I begynnelsen av desember 2019 døde en kvinne og to av hennes barn av drukning I Tromsø. Det tredje barnet ble hardt skadet. Kvinnen hadde fått opphold i Norge gjennom familiegjenforening og hadde bodd i Tromsø i nesten to år. Saken var rystende og er dessverre ikke unik, selv om de færreste saker får et slikt utfall.

Støtte fra noen som snakker samme språk

Etter ulykken har kvinner fra frivillige organisasjoner og Tromsøsamfunnet etablert prosjektet Medkvinner. Dette er et «likepersonsarbeid» og nettverk av frivillige kvinner som vil forhindre at slike tragedier skal skje igjen.

Gjennom Medkvinner skal etablerte kvinner med innvandringsbakgrunn hjelpe andre, ofte nyankomne kvinner. Kontakt, veiledning og støtte fra noen som snakker samme språk eller har liknende bakgrunn kan forhindre isolasjon, støtte og hjelpe kvinnene til å finne frem i det norske samfunn. Medkvinner ble etter hvert organisert som en aktivitet i Tromsø Røde Kors.

Forskningsprosjektet Bærekraftige mangfoldige byer ved UiT – Norges arktiske universitet har fulgt Medkvinner fra starten gjennom deltakende aksjonsforskning.

Opplæring og samvær

Siden begynnelsen av november har 22 kvinner møttes fysisk og digitalt på ettermiddagstid for mat, opplæring og samvær. Medkvinnene gjennomgår opplæring og diskuterer NAV, barnevern, skole og utdanning, helse, økonomi, bolig, digitale ferdigheter, samliv og oppvekst.

Så langt har kvinner fra Syria, Eritrea, Somalia, Polen, Russland, Tyskland, Iran, Palestina, Afghanistan, Hellas, Sudan, Etiopia, Mali, Finland og Norge hatt 2,5 timers interessante og slitsomme økter på ettermiddagstid. Frivillige og ansatte fra private-, kommunale- og statlige organisasjoner og etater har bidratt i opplæringen.

Hva skjer i møtene og har vi lært etter noen måneders iherdig arbeid?

Strever med å nå ut til innvandrerkvinner

Medkvinner utfordrer tenkningen om hvem som trenger hjelp! Samhandling med og observasjon av kvinnene og offentlige samarbeidspartnere viser at kommunen, med sine ulike etater og skoler, høyere utdanningsinstitusjoner og andre statlige virksomheter, har et stort behov for å nå ut til kvinnene.

Vi ser at disse institusjonene strever med å formidle informasjon og kunnskap til denne delen av befolkningen. Vi ser også at andre aktører, som nasjonale kunnskapssenter (for eksempel Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress) trenger kunnskap om denne gruppa og erfaringer fra samarbeidet vi inngår i.

Virksomhetene trenger ulike typer hjelp i møte med disse innbyggerne. De trenger å komme i kontakt med kvinner som ikke selv oppsøker dem. De trenger hjelp til å informere og skjønne om informasjonen er mottatt og forstått. De trenger hjelp til å fortelle om ulike tjenester i ulike faser av livet, fordi som innbyggere er informasjonsbehovet vårt dynamisk – det endrer seg etter som livssituasjonen endrer seg. I tillegg endrer både lover, regler og tilbud seg også.

Medkvinner oppsøkes også av frivillige organisasjoner som SMISO (Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep), Norske kvinners Sanitetsforening og Kreftforeningen. Også andre frivillige – og interesseorganisasjoner trenger å komme i kontakt med kvinner med innvandringsbakgrunn, for å nå ut med sin livsviktige kunnskap og tilbud. Vi deler gjerne erfaringer, samtidig som vi lærer fra dem!

Mye informasjon i den digitale jungelen

Medkvinne-prosjektet er i utgangspunktet opptatt av de mest sårbare kvinnenes behov – og hvordan etablerte innvandrerkvinner kan formidle mellom behovene og ordninger i velferdsstaten. Erfaringene fra etableringen av aktiviteten og samarbeidet med andre viser at for å sikre kvinnene informasjon og støtte, må vi hjelpe andre samfunnsaktører. Mange virksomheter har behov for å finne og komme i kontakt med kvinnene og trenger ofte noen som kan legge til rette for dialog.

Observasjonene våre viser at problemet ofte ikke er mangel på informasjon. Derimot er det vanskelig å finne den informasjon du trenger i den digitale jungelen. Hvilke nettsider kan du stole på og hvordan får du hjelp til å forstå informasjonen? Ofte er informasjonen bare på norsk og chattetjenestene skjønner ikke alltid muntlig norsk på dialekt eller med aksent.

Å forstå informasjonen krever også systemkunnskap. Før opplæringsmøtet om skole- og utdanningssystem inviterte vi kvinnene til å sende inn spørsmål de lurte på. Å svare på disse spørsmålene krevde informasjon og kunnskap langt utenfor skole- og utdanningssystemet: om arbeidsmarked, kommune- og fylkesinndeling, lånekasse, samskipnad, stipend og gratisprinsipp i deler av utdanningssystemet.

Selv om mange snakker og forstår mye norsk, er det vanskelig å forstå begrepene om søknadsportaler, grunnskolekompetanse, samordna opptak og vedtaksbeslutning. Nettsidene er ikke alltid logisk. Ofte må du ha mye kunnskap om systemet for å forstå hvor du skal finne informasjonen du trenger om systemet!

Kunnskapsmegler med flerkulturell kompetanse

Medkvinner fungerer som en slags kunnskapsmegler, noen med flerkulturell kompetanse som kan hjelpe. Slike er ikke lett å finne i det digitale tjenestetilbudet – der du verken finner navn, telefonnummer eller mailadresser til dem du trenger å snakke med.

Dette er problemer også for andre befolkningsgrupper. Det handler om universell utforming. Her trenger offentlige virksomheter mye hjelp. Denne hjelpa kan ikke basere seg på arbeid fra en frivillig organisasjon, selv om Medkvinner kan bidra til å identifisere informasjons- og kunnskapsbehov.

Offentlig informasjon må nå ut til hele befolkningen! Medkvinners kunnskapsmeglerrolle må bli overflødig – den skal offentlige og private virksomheten selv besørge overfor befolkninga. Medkvinner vil konsentrere seg om å være medmennesker for hverandre, for det kan offentlige etater aldri bli.

Mange offentlige og private virksomheter trenger hjelp til å nå sine brukere

I Medkvinner utveksler kvinner med ulik landbakgrunn, migrasjonserfaring, utdannings-, yrkes- og familiebakgrunn og livserfaring informasjon seg imellom.

Fordi noen snakket om at kommunens vaksinasjonssenter trengte ansatte som kunne steppe inn på dagen, kunne andre finne sin første betalte jobb, mens kommunen fikk arbeidskraft. En nabokvinne observerte en nyinnflyttet barnefamilie og ønsket kontakt, hun fikk hjelp fra en Medkvinne til å ta det første skrittet på veien til et nytt naboskap.

Medkvinner har fått nye og andre målgrupper, som offentlige og private virksomheter, enn vi trodde da vi startet arbeidet. Vi så at de trengte hjelp for å nå sine brukere: om de er eldre, mangler digital kompetanse, språk eller kjenner systemet dårlig. Mange er ikke rigget for å møte den mangfoldige befolkningen.

Disse virksomhetene må lære opp ansatte eller ansette folk med kunnskap om målgruppa. De må lage strukturer som gir innbyggerne den informasjonen de trenger. Det er nødvendig for å skape rettferdige samfunn der alle i befolkningen får informasjon om, og tilgang til, viktige tjenester.

LES OGSÅ:

Slik hjelper du ukrainerne best

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap