Forskningsprosjektet Negotiating the Nation handlet om hvordan folk i ulike deler av samfunnet omtaler nasjonens grenser og spørsmål som om nasjonal identitet.

Ulike delstudier i prosjektet undersøkte blant annet hvordan «vanlige» kvinner og menn tematiserte nasjonal identitet, hvordan ordførere på 17. mai håndterte balansen mellom å være inkluderende, men samtidig understreke det nasjonale, og hvordan Kongen i sin tale på nyttårsaften klarte samme balanseøvelse.

Interessant nok var det særlig én gruppe som utmerket seg ved å vegre seg for å omtale nasjonal identitet eksplisitt, og det var selve nasjonens ryggrad, byråkratene. Deres forsiktighet bunnet i at eksplisitt omtale og avgrensning av nasjonal identitet lett kan virke ekskluderende overfor spesielt innvandrere og nasjonale minoriteter. Det er også velkjent at spørsmål om norskhet ofte er gjenstand for kontroverser.

Ulike byråkrater har ulike syn på nasjonen

I et liberalt demokrati som Norge er det åpenbart ikke ett og bare ett svar på hvordan staten definerer nasjonal identitet. Det varierer mellom byråkrater fra ulike departementer om de heller mot en åpen forståelse av nasjonen som et fellesskap man kan bli medlem av; eller mer lukkede forståelser, der ekskludering og ekskluderingsmekanismer står sentralt. Så hvilken idé om nasjonen – om hvem «vi» er – er det som er grunnleggende for staten Norges visjon av norskhet?

Nasjonen Norge er en litt abstrakt størrelse, samtidig er dette også helt konkret, det handler om fellesskapet som utgjør det norske samfunnet. Hvordan man forstår nasjonen og dens grenser, er dermed et viktig spørsmål – også når det gjelder hvordan staten selv, og byråkrater som arbeider for staten, forstår nasjonen.

Vi finner at statens nasjonsforståelse er mangestemt. Blant byråkratene vi intervjuet, ser vi en sammenheng mellom hvilket departement de arbeider i og hvilken nasjonsforståelse de uttrykker. For eksempel som mer åpen og inkluderende dersom arbeidsområdet var integrering, mangfold og bosetting av flyktninger, og mer lukket og ekskluderende dersom arbeidsområdet var innvandringsregulering eller asyl. Samtidig er byråkrater like sammensatte som folk flest, og reflekterer over dilemmaer og motsetninger, også i nasjonsforståelsene som ligger til grunn, slik vi fant i andre deler av NATION-prosjektet. Dermed kan vi si at nasjonalstatens nasjonsforståelse ikke fremstår som enhetlig.

Dilemmaer og konflikter

Enkelte av byråkratene vi intervjuet ville ikke distansere seg for mye fra «mannen (eller kvinnen) i gata». De reflekterte over hvordan etnisk opphav oppleves som relevant og virkelig i manges hverdagsliv, og var opptatt av at statens nasjonsbygging ikke skal komme i utakt med, eller oppfattes som fjern, i nabolag, på arbeidsplasser og på skoler, der vi lever våre liv. Refleksjonen bærer preg av forhandlinger, dilemmaer og konflikter over hvem nasjonen omfatter.

Byråkratene var generelt forsiktige i sin omgang med nasjonsbegrepet og med ideer om nasjonen, nasjonalt fellesskap og nasjonal tilhørighet. Forsiktigheten bunnet i at de var bevisst nasjonens iboende ekskluderende egenskaper. Flere av dem var opptatt av å bidra til et inkluderende og mangfoldig nasjonalt «vi», der nasjonale minoriteter og migrasjonsrelatert mangfold har en helt naturlig og legitim plass.

Byråkratene hadde ulike forståelser av hva som er våre felles nasjonale verdier og hvordan fellesskap skal defineres, og viste også til egne og andres personlige erfaringer med nasjonen. For noen var idégrunnlaget for nasjonen svært viktig, for andre ikke viktig i det hele tatt. Noen mente at det nasjonale er og burde være en implisitt referanseramme, for andre var den eksplisitt. Mens noen mente at staten burde ta aktivt eierskap til nasjonsbygging som prosjekt, mente andre at nasjonsbygging ikke var så viktig, eller at staten aktivt bør unngå prosjekter som bærer preg av nasjonalisme.

Slik forklarer vi forsiktigheten

Byråkraters varsomhet i omgang med begreper om nasjonal identitet og nasjonsbygging kan kanskje forklares på tre måter:

1) den opphetede debatten, særlig om migrasjonsrelatert mangfold, bidrar til at nøkterne byråkrater ønsker å holde avstand og innta en varsom holdning, og de skal det også, i kraft av sin yrkesrolle.

2) variasjonen i nasjonsforståelser blant regjeringspartiene, især Høyre og FrP (som satt i regjering da våre intervjuer ble gjennomført), kan ha bidratt videre til behovet for å ta forbehold. Byråkrater må være lojale overfor skiftende regjeringer som rent faktisk har noe ulikt syn på nasjon og migrasjonsrelatert mangfold.

3) en mulig tendens blant høyt utdannede personer som byråkrater til å se verden med det vi kan kalle en kosmopolitisk tilnærming, der man distanserer seg fra nasjonsspørsmål, rett og slett fordi disse sees på som primært ekskluderende.

Vegring i politisk kontroversielle spørsmål

Når byråkrater snakker om nasjonen, hvem er det de snakker om og til? Er det slik at det «forestilte fellesskapet» sammenfaller med den demografiske sammensetningen i befolkningen i Norge i dag? Og hvilken rolle spiller statsborgerskap, eller opphav?

Slike spørsmål er like relevante i alle nasjonalstater. For et liberalt demokrati og en velferdsstat som Norge er det i praksis slik at staten i sin nasjonsforståelse legger til grunn et skjebnefellesskap for fremtiden. Vi er i samme båt – som skattebetalere, pensjonister eller trygdede. Men hvor inkluderende skal det nasjonale felleskapet defineres?

Dette er et politisk kontroversielt spørsmål som gjør at byråkratene vegrer seg for å ta klart standpunkt. Det er imidlertid et svært viktig spørsmål i dagens Norge, for hvem er det «forestilte fellesskapet» som det politiske Norge snakker om og til?

LES OGSÅ:

Hva er nasjonal­konservatisme?

KRONIKK: Er Fremskrittspartiet et nasjonalkonservativt parti eller står partiet i en kamp der ord brukes som politisk våpen? Professor Øyvind Østerud oppklarer.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap