Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Nye musikktrender har ofte vært knyttet til bekymringer for løssluppen seksualitet, bruk av lovlige og ulovlige rusmidler – noen ganger moralsk panikk. Det gjelder som regel «vanlig» ungdom, men musikk har også vært knyttet til mer alvorlig kriminalitet og destruktive subkulturer.

‘Thug life’ langs Akerselva

For nesten 20 år siden gjorde jeg et etnografisk feltarbeid langs Akerselva, med gutta som selger hasj der. De hadde de samme utfordringene som i dag. Det er problemer som deles av mange ungdommer som ender opp i kriminelle miljø. De kom fra fattige og ressurssvake familier, mange hadde vokst opp i rus og kriminalitet og hadde ubearbeidede traumer.

De fleste slet med rusproblemer og strevde på skolen og i arbeidslivet. Noen av gutta drev aktivt med hip-hop og enda flere fant trøst i musikken. De identifiserte seg først og fremst med det som ofte kalles gangster-rap eller trap.

En jeg ble kjent med siterte 50 Cent og sa om livet sitt at «det er ’get rich or die tryin’ vet du». En annen slo ut med hendene: «I don’t know man. Det er et hardt liv. Derfor sier jeg 'thug life'. Å komme hit. Gå med feil folk. Jeg må.»

Uttrykket 'thug life' ledes ofte tilbake til TuPac og er forbundet med kriminalitet og utenforskap, men også med ‘street smartnesss’ og evnen til å finne løsninger i håpløse situasjoner. Referanser til amerikansk virkelighet og populærkultur var vanlig, men det kom som regel med et smil om munnen og en mulighet for humoristisk eller ironisk fortolkning.

‘Friheten til å si det som du vil’

Sosiologene Francesca Polletta og Arthur Frank har beskrevet hvordan fortellinger kan være ambivalente og åpne for fortolkninger. Forskjellige verdener og tekster veves kreativt sammen i forsøk på å gi mening til eget liv. Det symbolske gangster-universet var lånt fra amerikansk populærkultur, men det måtte kombineres med livet i en skandinavisk velferdsstat.

For noen hadde gatesalget av narkotika en aura av den amerikanske ghettoen som var spennende og attraktivt. Ofte var det en lek, men noen ganger ble det alvor. Det drev gutta mot kriminalitet når de måtte bevise forsvare eller bevise bad-boy imaget. Som i hip-hop’en generelt var «keeping it real» avgjørende.

Samtidig var hip-hop kultur og rapmusikk også den viktigste, og noen ganger eneste, måten de hadde å utrykke følelser:

«Si ting på akkurat den måten du vil si det på. Du har friheten til å si det akkurat på den måten du vil», sa en. Det ga ungdommene trøst i vanskelige livssituasjoner og stolthet og selvrespekt som kan være nødvendig for å ta tak i egne liv. Musikken var et alternativt sosialt rom de kunne beherske og en subkultur hvor deres annerledeshet som ellers bare ga dem problemer ble feiret – både av dem selv og andre.

Musikk i latinamerikanske fengsel

Fast forward til våren 2022. En blanding av faglige interesser og tilfeldigheter fører meg til et fengsel i utkanten av Mexico City. Jeg intervjuer innsatte i forbindelse med prosjektet CRIMLA (Crime in Latin America). På vei inn kjører jeg forbi en enorm gravplass og fengselet er bygget på et berg av søppel (se bildet under). 

En av de innsatte, Luis, har et ansikt fullt av tatoveringer og er rasende når jeg treffer han. På vei til intervjuet har fengselsbetjentene stjålet både skjorten og lighteren hans. Det eneste av verdi han fikk beholde var en sneip med marihuana.

Luis har bakgrunn fra en gjeng i USA og har også jobbet i årevis for et meksikansk narkotikakartell. Hans kriminelle karriere er uendelig mye lengre enn gutta langs Akerselva. Jeg treffer han flere ganger og intervjuene varer i nesten seks timer. De få gangene vi snakker om noe annet enn vold, kriminalitet og trøbbel så handler det om musikk.

Luis er god til å rappe og har laget over 50 sanger – noen spilt inn ulovlig i fengsel og noen tilgjengelig på YouTube. Skjorten som ble stjålet var den beste han hadde. Luis hadde tatt den på fordi han tenkte møtet med meg kunne være en mulighet til å få fart på musikkarrieren.

'They have never been down’

Det er langt fra Akerselva til meksikanske fengsel, men når Luis snakker om musikken dukker de samme temaene opp. Han føler seg hjemme i trap-musikken og mener han er mer autentisk enn andre musikere:

«A lot of rappers out in the street say they are killers, and been to jail, but they have never been down… We eat all these motherfuckers alive because they’re all just T-bone steak to us. How you’re gonna come and tell me you’re bad if you never killed no one.»

Samtidig er musikken en mulighet til å uttrykke følelser han ellers strever med å uttrykke. Noen sanger handler om vold og kriminalitet, mens andre er om moren – eller forsøk på å beklage til datteren som vokste opp alene med moren. 

På den ene siden driver og bekrefter musikken kriminaliteten. På den andre siden er det hans språk for kjærlighet og frustrasjon, en måte å bearbeide traumer. Luis sa om sangen til datteren at den «talks about everything, the pain I felt when I left her». 

Å rappe var også det eneste han var god til bortsett fra kriminalitet: «It’s freestyle, I never write anything down. Put on a beat and let’s go. I don’t have to write a song, put me a fucking beat and I’m gonna make you a song.»

Han rappet flere låter til meg og de var en integrert del av hans livsfortelling og forståelse av seg selv.

Et 'soundscape' for hverdagens problemer

Musikkriminologen Murray Lee har beskrevet musikk som en kulturell kraft og «et ‘soundscape’ for hverdagens problemer, og et akustisk akkompagnement til avvik». 

Kanskje er noe av problemet i musikken – men der er også løsningen – og det er umulig å komme utenom musikken dersom vi ønsker å forstå en del liv som ender i rus, desperasjon og lovbrudd. Men som Lee understreker, spørsmålet om musikk driver kriminalitet er kanskje ikke det mest interessante – og det må i hvert fall kombineres med andre spørsmål.

Sammen med forsker David R. Goyes har jeg gått gjennom en rekke andre intervjuer fra prosjektet vårt. Vi har vært på utkikk etter musikkens rolle i livene og i livshistoriene til personer i fengsel i Latin Amerika.

Som med Luis fant vi eksempler på at musikken spilte en rolle i å motivere og glorifisere kriminalitet, men viktigere var det hvordan det ble brukt kontinuerlig til å gi mening til, forstå, leve med og fortelle om vanskelige liv. 

På tvers av musikalske sjangere var musikken en følgesvenn og samtalepartner – og mange brukte musikk til å uttrykke og gi struktur til egen livsfortelling.

Å utforske ‘soundtracket’, eller lydsporet, til kriminelle karrierer kan åpne opp for andre og viktigere spørsmål enn dem som vanligvis kommer opp rundt forholdet mellom musikk og kriminalitet.

Les mer:

• Sandberg, S. (2008): Get rich or die tryin’. Hip-hop og minoritetsgutter på gata. Tidsskrift for Ungdomsforskning.
• Goyes, D. R. & S. Sandberg (2023): The Soundtrack of Criminal Careers. On music, lawbreaking and life-stories. Theoretical Criminology.

les også

Gi seksåringen min tid til å leke på skolen