Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Den frie leken har blitt prioritert vekk til fordel for lærerstyrt lek og mer tradisjonell, skolefaglig undervisning for førsteklassingene, ifølge utvalget som for tida evaluerer seksårsreformen.

Gjør alt fokuset på læringsmål at vi glemmer den viktige veien mot disse målene? Hva er det da som forsvinner? Kanskje kan vi lære noe av den pedagogiske filosofen Gert Biesta.

I pedagogiske kretser er Biesta kjent som en kritisk stemme mot det han kaller «det nye læringsspråket». Han knytter dette språket til en nyliberal måte å snakke om utdanning på, der skolen er tilbyder av en gitt vare (kunnskap, læring) til forbrukeren (eleven eller samfunnet). 

Ifølge Biesta er dette en upedagogisk og retningsløs måte å omtale utdanning på. Det sier ikke noe om hva som skal læres og hvorfor, altså hva utdanning er til for.

Utdanning handler også om hva vi gjør med kunnskapen

Selv mener Biesta utdanning har tre oppgaver: kvalifisering, sosialisering og subjektivering. Mens de to første omfatter det å erverve seg kunnskaper og tradisjoner i samfunnet, å bli en samfunnsborger, er den siste oppgaven rettet mot mer eksistensielle spørsmål der det som står på spill ikke er hva eleven lærer, men hva hen velger å gjøre med kunnskapen. 

Velger hun å si ifra når noen ikke får være med på leken? Velger han, når han blir eldre, å ofre levestandard for å begrense klimautslipp?

Det er særlig denne siste utdanningsoppgaven Biesta er opptatt av, og som han mener lider under «det nye språket om læring»: Å hjelpe elevene til å finne sin stemme i verden.

les også

«Hvorfor er leken så viktig for barnas livsmestring?»

I takt med internasjonale trender har også den norske skolen beveget seg i retning dette nye læringsspråket. Da læreplanen Kunnskapsløftet ble innført i 2006 bidro den til en radikal kursendring. Fra å fokusere på utdanningens innhold, gikk skolen over til å orientere seg mot kompetansemål, altså elevenes (målbare) kompetanse og læring.

Etter innføringen av Fagfornyelsen i 2020 har skolens læreplaner i tillegg fått en tydeligere teoretisk forankring i læringsteori, noe som vises ved at begreper som dybdelæring, metakognisjon og selvregulert læring har blitt førende.

Leken er nøkkelen til å prøve sin stemme i verden

Teorier om læring er naturligvis ikke problematiske i seg selv. Tvert om gir de oss nyttig kunnskap om hvordan man kan legge til rette for læring av ulike tema. 

Problemet er at dreiningen mot elevenes læring, på bekostning av mer kultur- og innholdsorienterte begreper som danning og oppdragelse, løper parallelt med en utrolig iver etter å måle de samme elevenes læringsprestasjoner. 

Samtidig ser læringsinnholdet i stor grad ut til å være definert av fremtidens (foreløpig uvisse) kompetansebehov. Følgelig blir det viktigste «å lære å lære», ikke hva som læres.

Skolen, minner Biesta oss om, er ikke kun et sted elevene skal få sin utdanning. Den er også en mellomstasjon mellom hjem og offentlig liv, et sted å øve seg og prøve ut, før alvoret setter inn. 

Skolen omfatter altså mer enn barnas læringsresultater. Skolen skal også gi elevene mulighet – innenfor trygge rammer – til å erfare hva det vi si å være i verden, hva det vil si å leve sitt liv og hevde sin stemme i møte med utfordringer som potensielt krever noe av en. Det være seg klimakrise eller mobbing i skolegården. For de minste barna spiller frilek og rollelek en utrolig viktig rolle i denne utprøvingen.

Rommet for utprøving har blitt mindre

Da skolestart for seksåringer ble vedtatt, var den basert på et politisk kompromiss om at førsteklasse skulle være en slags mellomting mellom barnehage og skole. Hverdagen for de yngste elevene skulle være preget av barnehagepedagogikk med stort rom for frilek, og de skulle i stor grad møte førskolelærere. Men, som første evalueringsrapport viser, tok det forbausende kort tid før dette endret seg.

Alt tidlig på 2000-tallet måtte barnehagepedagogikken vike til fordel for mer tradisjonell skolefaglig læring. I dag er det tydelige prestasjonsforventninger selv til de minste barna. 8 av 10 lærere forventer at elevene skal kunne lese og skrive enkle ord før jul. 

Allerede i første klasse anvendes kartleggingsprøver, og resultatene blir ofte brukt som grunnlag for utviklingssamtaler. Andelen barnehagelærere som underviser i førsteklasse er betraktelig redusert. Frilek og rollelek, altså lek barna selv tar initiativ til, nedprioriteres til fordel for lærerstyrt lek og undervisning. Rommet for utprøving har blitt mindre.

Gi plass til livet her og nå

Det kanskje verste jeg kan be seksåringen min om, er å skynde seg. Alle som har barn vet at livet deres først og fremst er ‘her og nå’. Det skal naturligvis stilles krav og forventninger. Samtidig må vi ikke glemme at det er én ting alle barn har til felles: De er nye i livet og verden - de er på vei.

En skole full av kartlegging, prestasjonsforventninger og tidlig innsats hindrer oss i å se at det finnes mange ulike måter «å gå» på denne veien. Barn og unge trenger å få gjøre sine erfaringer og få utvikle sin stemme. De trenger å få kjenne på ulike reaksjoner hos seg selv og andre, samtidig som de har voksne rundt seg som setter grenser og veileder og gir trøst når følelsen av motstand blir for stor.

Dette handler ikke om å senke ambisjonene på barnas vegne, men om en grunnleggende pedagogisk erkjennelse av at barn og unge er, og må få lov til å være nettopp det de er, nye i livet.

Jeg vinker til sønnen min som ser seg over skulderen når han følger med de andre barna inn i skolebygget. Jeg håper han får tid og rom til å prøve og feile, og prøve igjen. Gjennom frilek og på andre måter. På sine egne premisser.

Barn har masse på gang, men de har det ikke travelt. Det er det vi voksne som har.

• Les også: Elevene trenger ikke mer frilek, men skolen har mye å lære av barnehagen

Referanse:

• Biesta, G. (2022). World-centred education : A view for the present. New York, NY: Routledge, Taylor & Francis Group.
  

les også

Synsproblemer bidrar til utenfor­skap og klasseskille i skolen