I nesten to av fem tilfeller av prostatakreft kommer kreften tilbake. Problemet er at det per i dag kan ta syv til åtte år fra blodprøven antyder tilbakefall til vi kan se hvor tilbakefallet er og hvor ille det er. Med den relativt nye bildemetoden PET/MR, kan vi «se» kreften mye tidligere – og kanskje tydeligere. Dette er bokstavelig talt et lyspunkt i kampen mot prostatakreft.

Sporer prostata med «lyspærer» og «lyspærenøkler»

Positronemisjonstomografi (PET) fungerer ved at pasienten som skal avbildes får en sprøyte med medisin som er merket med et radioaktivt molekyl – en slags «lyspære» som kan ses med en PET-maskin. Der mange av disse lyspærene samles, vil vi se lyse områder på de resulterende bildene. Når en slik «lyspære» er festet til en medisin kaller vi det en tracer.

Tracere er små mengder med nøye utvalgte stoffer som er radioaktivt merket. Vi kan tenke på en tracer som en nøkkel som er merket med en slik lyspære. Denne nøkkelen kan designes slik at den fester og låser seg fast til helt spesielle typer celler, og disse «lyser opp» når pasienten legges i en PET-maskin.

Prostata-spesifikk membranantigen (PSMA) er en revolusjonerende tracer. Som navnet tilsier, fester denne traceren seg til prostatavev (og til et par andre bestemte vevstyper).

Traceren fester seg til vev der prostataen var

Hva er nyttig med dette? Vanlig behandling for pasienter med prostatakreft uten spredning er å fjerne prostata. Etter dette skal det ikke være noe prostatavev igjen. Dersom vi allikevel ser at prostata-traceren finner og fester seg til vev der prostataen en gang var, eller i områdene rundt og da spesielt lymfeknuter, er dette ofte tegn på tilbakefall.

PET med prostata-tracer hjelper oss derfor med å gi tidlig diagnose og videre behandlingstilbud til pasienter som opplever tilbakefall. Vi kan finne spredning til lymfeknuter eller lokale tilbakefall som ikke er større enn noen få millimeter – så små at de ikke kan skilles fra normalt vev på MR eller CT.

PET-bildene gir ikke informasjon om organene rundt

Selv om dette sikkert høres fantastisk ut er PET alene til liten nytte. I dette tilfellet arter PET seg som et mørkt bilde med lyse flekker der prostata-traceren har festet seg. Det er litt som et satellittbilde av jorda om natta. Byene lyser opp, men det er ikke så lett å skille fjell fra slette – eller land fra fjord. På samme måte gir ikke PET-bildene noe mer informasjon om «landskapet» der prostata-traceren har festet seg. PET-bilder er derfor nesten alltid tatt sammen med CT- eller MR-bilder som nettopp gir informasjon om kroppens strukturer og «landskap» - altså kroppens anatomi.

PET kombinert med CT, er mest vanlig i dag. Her brukes CT-bildene både til anatomisk informasjon og til å korrigere selve PET-bildet. Korreksjonen som gjøres er en gjennomsiktighetskorreksjon. Vi er ikke i stand til å fange alt lyset som kommer fra prostata-traceren. Lyset blir dempet mens det passerer gjennom kroppen på vei mot detektorene i PET maskinene, og hva som ligger mellom tracer og detektor avgjør hvor mye av lyset som når fram.

MR, CT og PET i kombinasjon

Vi kan tenke på kroppen som en tåke som ligger mellom traceren og detektoren; der det er bein er tåken tykk og der det er bløtt vev er mer som en tynn dis. For å få PET-bilder som gir en riktig representasjon og hvordan traceren har spredd seg i kroppen, er vi nødt til å «fjerne» denne tåken. Informasjon om hvordan vi gjør dette er akkurat det vi får i et CT-bilde.

CT-bildene er gode til å skille mellom bløtt og hard vev som for eksempel lunge og bein, men er dårlig til å skille mellom forskjellig bløtvev slik som fett og muskel. Dette er derimot MR god på, og det er viktig i bekkenregionen som består av mye bløtvev. I klinisk praksis vil derfor MR bilder tas i tillegg til PET- og CT-bildene ved mistanke om tilbakefall etter prostatakreft.

Fordeler og ulemper

Ved å benytte PET-bilder kombinert med MR-bilder slipper pasientene å bli avbildet i to forskjellige maskiner. For pasientene betyr dette derfor mindre tid i skanneren, og mindre stråling. Dette er spesielt viktig med tanke på at det kan bli mange undersøkelser i løpet av et sykdomsforløp.

Med disse bildene har vi allikevel en stor ulempe: vi kan ikke bruke MR-bildene til å «fjerne tåken» fra PET-bildene på samme måte som vi gjorde med CT-bildene for PET/CT-scanning. For å kunne gjøre dette er vi derfor nødt til å oversette MR-bildene til tilsvarende CT-bilder, som er svært vanskelig å få til.

Selv om vi har mye mer nytte av MR enn CT i seg selv er PET-bildene potensielt dårligere for kombinert PET/MR-scanning enn for kombinert PET/CT-scanning. Vi er i gang med å undersøke akkurat hvor gode bildene fra PET/MR er i forhold til de fra PET/CT i prostatakreftundersøkelser. Vi jobber også med å finne nye og bedre måter å forbedre PET/MR på ved bruk av kunstig intelligens og smart bruk av MR-bildene. Med disse forbedringene håper vi å kunne gi morgendagens prostatakreftpasienter mer pålitelig, mer smertefri og tidligere diagnose ved mistanke om tilbakefall.

LES OGSÅ:

Testosteron former hjernen i fosterstadiet

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap