratur, rettsapparatet og den politiske debatten har man utelatt stemmer, vanskelige temaer og representasjon av samfunnsgrupper som ikke har blitt tillagt fullt menneskeverd. Dette skjer også i juridiske prosesser hvor rasisme ofte behandles som et urettslig fenomen.

Nylig har den såkalte «Lillesand-saken» vært behandlet i Agder tingrett. Saken omhandler grov rasistisk mobbing, hvor en storesøster delte sine bekymringer på sosiale medier om trakasseringen hennes yngre søstre ble utsatt for på skolen. Skolen har benektet forholdene, også etter at Statsforvalteren kom med knusende kritikk for å ikke ha tilrettelagt et trygt oppvekstmiljø.

Under rettsforløpet i Agder tingrett har Lillesand kommune gitt tydelig uttrykk for at de betviler sakens alvor, ikke anser saken som rasistisk mobbing og setter spørsmålstegn, både ved familiens hjerteskjærende fortellinger og den faglige vurderingen fra en psykologspesialist.

Det kanskje mest alvorlige i saken har likevel vært stillheten i Lillesand; den manglende viljen – fra både skole, kommune og lokalmiljø – til å anerkjenne rasismeproblemet og skape konstruktive løsninger. Og stillhet er et effektivt middel for at rasisme skal slå røtter.

Stillhet som systemisk urett

Rasisme lever godt når stillheten gis rom. Så hvis vi ønsker et rettferdig samfunn må erfaringsstemmene bli trodd. Personlige beretninger må forstås i lys av en større fortelling. Når flere enkeltpersoner forteller om rasistiske erfaringer, må det behandles som et fenomen med gyldighet, og anerkjennes at det finnes undertrykkingsmekanismer, som fører til at slike stemmer ofte holdes tilbake.

Når spesifikke identiteter eller grupper utsettes for fordommer, fører dette til en grunnleggende urett, hvor umenneskelige handlinger bagatalliseres. Det er derfor Lillesand-saken blir symptomatisk for et langt større problem; en systematisk fortielse av diskriminering.

Det brutale i å fortie ligger ikke så mye i enkelt-episodene som i de mekanismene som gjør at stillheten blir forutsigbar og fundamental.

Lært stillhet

I 2020 demonstrerte tusenvis av mennesker i protest mot drapet på afrikansk-amerikanske George Floyd – men også for å anerkjenne at strukturell rasisme er en del av det norske samfunnet. Denne anerkjennelsen ble av mange beskrevet som en ny forståelsesramme i Norge, mens for svarte innbyggere har dette vært internalisert kunnskap i mer enn 30 år.

I demonstrasjonene ble setningen «jeg kan ikke puste» brukt som en metafor; både som et uttrykk for den uvisshet man lever med når man alltid må være forberedt på å møte en diskriminerende handling, og en beskrivelse av det uutholdelige i å leve med rasistiske erfaringer som majoriteten i samfunnet betviler.

Erfaringer med gjentatt fortielse kan også føre til at man ikke lenger orker å bruke sin stemme. Man lærer å bli stille. Det å ikke bli trodd er ikke bare en provokasjon, men også en direkte krenkelse.

Forfatteren Reni Eddo-Lodge har uttalt: «I can no longer engage with the gulf of an emotional disconnect that white people display when a person of colour articulates their experience.»

Sitatet beskriver en utmattelse; en kapitulering av kampen for å få andre til å forstå det man opplever daglig. Å bli fratatt definisjonsmakt er også å få sin berettigelse til å være menneske fraskrevet.

Ta stemmen tilbake

Hvordan kan vi så utfordre fortielsens makt? Når kulturen for bortforklaring sitter dypt i samfunnsinstitusjonene, hvem sitt ansvar er det å konfrontere den? Dekoloniseringsteorier har bidratt med mye god innsikt her. Kritiske røster har satt søkelys på vestlige bias og eurosentrisk arroganse innen akademisk kunnskap.

Det har blitt litt vanligere å anerkjenne hvite privilegier, snakke om mangfoldig representasjon og være tydeligere i kritikken av hegemoniske maktstrukturer. Men bidrar dette til at nye perspektiver innarbeides i jobbkulturen? Ser vi bredere representasjon i kunnskapsfeltet? Får stemmene som har blitt ekskludert sin styrke tilbake?

Mange av oss er enige om at det på langt nær gjøres nok. Og at dette ikke er en bekymring som mange nok deler. Stillheten inntar et voldelig uttrykk når den bidrar til å knuse integritet og forsterke undertrykkelsen. På mange samfunsarenaer forblir dette en vane som ingen tar ansvar for å endre.

les også

Mange ser på rasisme som noe overdrevent, noe som ikke skjer i Norge

Ut fra den makt vi disponerer og de privilegier vi enten har blitt tildelt eller fratatt, må det forventes av oss alle at vi bidrar til endringsprosesser. Noen må snakke høyere. Andre må ta et skritt tilbake.

Det må kreves at institusjoner – særlig innen forskning, vitenskap og utdanning – tar et kraftigere og tydeligere grep. På et humanistisk og sosialt nivå må vi aldri glemme det grunnleggende i å skape store rom for mange historier som skal stå ved siden av hverandre. Og da spesielt de undertrykte stemmene som har blitt holdt nede fordi erfaringene de beskriver utfordrer hvit sannhetsforståelse. Rasisme skal ikke behandles som en fotnote. Det er et hovedtema.

Vi trenger flere stemmer og en representasjon som beskyttes, også når lovverket, handlingsplanen og majoritetsviljen er utilstrekkelig. Rettferdighetsprosesser kan ikke vente på at alle blir klare; de må bygges av urokkelig vilje som konfronterer den motstanden de vekker. La vår støtte til Lillesand-jentene bli et av mange eksempler på kampen mot brutaliteter som forties.

(Under ferdigstillingen av denne kronikken meldte Fædrelandsvennen at Lillesand kommune nå har blitt frikjent i erstatningskravet overfor familien. Hashtagen #vistårmedlillesandjentene har blitt opprettet.)

LES OGSÅ:

Hvit uvitenhet og berettigelsens rasisme

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap