Tirsdag 15.11 delte Sumaya Jirde Ali en fortelling om rasistisk trakassering på et utested i Oslo. Det var dypt rystende lesning.

Hendelsen hun forteller om framstår nok for mange lesere som så spesiell at den kan være vanskelig å tro. Alis grundige redegjørelse for hendelsesforløpet peker mot et nøkkeltema i forståelse av rasisme:

Nemlig at for de mange av oss som lever hvite liv er det rett og slett vanskelig å begripe at rasistisk trakassering og vold er en del av vår felles virkelighet.

Henleggelsen av hennes anmeldelse av forholdet som ble kjent fredag 18.11 vitner om et gap i virkelighetsoppfatning som gjør det enda mer presserende å få flere og bedre begreper om rasisme i den norske offentlige samtalen.

Å begripe rasisme

For å begripe noe, er vi avhengig av å ha et begrep om det. Det er vanskelig for oss mennesker å erkjenne det vi ikke kan sette ord på. Ali sin grundige Facebook-tekst vitner om at hun forstår hva som står på spill: det skal mye til for å bli trodd når en forteller om rasisme i et samfunn som ikke begriper det.

Filosofen Charles Mills har brukt begrepet hvit uvitenhet om hvite mennesker sin manglende evne til å ta inn over seg rasisme som realitet. Denne uvitenhet skyldes ikke manglende tilgang på fakta i saken, påpeker han, men heller en manglende evne til å innarbeide bevisene i egen virkelighetsforståelse.

Kort sagt er ikke rasisme en del av hvite menneskers egen erfaringsverden, med mindre de lever sammen med mennesker som blir utsatt for rasisme. Når de da blir fortalt om rasistisk vold, trakassering eller annen fiendtlighet på de samme stedene som de selv ferdes, utført av mennesker som de bare har sett oppføre seg helt vanlig, så framstår det ganske enkelt utrolig; det stemmer ikke med de erfaringene de selv har med disse stedene og menneskene, og derfor tenker også mange at det kan ikke stemme.

Hva gjør folk når de ikke tror på en forklaring? De søker etter en annen de synes er mer sannsynlig. Responsene til folk som ikke tror at rasisme finnes, er som regel å hevde at offeret har gjort noe for å «framprovosere» hendelsen, eller at hun har misforstått, eller at hun tar seg nær av alt og ingenting.

De som vil lese eksempler på dette kan studere kommentarfeltene under sakene om Alis anmeldelse av Antonsen.

Det klassiske eksemplet på bortforklaringskraften i hvit uvitenhet er rettssaken mot polititjenestemennene som banket opp Rodney King i USA 1991. Disse ble frikjent, på tross av at det i retten ble vist en video der King ble utsatt for grov vold av fire polititjenestemenn. Juryens forklaring var at King må ha framstått truende, og at volden derfor var framprovosert. Altså la de inn en forestilt forutsetning for hendelsen som gjorde det mulig for dem å forene det de så i videoen med deres egen oppfatning av politiet som rettskaffent og rettferdig.

I kjølvannet av henleggelsen av Alis anmeldelse må det undersøkes hvilke fortolkninger som ligger til grunn for at situasjonen ikke forstås som et eksempel på hatefulle ytringer i betydningen «true eller håne (forhåne) noen, eller fremme hat, forfølgelse eller forakt (ringeakt) overfor noen på grunn av deres hudfarge, nasjonal eller etniske opprinnelse».

Bare uvitenhet?

Den hvite uvitenheten står ikke bare i veien for å tro det en hører, men også for å tro det en ser. Hvordan kunne de la det skje, de som var der? I Alis beretning er det flere vitner som ikke griper inn, eller ikke griper inn tydelig nok og raskt nok til at de forhindrer den rasistiske trakasseringen. Hvorfor ikke?

Hvis vi forstår hvit uvitenhet som en holdning kan vi foreslå en forklaring på de hvite vitnene sin passivitet: de var ikke i stand til å ta innover seg det som skjedde, og dermed ikke i stand til å handle. Som en av tilskuerne har sagt i pressen etterpå: «Jeg ble helt paff».

Hvit uvitenhet er imidlertid ikke en uskyldig holdning. Tvert imot er det en holdning til rasisme som er sentral i å opprettholde problemet, fordi det bidrar til at problemet systematisk underdrives og underkjennes. Den hvite uvitenheten lar rasismen fortsette ved å overse og bortforklare den.

Berrettigelsens rasisme og hvite privilegier

Enten en begriper at rasistisk trakassering og vold er en del av virkeligheten eller ikke, kan en lure på hvordan rasistisk trakassering av den typen Ali forteller om kan skje. Hva er det som får folk, som også evner å opptre med respekt overfor andre, til å legge alle normer for anstendig atferd vekk i møte med et melaninrikt menneske?

Forskerne Philomena Essed og Isabel Hoving har studert rasisme i Nederland, og bruker begrepet berettigelsens rasisme om den typen rasisme som står på spill i debatter om ytringsfrihet i mange Europeiske land, inkludert Norge.

Berettigelsens rasisme beskytter et hvitt privilegium, som i dette tilfellet består i å komme med rasistiske ytringer uten å selv rammes av en rasistisk ytringskultur. Ikke bare beskytter den retten til å komme med nedsettende kommentarer om andre, den forsøker også å legge lokk på en kritisk samtale om de samme ytringene. Berettigelsens rasisme tåler rett og slett ikke kritikk.

Noe av det mest megetsigende Ali sier i sin Facebookpost er følgende:

«Hvis det er en ting jeg har lært fra denne episoden så er det at neste gang en beruset mann snakker engelsk til meg så skal jeg svare på engelsk».

Jeg tolker henne dithen at lærdommen er at det er så farlig å avsløre andres fordommer for dem selv, at det er bedre å la være. Det er en trist forhåndsregel. Vi må forestille oss situasjonen for å forstå innsikten hennes.

I fortellingen Ali deler kan vi lese hvordan Antonsen ble sint fordi hun avslørte en ganske vanlig fordomsfull atferd, som er å snakke engelsk til melaninrike mennesker. Vi kan kalle det hverdagsrasisme, som også er et begrep om rasisme fra Philomena Essed. Ali korrigerte ham. En vanlig og hverdagslig respons ville vært å beklage, og så fortsette samtalen på norsk.

Berettigelsens rasisme er noe annet, og den er farligere. Ali forteller at hun ble beskyldt for å «snu situasjonen». Hvorfor kunne ikke Antonsen tillate det? Med berettigelsens rasisme kan vi forstå dette som et forsøk på å beholde det hvite privilegiet det er å sette andre i forlegenhet, uten å måtte tåle det samme selv.

Berettigelsens rasisme krever at melaninrike mennesker, muslimer og andre som blir utsatt for rasisme skal tåle det uten å klage. Hvis de ikke vil, så skal de. Trakassering, hets og vold er virkemidlene for å tvinge andre til underordning.

Hvit uvitenhet og hverdagsrasisme går godt sammen, og kan utøves både uforvarende og uten vond vilje. Berettigelsens rasisme er derimot selvhevdende og aggressiv, i den tro at en handler med rette, og også med retten på sin side. Det er en trist innsikt at de som utøver berettigelsens rasisme ofte får rett i det.

Begreper om rasisme kan hjelpe de av oss som lever hvite liv å se rasismen midt i blant oss, og til å opptre med den ansvarligheten og respekten mange ønsker å vise overfor andre mennesker. Forklaringer på hvordan og hvorfor rasisme opprettholdes kan gi de av oss som utsettes for det hjelp til å forstå det som skjer og yte motstand.

Nå har Sumaya Jirde Ali nok engang gjort et uvurderlig arbeid for å gi norsk offentlighet anledning til å lære noe om rasisme. Det er opp til alle som ønsker å lære å vise henne at det nytter. Alle som lærer seg å snakke om rasisme på måter som anerkjenner det som samfunnsproblem og lærer seg å se rasismen rett foran seg, kan bidra til å hedre innsatsen hennes.

LES OGSÅ:

Å ta avstand fra rasisme er ikke det samme som å bekjempe den

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap