Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Verden står ikke til påske er det mange som tenker for tiden. Vi snakker ofte om samtidens uro, den vanskelige bærekraften, kompliserte problemer og krevende prioriteringer.

Sjeldnere ser vi i det offentlige ordskiftet at noen tar til orde for å dykke ned i de universelle utfordringene menneskeheten har strevd med over generasjoner og århundrer.

For å makte å gjøre denne øvelsen trenger vi en metode. Og jeg har én på lur hvis du låner meg din oppmerksomhet en kort stund?

Jeg vil gjerne slå et slag for teateret som den kunstarten som kanskje best fanger livet vårt, kapsler det inn og sender det tilbake. Teateret er som en bumerang vi kan bruke for å åpne øynene til publikum.

Teateret tilbyr faktisk en unik tankemaskin, intet mindre.

La oss ta en titt på eviggrønne «Romeo & Julie» av Shakespeare. Du tenker kanskje at dette stykket handler om den vakre kjærligheten? Men her møter vi egentlig hatet og ser tydelig at hat avler hat. Manuset har samlet et stort publikum over en rekke generasjoner. 

Mange mennesker går imidlertid aldri i teateret, men flere ser film. La oss derfor bruke en filmatisering av manuset som eksempel.

Iscenesatt virkelighet

Hatdimensjonen er særlig tydelig i filmen «William Shakespeare’s Romeo + Juliet». 

I 1996 brukte regissøren Baz Luhrmann den opprinnelige tekstens poetiske univers inn i et fiktivt grelt fremtidsscenario. Flere enn meg husker kanskje at iscenesettelsen satt som et skudd. Den både rørte og opprørte oss.

Har du ikke sett filmen vil jeg anbefale å dykke ned i dette fabelaktige fiktive universet. Filmen er faktisk enda mer aktuell i dag enn da den ble laget.

Luhrmann ga publikum et helt nytt komplett estetisk univers av rivaliserende kampscener, fastlåste konflikter, eksplosjoner, rå bilkjøring, komplisert kjærlighet, hat, hevn, skremmende brorskap og livstruende ærekrenkelser.

Samtidenes teaterunivers

Mitt spørsmål til deg er; kan du kjenne igjen dette estetiske universet i dagens mediebilde i feeden din? Jeg tenker at det er nettopp dette universet vi ser, der vi scroller oss nedover på mobilen, mens vi i kjedsomhet forsøker å la tiden fly, og utilsiktet skaper et nytt tomrom i livet.

Det er dessverre svært lett å overføre hatet mellom de rivaliserende familiene Capulet og Montague til dagens samfunn av hat, krig og konflikt der vi seiler unna freden slik vi kjenner den.

Det Elisabetanske teater fra 1500-tallet ble en storfilm i 1996. Den gang satt vi sammen i kinosalen. I dag sitter vi alene med mobilen i hånda og får verdens uro servert på et fat.

Problemet er at vi glemmer at vi er mottakere av en iscenesettelse og at virkeligheten aldri kan formidles til publikum rent og direkte, uten senderens filter av budskap og utvalg. Vi tenker vel ikke at vi er på et teater når vi hopper fra app til app? Men det er vi faktisk.

Vi samtidsmennesker er opptatt av ferske nyheter, ytringsfrihet og åpen debatt på alle flater. Derfor bombarderes vi frivillig på sosiale medier med hummer og kanari, gjerne med et tilsnitt av propagandaliknende budskap, enten vi står på den ene eller den andre siden av en konflikt, et grensegjerde eller midt i en jungel av påstander.

Det er lett å henge seg opp i algoritmenes tvangstrøye og nærmest melde pass når vi utfordres til å se en sak fra begge sider. For det oppleves som simpelthen uoverkommelig. Våre klikk fanger oss inn i spiraler av ekkokamre. Disse skaper ytterligere skiller fremfor å forene oss.

Det gode livet

Som menneskehet er det faktisk mer som forener, enn som skiller oss, noe Kamala Harris minnet oss om da hun erkjente nederlaget 6.november. Likevel ser vi ut til å glemme det i samtidens virvel av budskaper, konflikter og agendaer. Dermed iscenesettes vårt verdensbilde som stadig mer svart-hvitt.

Polariserte samfunn fremvises for våre øyne og vi later til å akseptere at det er sånn det er blitt, ja kanskje litt på samme måte som familiene Capulet og Montague tenkte? I dag er vi fanget i den digitaliserte virkelighetens klør og gir oss hen til algoritmenes kraft, nærmest uten å bruke vår motstemme.

Hverdagen vår tilsløres av teatrale grep som er vanskelige å trenge igjennom fordi de treffer oss på alle skjermene vi omgir oss med i store deler av døgnet. Både på jobben og i fritiden tilbys digitale iscenesettelser. Men store deler av tiden er det ikke vi som får en digital tjeneste.

Det heter seg at «hvis du ikke betaler for produktet, ja da er det du som er produktet». Ergo er vi alle brikker i et stort spill der teknologigigantene sitter ved roret.

Velge selv

Vi mennesker har en røst og bruker vi den, etter noe selvstendig refleksjon, kan vi fremdeles være tenkende mennesker som tar egne valg. Det er krevende og krever noe av oss. Mennesker er i sin grunnstruktur opptatt av å være trygge, bli elsket, gi kjærlighet og være i live. Vi er alle sosiale vesen som ånder best når vi vet at vår vingmann står oss bi. Vakler det trygge reisverket rundt oss, så famler vi.

Derfor er det mest basale i verden for oss mennesker nærmest det banale. Det enkle er det oppriktig vanskelige. Det handler om de grunnleggende filosofiske spørsmålene; hvordan være et godt menneske, hvordan skape et godt liv og hvordan leve ærlig og ekte for seg selv og de rundt oss.

Vi trenger verken statistikk, tverrsektorielle- og internasjonale traktater for å vite innerst inne hva som er viktig for å skape gode liv for felleskapet og individet.

Skuer vi tilbake på «Romeo & Julie» ser vi hvordan det går når rivalisering og hat får råde, slik vi dessverre ser at verdenssituasjonen nå er preget av. Shakespeares eviggrønne manus baner vei for universelle tanker om hat og kjærlighet menneskeheten ser ut til å ennå ikke klare å tenke fullt ut.

For å skape reelt bærekraftige samfunn er den viktigste veien fred og forsoning. Så enkelt og så vanskelig.

Aktuelt fra forskersonen:

Trump er tradisjonalist, ikke fascist

Mange blir sjokkerte når nær­skogen hogges ned uten forvarsel